Redigerer Slaget ved Hjørungavåg (avsnitt)

== Bakgrunn for slaget ==
[[Fil:Hjoernungavaag.jpg|mini|350 px|Hjørungavågs plassering i forhold til dagens Ålesund.]][[Danmark]] var den dominerende kongsmakt i [[Norden]]. Etter at [[Håkon den gode]] døde var det strid mellom de som krevde tronen og alle dro til Danmark for å søke støtte for sine krav hos kong [[Harald Blåtann]]. Formelt sett skrøt danskekongen på seg at han «vant seg hele Danmark og Norge» på [[Jellingsteinene]], store [[runestein]]er ved [[Vejle]] i [[Jylland]], og noe sant kan det være. Det sydlige Norge og Oslofjorden lå tidvis direkte under Danmark og i det øvrige Norge, vestkysten oppover til [[Trøndelag]] og [[Hålogaland]], støttet danskekongen den som aksepterte ham som overkonge. Således brøt han med [[Harald Gråfell]], den siste av [[Harald Hårfagre]]s direkte etterkommere, da denne viste seg litt for uavhengig, og knyttet en ny kontakt med Hårfagreættens bitreste fiende, [[Håkon Sigurdsson]], sønnen til den mektige Sigurd Ladejarl som var blitt drept av Hårfagreætten. Sagaen forteller om et omfattende intrigespill som fører til at Harald Gråfell blir drept i et slag i [[Limfjorden]].

Etter at Håkon ved danskekongens hjelp var blitt den enerådende kongen i Norge, betalte han tilbake ved å vise sin lojalitet og støtte ved å delta med en norsk hær i Harald Blåtanns kamp mot den [[Tyskland|tyske]] keiseren i [[974]]. Jellingsteinen forteller videre at Harald Blåtann «gjorde danene kristne», og ifølge Snorre ivret han også for misjon i Norge. Det er sannsynlig at danskekongen tvang misjonærer på Håkon jarl som en del av den danske rikssamlingsprosessen. Skaldekvadene vitner om at Håkon jarl var en innbitt hedning, og da han trosset kongen ved å sende misjonærene fra seg var det ensbetydende med et åpent brudd og han utsatte seg for danskekongens hevn.<ref>Krag, Claus: ''Aschehougs Norges historie, Vikingtid og rikssamling 800-1130'', bd 2, Oslo 1995. Side 101.</ref>

Skalden [[Einar Skålaglam]] priser Håkon jarl for å forsvare Norge mot [[kristendom]]men: «Den kloke folkeleder lot Tors herjede hov-land frede som sanne helligdommer. De mannegode æser vender seg atter til blotene; nå gror jorda som før. Rikdomsgiveren lar mennene ferdes glade på gudenes hellige grunn.»<ref>Holmsen, Andreas: ''Norges historie fra de eldste tider til 1660'', Oslo 1961. Side 152-153</ref>

Viktigere enn spørsmålet om religion, som historikeren John Megaard har påpekt<ref>Megaard: ''Hvor sto «Slaget i Hjörungavágr»?'' Se Eksterne lenker nedenfor.</ref>, var at Harald Blåtann hadde gått på et grundig nederlag for den tyske keiseren. Håkon jarl dro fordel av danskekongens svekkede stilling og gjorde seg uavhengig av Danmark. At jarlen var danskekongens undersått betydde at han måtte betale en årlig skatt i form av [[Haukefugler|jakthauker]], et rent symbol på underordning. Det var først i [[982]] at Danmark var i stand til å forsøke å vinne Norge tilbake. På det tidspunktet var den tyske keiseren dypt involvert i et krigstog til [[Italia]]. Invasjonen i 982 var det første forsøket til danskekongen til å erobre Norge. Kongesagaen ''[[Fagrskinna]]'' skriver:

:«Litt senere bød Harald Gormsson ut leding over hele Danmark og for med hele danehæren til Norge. Men da han kom om Lindesnes til det rike der skattene var holdt tilbake for ham, da brente han og lot drepe folk hvor han kom og la alt land langs sjøen øde... Kong Harald for helt nord til Stad, men Håkon jarl lå med en stor hær nord for Stad. Da danekongen spurte at Håkon hadde mange folk og at de var godt rustet, vendte han sin ferd sør til Danmark, og de møttes ikke denne gang.» (''Schreiner 1972, 95'')

Først i [[986]] var Danmark igjen i stand til å mønstre en ny stor flåte, ikke minst ved hjelp av [[Slavere|slaviske]] leiesoldater, det som i sagaenes brus har blitt til jomsvikinger.