Redigerer Slaget ved Alesia (avsnitt)

==Beleiring og slag==
[[Fil:SiegeAlesia.png|thumb|400px|right|''Befestningsverkene bygd av Cæsar i Alesia ifølge  hypotesen om beliggenheten i Alise-sainte-Reine'' <br /><small>Kartet: krysset viser beliggenheten til Alesia i Gallia (dagens Frankrike). Sirkelen viser svakheten til forskansingsverket</small>]]
Alesia var et fort som lå godt defensivt til rette på en bakketopp omgitt av elvedaler. Et frontalangrep ville ha endt i katastrofe. Derfor bestemte Cæsar seg for å gjennomføre en beleiring for å sulte ut de barrikaderte gallerne. 80&nbsp;000 soldater var innestengt sammen med lokalbefolkningen så det ville ikke ta lang tid. For å garantere seg en perfekt blokade, ga Cæsar ordre om at det rundt Alesia skulle bygges et omsluttende fortifikasjonsnettverk, kalt sirkumvallasjon. Detaljene rundt dette byggverket er beskrevet i Cæsars egne notater, og man har funnet restene av byggverket i arkeologiske utgravninger. Rundt 18 km med 4 meter høye festningsverk ble bygget på bare tre uker. Innenfor festningsverkene ble det gravd ut to vollgraver som var 3-4 meter brede, og en og en halv meter dype. Vollgraven som var nærmest festningsverket ble fylt med vann fra de omliggende elvene. Dette var et betydelig ingeniørverk, men ingenting for en mann som, da han var [[aedil]], hadde ført elven [[Tiber]] inn i [[Circus Maximus]] for å lage et iscenesatt sjøslag for underholdning. Befestningsverkene var supplert med fallgruver og vakttårn bemannet av romersk [[artilleri]]

Vercingetorix' kavaleri gikk til gjentatte angrep på de romerske konstruksjonene for å forhindre at de ble fullstendig innelukket. Etter to uker klarte endelig en liten gruppe galliske riddere å komme seg gjennom en uferdig del av befestningsverket. Cæsar fryktet at utbryterne skulle hente forsterkninger og satte i gang byggingen av nok en linje med et fortifikasjonsverk, og plasserte hæren sin trygt i mellom de to linjene. Den andre linjen med byggverk var designmessig identisk med den første og hadde en utstrekning på 21 km. De to fortifikasjonssettene fungerte som en beskyttelse mot de galliske forsterkningene som kom. Romerne var nå beleirere samtidig som de forberedte seg på selv å bli beleiret.

Leveforholdene innenfor bymurene i Alesia ble stadig verre. 80&nbsp;000 soldater, i tillegg til lokalbefolkningen, var alt for mye folk i forhold til de knappe ressursene som var tilgjengelige. Mandubiene bestemte at kvinnene og barna skulle forlate borgen for å spare de få ressursene de hadde igjen. De hadde et håp om at Cæsar ville la kvinnene og barna gå uskadd forbi barrikadene. Cæsar derimot, beordret at ingenting skulle bli gjort for de sivile. Dermed ble kvinnene og barna forlatt i ingenmannsland, mellom borgen og befestningsverkene til romerne, for å sulte i hjel. Dette var en moralsk knekk for gallerne inne i borgen, og Vercingetorix måtte jobbe hardt for å opprettholde kampviljen til sine undersåtter. Forsterkningstroppene kom og bidro til at gallerne kunne utføre et motangrep.

I slutten av september angrep gallerne under ledelse av Commius Cæsars befestningsverk. Vercingetorix beordret et samtidig angrep fra innsiden. Ingen av disse forsøkene lyktes, og ved solnedgang var kampene slutt. Neste gang kom det galliske angrepet om natten. Det ble mer vellykket, og Cæsar ble nødt til å forlate noen seksjoner av fortifikasjonslinjene. Imidlertid ble romerne reddet av et raskt angrep av sitt kavaleri, ledet av Marcus Antonius og Gaius Trebonius. Det romerske befestningsverket ble også angrepet fra innsiden, men grøftene forhindret Vercingetorix' menn i å komme frem fort nok. På denne tiden begynte også romerne å merke alvoret av situasjonen. De var selv under beleiring, og av den grunn hadde også deres matrasjoner begynt å skrumpe inn, i tillegg var soldatene fysisk utmattet av all krigføringen.
[[Fil:Inauguration statue vercingétorix 3.JPG|thumb|250px|Statue av [[Vercingetorix]] av [[Frédéric Bartholdi|Bartholdi]], på Place de Jaude, i [[Clermont-Ferrand]]]]
Dagen etter, 2. oktober, gikk Vercassivellanus, en slektning av Vercengetorix, til et massivt angrep på romerne med 60&nbsp;000 mann. Målet var å angripe det svekkede området i den romerske fortifikasjonen (sirkelen på bildet), som Cæsar hadde prøvd å gjemme, men som var blitt oppdaget av gallerne. Det svekkede området var i en sone med naturlige hindringer som gjorde det umulig å bygge en kontinuerlig mur. Beleiringen kom synkront med Vercingetorix' angrep fra alle vinkler på innsiden av befestningsverket. Romerne måtte nå stå i mot angrep fra begge sider. Cæsar stolte på disiplinen og motet til sine soldater, og gav ordre om at de bare skulle holde linjen. Han red selv mellom linjene og oppmuntret sine legionærer. Labenius' kavaleri ble sendt for å beskytte det svake området i fortifikasjonen. Presset fra gallerne økte, og Cæsar ble nødt til å gjennomføre et motangrep, der han klarte å presse Vercingetorix' menn tilbake. På dette tidspunkt var seksjonen som Labienus skulle beskytte i ferd med å kollapse. Cæsar gikk til desperat angrep på hjelpestyrken som var i ferd med å trenge gjennom. Med 13 kavaleri[[Kohort (militær)|kohorter]] (omtrent 6&nbsp;000 menn), gikk Cæsar til bakholdsangrep på den galliske styrken på 60&nbsp;000 menn. Dette angrepet kom som en overraskelse både på angriperne og forsvarerne. Da Labinus' menn så heltemotet til sin leder, økte prestasjonsnivået betydelig, og gallerne fikk panikk og trakk seg tilbake. Som mange andre antikke slag har vist, var en flyktende hær et lett bytte for den disiplinerte romerske armeen. De flyktende gallerne ble slaktet ned, og Cæsar beretter i sine kommentarer at hadde det ikke vært for at hans soldater var utmattet, ville de galliske soldatene ha blitt totalt utryddet.

I Alesia ble Vercingetorix vitne til at hans hjelpestyrker ble nedkjempet. Med sult og dårlig moral blant mennene hengende over seg, ble Vercingetorix nødt til å overgi seg uten en siste kamp. Dagen etter overga gallerkongen seg til Julius Cæsar, og beleiringen av Alesia var over.