Redigerer Slaget på Re (avsnitt)

===Bakgrunnen===
Den langvarige serien med borgerkriger etter at [[Sigurd Jorsalfare]] døde i 1130 hadde ledet til en varig oppstykking av det norske aristokratiet. De forskjellige adelssetene i landet søkte å styrke sine egne interesser og privilegier gjennom å støtte utvalgte tronpretendenter. Etter [[slaget ved Sekken]] i 1162 og det første slaget på Re i 1163, som avsluttet [[Brødrekrigen (1155–1162)|brødrekrigen]], sto [[Erling Skakke]] og hans sønn, den unge kong [[Magnus Erlingsson]] igjen som vinnerne. Den tapende part som hadde støttet [[Sigurd Sigurdsson Markusfostre|Sigurd Markusfostre]], begynte å organisere en ny reising på [[Østlandet]]. I grenselandskapene mot Sverige og i periferien av de norske befolkningssentrene fantes det en god del våpenføre menn som lot seg organisere i krigerflokker. En del av disse hadde tjent under Sigurd fram til han ble drept i 1163, og senere sluttet seg til den lokale tronpretendent [[Olav Ugjæva]] (Olav den uheldige).

Den første reisningen var [[Overfallet på Rydjøkul|Hettesveinsreisingen]] mot Erling Skakke i 1164-69, som falt sammen med en dansk-norsk krig om herredømmet over [[Viken (historisk område)|Viken]]. Med støtte fra danskekongen [[Valdemar den store]] anla opprørerne forsyningsbaser for utstøtte storfolk i Vest-Sverige, slik at grenselandskapene på Østlandet var sikret for opprørerne for årene fremover. Samtidig økte misnøyen med kongsmakten på Østlandet. Kongens folk, med Erling Skakke og kirken i spissen, presset befolkningen hardt. Det var et så høyt skattepress at mange fikk økonomiske problemer og ble eiendomsløse. I 1174 ble nye uroligheter uløst av tronpretendenten [[Øystein Møyla]], som antakelig var sønn av [[Øystein Haraldsson]]. Han hadde med seg nok en krigerflokk. Denne flokken bestod av de som var igjen av Olav Ugjævas menn, og fattigfolk og bønder sluttet seg til flokken. Denne flokken ble kjent som [[birkebeinerne]], fordi mange var så fattige at de ikke hadde råd til skikkelig fottøy, men slo bjørke[[never]] om føttene som sko.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Ukjent, oversatt av Edvard Eikill|redaktør=Torgrim Titlestad|tittel=Fagerskinna|utgivelsesår=2008|forlag=Saga bok|isbn=978-82-91640-28-0|kapittel=123 Birkebeinerne|side=411|url=http://www.erlingskjalgssonselskapet.com/downloads/Fagerskinna-2008.pdf|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20131227233102/http://www.erlingskjalgssonselskapet.com/downloads/Fagerskinna-2008.pdf|arkivdato=2013-12-27}}</ref>

Birkebeinerne og andre opprørere gjorde at kongen ikke fikk full kontroll på Østlandet. I de to påfølgende årene styrket birkebeinerne sin posisjon, og den 8. september [[1176]] overfalt og drepte de en viktig lendmann så langt borte som i [[Nidaros]] i [[Trøndelag]]. Med tapet av lendmannen kom denne landsdelen utenfor kongens kontroll, og det var klart at kongen ble nødt til å gjøre noe med birkebeinerproblemet på Østlandet.

Øystein Møyla på sin side ønsket etter drapet på lendmannen å forene Trøndelag og Østlandet. Han fikk med seg en del krigere fra Trøndelag og marsjerte sørover ned i Opplandene, deretter inn i [[Ringerike]] gjennom [[Toten]] og [[Hadeland]] og videre mot den viktige byen [[Tønsberg]]. Ved å ta [[Tønsberg]] ville Viken bli underlagt birkebeinernes kontroll. Ved nyheten om dette reagerte kong Magnus Erlingsson og Erling Skakke straks, ikke minst da de fikk vite at Øystein Møyla var hyllet som konge og hadde tatt mange trønderne med seg sørover. På høsten 1176 seilte en flåte med en hær ledet av [[Inge Krokrygg]]s erfarne halvbror [[Orm Kongebror|Orm]] til Tønsberg. De ble der til over jula. I januar 1177 mottok den unge kongen og Orm kongebror melding om at en stor hær var på vei mot [[Re]] i [[Ramnes]], og de marsjerte da sin egen hær nordover fra Tønsberg for å stoppe den trøndersk-østlandske krigerflokken til Øystein Møyla.