Redigerer Slaget om Monte Cassino (avsnitt)

== Det første slaget ==
=== Planer og forberedelse ===
Planen til [[Den amerikanske 5. armé|Den 5. armé]]s kommandant [[Mark Wayne Clark|Mark Clark]] var at det britiske X korps, som da befant seg vest for en 30&nbsp;km lang front, skulle angripe [[17. januar]] [[1944]] over Garigliano nær kysten. Den britiske 46. infanteridivisjonen skulle angripe natten til 20. januar over Garigliano nedenfor møtepunktet med elven Liri med støtte av fra andre korps til høyre som skulle stå for hovedangrepet. Hovedangrepet skulle begynne 20. januar ved at 36. (Texas) US infanteridivisjon skulle gjøre ett angrep over elven Rapido i vårflom, 8&nbsp;km. nedenfor Cassino. Samtidig skulle det franske ekspedisjonskorpset under general [[Alphonse Juin]] fortsette deres «høyre flanke» mot [[Monte Cairo]], hvor Gustav- og de øvrige, defensive linjene var knyttet sammen. Egentlig trodde ikke Clark at det var en stor sjanse for ett tidlig gjennombrudd<ref>E.D.Smith, ''The Battles for Monte Cassino'', side 26.</ref> men han trodde at hans angrep ville trekke tyske reserver bort fra området rundt Roma i tide før [[Operasjon Shingle]] hvor det amerikanske VI. korps, den britiske 1. infanteridivisjon og den amerikanske 3. infanteridivisjon skulle gjennomføre en ambisiøs landsetting [[22. januar]]. De allierte håpet da at landsettingen ved Anzio skulle kunne utnytte overraskelsesmomentet og føre til en hurtig innrykning i innlandet til [[Albanerfjellene]]. Fra denne posisjonen kunne de allierte da kontrollere både riksvei 6 og 7 og slik true Gustavlinjens bakre linjer og reservelinjer. De håpet at dette ville skape så stor usikkerhet blant de tyske kommandantene at de ville trekke seg tilbake fra Gustavlinjen til en posisjon nord for Roma. Denne taktiske tenkningen fra de alliertes side var basert på tyskernes taktikker de siste tre månedene, men de alliertes etterretning hadde ikke tatt med i beregningen at den tyske tilbaketrekningen så langt hadde vært for å sikre og forsterke nettopp Gustavlinjen. Den allierte etterretningens optimistiske råd var derfor ikke realistiske.<ref>E.D.Smith, side 27.</ref>

Den femte hær nådde frem til Gustavlinjen så sent som [[15. januar]], fordi de hadde brukt seks uker på å kjempe seg gjennom de siste 11&nbsp;kilometerne gjennom [[Bernhardtslinjen]], noe som krevde 1&nbsp;600 liv.<ref>Fred Majdalany, ''Cassino: Portrait of a Battle'', side 30.</ref> De hadde tid til å planlegge ett nytt angrep, noe de virkelig trengte etter tre måneder med utmattende kjemping nord for Napoli. Imidlertid kunne ikke landgangsbåtene klargjøres for bruk før tidlig i februar, da de måtte brukes ved Anzio i slutten av januar.

=== Første angrep: X Korps til venstre, 17. januar ===
Det første angrepet ble gjennomført [[17. januar]]. Nær kysten var X korps (56. og 5. divisjon) tvunget til å krysse Garigliano (etterfulgt av den britiske 46. divisjon to dager senere til høyre) som førte til at general [[Frido von Senger]], kommandant for det tyske XIV Panzerkorps og ansvarlig for Gustavforsvarene på den sørvestlige halvdelen av linjen, ble alvorlig bekymret med hensyn til om evnen til den tyske 94. infanteridivisjon var sterk nok til at de kunne klare å holde linjen. Kesselring svarte på Sengers bekymringer med å gi ordre om at den tyske 29. og 90. infanteridivisjoner. Den lette 90. ''Panzer Grenadier'' divisjoner fra området rundt Roma skulle settes inn som forsterkninger. Det er spekulert rundt hva som hadde blitt utfallet hvis X Korps hadde hatt reserver tilgjengelige til å for å utnytte sin framgang og satt inn ett avgjørende gjennombrudd. Korpset selv hadde ikke de ekstra mannskapene, men det kunne ha forandret hovedlinjene i slagplanen og avsluttet eller modifisert hovedangrepet til Andre korps for å gjøre mannskaper tilgjengelige til å kjempe i sør før de tyske forsterkningene var klare i posisjon. Samtidig som dette skjedde, klarte ikke 5. hærs hovedkvarter å vurdere svakhetene til de tyske posisjonene, så planen var uforandret. De to divisjonene fra Roma kom frem [[21. januar]], og stabiliserte de tyske posisjonene i sør. Men den allierte planen fungerte, i og med at Kesselrings reserver var blitt trukket sør fra Roma. De tre divisjonene i X Korps hadde tap på 4&nbsp;000 mann under det første slaget.<ref>Majdalany, side 90.</ref>

=== Hovedangrep: Andre korps i midten, 20. januar ===
Hovedangrepet skulle gjennomføres av U.S. 36. divisjon og skulle starte tre timer etter solnedgang [[20. januar]]. Mangel på tilstrekkelig tid til planlegging og forberedelser medførte at fremrykkingen til elven var hasardiøs på grunn av udetonerte bomber, feller. Den høyt tekniske oppgaven det var å krysse den flommende elven uten nødvendige planlegging og øvelser var svært risikabel. Tross dette klarte en bataljon fra det 143. regiment å krysse Rapidoelven sør for San Angelo og to kompanier fra det 141. regiment på nordsiden. De forble isolerte da det ikke var mulig å få  allierte stridsvogner komme seg over elven, noe som ville ha ført til at de hadde blitt sårbare for mot angrep fra tyske stridsvogner og granatkastere fra general Rodts 15. Panzer-divisjon. Gruppen som hadde krysset både fra sørsiden og nordsiden av San Angelo ble tvunget til å returnere om morgenen [[21. januar]]. Generalmajor [[Geoffrey Keyes]], kommandant for Andre korps, presset generalmajor [[Fred Walker]] fra 36. divisjon til å gjenoppta angrepet umiddelbart. På ny angrep den ene bataljonen og de to regimentene, men uten å klare å få noen stridsvogner over elven, og de ble utslettet ved morgengry neste dag. Det 141. Regiment krysset også med to bataljoner og tross mangelen på kjøretøy klarte de å rykke frem en kilometer. Men ved morgengry ble også disse møtt med sterk motstand og om kvelden 22. januar opphørte nærmest bataljonen å eksistere: det var bare 40 mann som klarte å ta seg tilbake til de alliertes linjer. Angrepet hadde vært en kostbar feiltakelse da 36. divisjon hadde 2.100<ref>E.D.Smith, side 59.</ref> soldater drept, skadet og savnet på 48 timer.

=== Andre korps prøver nord for Cassino: 24. januar ===
[[Fil:Cassino1stNorth en.svg|thumb|320px|Kampene i nordlig sektor [[24. januar]] til [[11. februar]] [[1944]]]]
Det neste angrepet ble satt i gang [[24. januar]] [[1944]]. Andre korps med 34. infanteridivisjon under [[generalmajor]] [[Charles Ryder]] i fremste linje angrep de franske kolonitroppene på deres høyre flanke over Rapidodalen nord for Cassino og inn i fjellene bak for å trekke seg mot venstre og angripe Monte Cassino fra et høyt punkt. Kryssing av elven på dette punktet skulle være enklere enn lenger nede i dalen, men på grunn av vårflommen ble det allikevel meget vanskelig. Spesielt de pansrede kjøretøyene hadde problemer, fordi de bare kunne kjøre der det var lagt ned stålmatter. Det tok åtte dager med blodige kamper for 34. divisjon før de kom over på den andre siden og presse general Francks 44. infanteridivisjon tilbake, for så å etablere en stabil posisjon i fjellene.

=== Fransk korps opphører på den høyre flanke ===
Til høyre hadde de franske styrkene stor fremgang mot den tyske 5. fjelldivisjonen, kommandert av general [[Julius Ringel]],og vant posisjoner ved deres hovedmål, Monte Cifalco. Troppene i fremste rekke hos 3. algeriske divisjon hadde også passert Monte Cifalco for å okkupere Monte Belvedere og Colle Abate. General Juin var overbevist om at Cassino kunne bli passert og de tyske forsvarerne skulle bli presset av ved denne nordlige ruten, men hans anmodning om reserver som skulle hjelpe han med den øyeblikkelige fremrykningen ble avvist og det eneste ledige reserveregiment (fra 36. divisjon) var sendt for å forsterke 34. divisjon.<ref>E.D.Smith, side 63, 64 og 68.</ref> 31. januar måtte de franske styrkene stanse fremrykningen ved Monte Cifalco hvor de kunne konstatere ved selvsyn at flankene og forsyningslinjene fortsatt var på tyske hender. De to franske divisjonene hadde tapt 2 500 mann i kampene rundt Monte Belvedere.<ref name="Majdalany, side 91">Majdalany, side 91.</ref>

=== Andre korps i fjellene nord for Cassino ===

Det ble nå 34. divisjons oppgave (som nå var forent med 142. Regiment fra 36. divisjon) å kjempe seg sørover langs de sammenhengende fjelltoppene mot høyderyggen som var skjæringspunktet i sørenden av det som var klosterklippen. De kunne så bryte seg ned i Liridalen bak Gustavlinjens forsvarere. Det var en veldig krevende rute, fjellene var steinete, strødd kampestein og kløfter. Å grave posisjoner i den steinete grunnen var ikke mulig og alle posisjoner var utsatte for fiendtlig ild fra omkringliggende høydene. Kløftene var ikke noe bedre alternativ, da de var bevokst med torneplanten [[gulltorn]] og dette førte til at det var vanskelig å bevege seg der, samtidig som dette ikke ga noen beskyttelse. Videre var kløftene minelagte og hadde  feller og skjult piggtråd lagt ut av forsvarene. Tyskerne hadde hatt tre måneder til å forberede sine defensive posisjoner ved bruk av dynamitt, og lagring av ammunisjon og andre forsyninger. Det fantes ingen naturlig steder for ly, og været var vått og iskaldt.

Tidlig i februar hadde amerikansk infanteri okkupert et strategisk punkt nær landsbyen San Onofrio, en kilometer fra abbediet og 7. februar hadde en bataljon nådd punkt 445, ett høydedrag direkte under klosteret, ikke mer enn 300 meter unna. En amerikansk tropp klarte å klatre opp de klippeaktige klosterveggene og munkene kunne observere den tyske og amerikanske skuddvekslingen. Men forsøkene på å ta selve Monte Cassino ble brutt av massiv maskingeværbeskytning fra bakkene nedenfor klosteret. Til tross for deres innbitte kjemping, klarte aldri 34. divisjon å ta de siste feltskansene på Topp 593 (kjent blant tyskerne som ''kavalerifjellet''), holdt av 3. bataljon fra det tyske 2. fallskjermjegerregiment, som dominerte åskammene ved klosteret.

=== Ettervirkninger ===

[[11. februar]], etter et siste tredagers angrep på klosterfjellet og Cassino by uten hell, trakk amerikanerne seg tilbake.  Etter to og en halv uke med intense kamper var Andre Korps bekjempet. 34. divisjons innsats i fjellene blir regnet blant de fremste væpnede prestasjoner under hele andre verdenskrig. Til tross for dette mistet de rundt 80% av mennene i infanteribataljonene, rundt 2 200 mann.<ref name="Majdalany, side 91"/><ref>{{Kilde www |url=http://www.homeofheroes.com/moh/nisei/index4_cassino.html |tittel=homeofheroes.com |besøksdato=2007-08-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070929120802/http://www.homeofheroes.com/moh/nisei/index4_cassino.html |arkivdato=2007-09-29 |url-status=død }}</ref>

I de første dagene under kampene i februar flyttet general Senger 90. divisjon fra Gariglianofronten til nord for Cassino. Han hadde blitt så skremt av intensiteten i kampene at han «... måtte mønstre all min autoritet for å anmode om at kampene ved Cassino måtte avbrytes slik at vi kunne danne en ny linje ... en posisjon som faktisk måtte ligge nord for brohodet ved Anzio».<ref>E.D. Smith, side 69.</ref> Kesselring avslo anmodningen. I et kritisk øyeblikk var imidlertid Senger i stand til å sette inn 71. infanteridivisjon samtidig som han beholdt 15. Pansergrenaderdivisjonen i kamp, selv om det var denne 71. infanteridivisjon skulle erstatte.

Under slaget kunne en bedre bruk av reserver i avgjørende øyeblikk kunne ha ført til andre resultater. Noen historikere har foreslått at denne svikten å dra nytte av innledende suksesser kan tilskrives general Clarks manglende erfaring. Men svaret kan like gjerne vare at han var overbelastet ved at han var ansvarlig for både offensivene ved Cassino- og Anzio samtidig. Dette synspunktet er støttet av at general Truscott ikke var i stand til, som beskrevet nedenfor, å få tak i Clark for konsultasjon ved et avgjørende utbrudd fra Anzio da det fjerde Cassinoslaget fant sted. Mens general Alexander valgte (av [[logistikk|logistiske]] årsaker) å ha Cassino og Anzio under en kommando og dele Gustavlinjens front mellom U.S. 5. og den britiske 8. Armé, valgte Kesselring å lage en separat 14. armé under general [[Eberhard von Mackensen]] for å kjempe ved Anzio mens han la ansvaret for Gustavlinjen til general [[Heinrich von Vietinghoff]]s 10. Armé.

De amerikanske styrkene som hadde trukket seg tilbake ble erstattet av [[New Zealand 2. divisjon|2. New Zealand divisjon]] og [[Indisk 4. Infanteri divisjon|4. indiske divisjon]] fra den britiske 8. armé på Adriaterhavsfronten kommandert av [[generalløytnant]] [[Bernard Freyberg]].