Redigerer Slaget om København (1807) (avsnitt)

== Beleiring ==

Da britene kom seilende til København i august 1807, lå størstedelen av den dansk-norske flåten i opplag. Den britiske forhandleren Francis Jackson forsøkte å innlede samtaler med den danske kronprins Fredrik, men denne unndro seg diplomatiske samtaler og prioriterte å reise til Kiel med sin syke far, Kristian VII. Til tross for tradisjoner fra 1660, da kongen ble i sin hovedstad under svenske angrep, overlot regjerende kronprins hovedstaden og orlogsflåten til sin skjebne. En eldre offiser som aldri hadde ført noen ledende kommando, ble utnevnt til Københavns kommandant. Det var [[Ernst Peymann]], mens kommandør [[Steen Andersen Bille (1751-1833)|Steen Bille]] skulle forsvare byen fra sjøsiden. Instrukser om å senke orlogsflåten i tilfelle britisk okkupasjon tok kronprinsen seg ikke tid til, men kongehusets arvesølv fikk man fjernet fra en av byens kirker.

Den 16. august gikk britene i land ved Vedbæk, og snart slo de en halvsirkel rundt København med overlegne tropper. Alt dette skjedde uten motstand fra dansk side, for hovedhæren lå forlagt ved grensa mot Tyskland i sør, med front mot Napoleon. Både 1. og 2. september sendte britene oppfordring til Peymann om å overgi flåten, men Peymann svarte at det ikke lå i hans makt – en så stor avgjørelse måtte kongen ta. 

Bombardementet begynte klokken halv åtte den 2. september, både med skipskanoner og [[congreverakett]]er. Bombardementet varte i tolv timer, men ble gjenopptatt klokken 18:00 den 3. september, og varte til åtte om morgenen 4. september. Mange bygninger strøk med, blant dem [[Vor Frue kirke (København)|Vor Frue kirke]], mens [[Rundetårn]] med universitetsbiblioteket ble reddet etter iherdig innsats fra soldater eller folk fra Holmen, hvor marinens verft lå. Til det danske traume som det britiske angrepet utløste, hørte propagandamyten om at over 2000 mennesker ble drept under bombardementet. I realiteten var tallet sivile ofre lavt. Dette ble forskningsmessig belagt først etter år 2000 og publisert til 200-årsmarkeringen i 2007. 

Bombardementet ble gjenopptatt den 5. september, og innbyggerne i København forlangte [[kapitulasjon]]. Da situasjonen var håpløs, og byen var omringet, valgte byen kapitulasjon. Den 6. september ble kapitulasjonen undertegnet, og britene fikk en måned på seg til å gjøre flåten seilklar. I slutten av oktober seilte britene avgårde med hele den dansk-norske orlogsflåten: 17 [[Linjeskip (marinefartøy)|linjeskip]], 17 [[fregatt]]er og andre større seilskip, og 16 mindre skip, samt 26 kanon- og rofartøyer og 96 transportskip lastet med alle slags krigsforråd. 

Med flåtens tap opphørte det danske maktmiddel som hadde kontrollert sjøterritoriet og forbindelsen til Norge. Det hører med til de tidligere generasjoners nasjonsbygging, også i Norge, å kalle denne flåten «dansk-norsk», men den var danskekongens grep på sitt underordnete biland, Norge.{{Trenger referanse}} Norske sjøgutter ble tvangsutskrevet til orlogsflåten i alle generasjoner, men motsatte seg det ofte, og flyktet gjerne fra landet for å slippe orlogstjenesten. Det var spesielt Nederland som var regnet som alternativ, der mange norske sjøgutter kunne finne god hyre på hollandske skip, mens jentene ofte tok tjeneste i land. Det er sagt av norske kulturhistorikere, som [[Ludvig Daae]], at hele byer av innvandrete nordmenn fantes i Nederland på 16- og 1700-tallet. Jørgen Bjelke påpeker i sin krigshistoriske biografi at det nesten ikke fantes menn langs kysten som han kunne få mobilisert til hæren. 

Etter kronprins Fredrik sin beslutning om krig mot Storbritannia havnet Norge i en to-frontssituasjon, med krig både mot sin hovedhandelsforbindelse, Storbritannia, og ved neste årsskifte også mot Sverige, da Fredrik erklærte dem krig. Det eneste middel man hadde til forsvar, var et fåtall kystfort og en improvisert [[Roflotiljen|roflotilje]], som besto av [[kanonsjalupp]]er og [[kanonjolle]]r utbygd i høyt tempo. Etter noen år fikk man også 8 [[orlogsbrigg]]er under seil, nesten alle var sendt opp fra Danmark. For å lese mer om oppbyggingen av den norske marinen, se [[Den Norske Marinen 1807–1890|den norske marinen 1807–1890]].