Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Tysk gjenopprustning og fransk krigsfrykt ===
Etter [[første verdenskrig]] forsøkte Tyskland å omgå begrensningene på militære styrker i [[Versaillestraktaten]]. Til tross for det, var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] partiet [[NSDAP]], under [[Adolf Hitler]] (1889–1945), kom til makten i 1933.<ref>Stevenson 2012, s. 528–529</ref><ref>Forczyk 2017, s. 64</ref> Hitler beordret en rask opprusting av Tyskland, og økte bevilgningene til de væpnede styrkene til rundt 10 prosent av landets [[Bruttonasjonalinntekt|nasjonalinntekt]].<ref>Forczyk 2017, s. 69, 74-75</ref> I 1939 hadde rustningsutgiftene nådd 29 % av brutto nasjonalprodukt.<ref>Hobson 2015, s. 401</ref> Med opprustningen skulle Tyskland få en offensiv kapasitet, Hitler uttrykte privat at hensikten med opprustningen var å knuse Frankrike.<ref>Forczyk 2017, s. 69</ref> Tyske militære prosedyrer (doktrine) la vekt på overraskelse, og lokalt initiativ, såkalt [[oppdragstaktikk]] (tysk: auftragstaktik), og som en konsekvens av det, behovet for god kommunikasjon.<ref name="Clark2016_16–17">Clark 2016, s. 16–17</ref>

{{Sitat|Det avgjørende gjennombruddet i moderne militær tenking var ikke et gjennombrudd med panservåpenet, men et gjennombrudd med kommunikasjonsvåpenet.|note=<ref group="note">The decisive breakthrough into modern military thinking consisted not of a breakthrough in armour weapons, but a breakthrough in the communications weapons.</ref><ref name="Clark2016_16–17"/>|Forhenværende [[generalløytnant]] i Wehrmacht, [[Hermann Balck]] (1893–1982), 12. januar 1979}}

I [[mellomkrigstiden]] (1918–1939) brukte Frankrike relativt mye penger på forsvaret. En god del ble imidlertid benyttet på områder hvor det hadde liten effekt, som den franske marinen (fransk: [[Marine nationale]]). Mye gikk også til utstyr som var lite egnet ved et eventuelt tysk angrep.<ref>Forczyk 2017, s. 44-55</ref> Samtidig forsøkte landet å sikre seg med allianser for å demme opp for Tyskland, noe det hadde lite suksess med. Storbritannia var avvisende til å bli dratt inn i en ny europeisk storkrig,<ref>Weinberg 1994, s. 20 </ref><ref>Kershaw 2009, s. 41</ref><ref>Jackson 2004, s. 66–69</ref> og ga ikke Frankrike en offisiell sikkerhetsgaranti før i februar 1939.<ref>Carswell 2019, s. 31–33, 41</ref> USA, alliert med Frankrike under første verdenskrig, oppsummerte erfaringene fra krigen med et mål om å holde seg utenfor fremtidige europeiske konflikter. I mellomkrigstiden hadde USA en hær på knappe ett hundre tusen soldater.<ref>Weinberg 1994, s. 17, 24</ref>