Redigerer Skrivemaskin (avsnitt)

== Produksjon av skrivemaskiner i Skandinavia ==
[[Fil:Skrivekugle.jpg|thumb|left| Skrivekugle - modell fra 1878]]
I [[Sverige]] ble den første svenske skrivemaskin produsert av [[Husqvarna]] i [[1894]] uten at denne ble noen salgssuksess. Den svenske ur-fabrikken [[Halda]] utviklet maskinen videre og i samarbeid med [[Underwood]], og i [[1914]] oppnådde Halda på et vis en form for salgssuksess. I [[1941]] fikk maskinen den design som vi nå kjenner, og alle maskiner ble levert i grønt.
* I [[1949]] kom den populære reiseskrivemaskinen, Halda P. (denne kunne også fås i  grått).

I [[Danmark]] utviklet den danske pastor og forstander ved det Kongelige Døvstummeinstitutt, [[Rasmus Malling-Hansen]], i [[1865]] den såkalte «[[Skrivekuglen]]». Denne skrivemaskinen var den første i verden som ble satt i kommersiell produksjon. Malling-Hansen arbeidet med sin oppfinnelse allerede i 1865. Ved hjelp av en porselenshalvkule der han tegnet inn bokstavene, gjorde han forsøk for å finne ut hvor de ulike bokstavene burde befinne seg, for å kunne oppnå den raskeste skrivehastigheten. Han endte opp med å plassere de fleste vokalene på venstre side, og de fleste konsonantene på høyre side. Han plasserte også de mest-brukte bokstavene slik at de ble betjent av de raskeste fingrene. Denne bokstavplasseringen gjorde at man lett kunne oppnå en skrivehastighet på opptil 800 anslag i minuttet på hans skrivekugle, noe som langt overgikk det som var mulig på de konkurrerende maskinene. De hadde leddede armer fra tast til bokstav, og skrev man for hurtig, viklet armene seg inn i hverandre, så her måtte man plassere bokstavene slik at skrivehastigheten ikke ble for hurtig. Den første skrivekuglemodellen sto sannsynligvis ferdig i ca. 1867/68, men først i 1870 fikk Malling-Hansen patent med 15 års enerett. 

[[Fil:Writing ball keyboard 3.jpg|thumb|left| Skrivekuglens tastatur]]Malling-Hansens skrivekule ble satt i produksjon i [[1870]], og ble i en viss utstrekning produsert og solgt til kommersielle selskaper. Det var den første skrivemaskin for salg. Det ble en suksess i Europa, og det er kjent at den var i bruk på kontorer i London så sent som i [[1909]]. [[Norsk Teknisk Museum]] har en slik skrivekule i sine samlinger. En utbredt misforståelse er at Malling-Hansens skrivekugle ble laget som et hjelpemiddel for blinde, men dette var ikke tilfelle. Av Malling-Hansens egne brev og dokumenter går det tydelig fram at han betraktet sin skrivekugle som en hurtigskrivemaskin, til bruk for alle. Riktignok ble det laget et eksemplar med [[braille]], og denne befinner seg i dag hos det tidligere Kongelige Blindeinstitutt i København, men den er aldri blitt benyttet av blinde.
* Av mange regnes derfor Malling-Hansen for skrivemaskinens far.

[[Fil:IBM skrivemaskin.jpg|thumb|IBM elektrisk skrivemaskin modell Executive 387]]
De første elektriske maskiner skilte seg ikke ut fra de mekaniske på annen måte enn at en liten elektrisk motor hadde erstattet den direkte forbindelsen mellom tastetrykk og anslaget mot papiret. De maskiner som ble brukt frem til 1960-tallet kan best beskrives som manuelle maskiner med en hjelpemotor. Det var denne som bevirket anslaget mot papiret og derved fikk alle typearmer likt press (som kunne justeres), og hindret at metall-armene hengte seg opp i hverandre. Denne maskin var forløperen til de elektriske maskiner.

IBMs og Remingtons elektriske maskiner var ledende i markedet inntil IBM i 1961 introduserte [[IBM Selectric typewriter]],<ref>[https://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/07/ibm-reinvented-the-typewriter-with-the-selectric-50-years-ago/242624/ IBM Reinvented the Typewriter With the Selectric 50 Years Ago]</ref> som erstattet typearmene med et [[kulehode]], mindre enn en golfball med alle bokstaver og tegn støpt inn i overflaten.

Kulehode-maskinen hadde mange fordeler &mdash; ikke minst at man ikke hadde noen typearmer som kunne kile seg inn i hverandre. En annen fordel: Det ble mulig å skifte kulehodet til en annen skrifttype, noe som  gjorde det mulig å bruke forskjellge fonter i ett og samme dokument.  Denne mekanismen ble i stor utstrekning brukt i dataterminaler på 1970-tallet.

Senere modeller av Selectric hadde éngangs fargebånd, et tynt bånd i en kassett som lett kunne byttes. Disse modellene hadde også en rette-funksjon hvor et limaktig bånd kunne fjerne den feilskrevne bokstav, og det ble utviklet rettebånd med hvitt belegg og man kunne skifte maskinen baklengs, og så slå de feil tegn over, og det
hvite fjernet feilen — likeledes var det hvit maling ([[korrekturlakk]]) for å viske feil. Maskinen hadde også justerbar bokstavbredde, hvor det kunne velges mellom pica ("10 pitch"), elite ("12 pitch"), og noen ganger agate ("15 pitch") &mdash;  i samme dokument.

Den siste viktige utvikling av skrivemaskiner var IBMs Wheelwriter fra 1984{{tr}}, som  raskt erstattet kulehodemaskinene. Disse maskinene hadde en skive kalt typehjul («[[daisy wheel]]» fordi den kunne sammenlignes med en [[prestekrage]], med tegn støpt i enden av hvert «blomsterblad»). Et slikt typehjul av plast var enklere og billigere enn et kulehode, men det var mindre slitesterkt, og måtte skiftes oftere. Enkelte av denne type skrivemaskiner var i realiteten [[tekstbehandlingsmaskiner]] med minne, som var i stand til å huske et mindre antall bokstaver og tegn. Andre var utstyrt med eksterne minnebrikker som kunne f.eks inneholde standardbrev, som dermed kunne gis et personlig preg.