Redigerer Skogfinner (avsnitt)

== Svedjebruk ==
De finske innvandrerne til Skandinavia på 15–1600-tallet hadde svedjebruk som sin primære jordbruksform. 
I Skandinavia kom de snart i kontakt med åkerbrukskulturen hos bygdefolket, og et gjensidig samarbeid kom i gang. Fordi skogfinnene var spesialister på huuhta svedjebruk, søkte de seg til de beste granskogsområdene, men disse var som oftest også i bruk som bøndenes setermarker.

I denne perioden med klimaforverring var bøndene tvunget til en økende utnyttelse av sine setre. Samtidig akselererte svedjebrukernes ekspansjon. Svedjenes antall og størrelse måtte økes for å oppnå samme avling som tidligere. Dette førte til en intens utnyttelse av seterskogen, men finnene etterlot seg det bonden helst ville ha; inngjerdede (olla piihassa) grasbevokste avlagte svedjer (niittu abo). Dette samarbeidet førte ofte til at finnen fikk slå seg ned på setra, og skogfinnene hadde også ofte husdyr fra bygda i pensjon om sommeren. Det nevnes også at finnene leverte smør både til bygda og videre til byen. På Finnskogen endret dette seg en del da tømmerhugsten økte på 1800-tallet.

Skogfinnene dannet såkalte svedjelag når det skulle hugges, brennes og høstes ei svedje. Svedjelaget besto av mange øksemenn under en leder. Lederen Tomas Hakkinen skal ha hatt 50 menn på sitt svedjelag. Erik Sparre sier [[1651]] i et klageskrift til [[dronning Kristina]]: «''- - att størsta delen af finnarna olofligen och før deras bedrefne Bofwastycken rymt från Finland och, efter det några på skogarna i Gastrikland och Helsingland forskaffat sig øfverhetens bref på sina upptagna torpstallen, hafva de hemligen till sig dragit en hop med løsa finnar, kanske daribland en hop med førrymda, lagskrifna knektar utan pass och besked''» (Nordmann 1888  3).<ref>Nordmann P. 1888, ''Finnarne i mellersta Sverige, Helsingfors. 1913, Vandringsminnen fran Finnskogama i Värmland'' II Kalender utg. av Svenska folkskolans vanner. 28 arg. Helsingfors.</ref>

I [[1665]] skriver [[fogd]]en i [[Solør]]: «Skogfinnene Hugger likesaavel di bedste som di udygtige Trær til deres Roug og Roesæd: overfarer saa det ganske Land, rotter sig sammen til 20, 30 og mere, saa di ere nu formidabel for Almuen» (Stat. Ekstraktp. bd. II, s. 38, sak 58).<ref>Statholderskapets Ekstraktprotokoll (1664-65) Bind II, s. 38, sak. 58</ref>

[[Eilert Sundt]] som besøkte Finnskogen, skriver: «Til Forskjel fra de nordenfjeldske Finner eller Lapperne kaldte eldre Skribenter disse ågerdyrkende Nybyggere gjeme Skovfinner eller Rugfinner, og når de omtalte dem, skede det for det meste med megen Ugunst.» I en «Relation om Norges Riges Tilstand i Aaret 1699» (''Budstikken'', 4de Aargang 1823 358) heter det om dem: «De ere det allerskadeligste Ukrud for landet, som nogentid navnes kan --;have de på mange mile oppbrendt de skjønneste og bedste skove til deres rug- og nepebråder, betjenterne til en ringe profit, men Kongen, landet og innbyggeme til alter største skade, thi i Ufreds Tider ere de ikke alene de allerstørste Espioner, men og, som de vide alle Gjenveie og Stier i Skovene, saa maa hver fattig Mand frygte sig for deres Overfald, Roven og Tyveri» (Sundt 1850  192).<ref>Sundt, Eilert. [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010020412003  Beretning om Fante- og Landstrygerfolket i Norge], Christiania. 1850 [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010020412003#209 Side 192]</ref>

Eilert Sundt beskriver etter disse skriftlige kildene møtet med folk på Finnskogen som «Men hvor blev jeg ikke behagelig overrasket!» Han tas vennlig imot med en skål melk (s.194). En dagsmarsj unna i et annet hus noterer han «Der var paafaldende mange mennesker forsamlede i huset, nogle langveis fra, men alle Finner; det lod til at Finnerne betraktede sig som hjemme i hinandens huse.» (s.196)

[[Erik Pontoppidan]] skriver i [[1753]]:<ref>Pontoppidan, Erik [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009012112004  Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie : forestillende dette Kongeriges Luft, Grund, Fielde. D. 2 ], Kiøbenhavn 1753 [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009012112004#509 Side 455-456]</ref> «''Disse finner ere gode skytter, og nære sig deels med jagt, deels ogsaa med braate-hugst til at saae næper og rug i, hvoraf man kalder dem rug-finner''.» og beskriver nordmannens forhold til finnene som «''- og tracterer ham med samme myndighed, som i andre lande enhver pleyer at tiltage seg selv over [[jøder]]ne.''» I en fotnote vises det til [[Tacitus]] [[Germania (Tacitus)|Germania]], hvor finnene beskrives som ''Fennis mira feritas, foeda paupertas''.<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/source/tacitus-germ-latin.html#46 Medieval Sourcebook: Tacitus: ''Germania'' (latin)]</ref><ref>{{Kilde www |url=http://www.fordham.edu/halsall/source/tacitus1.html |tittel=Medieval Sourcebook: Tacitus: ''Germania'' (engelsk) |besøksdato=2013-09-09 |arkiv-dato=2012-03-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120320225941/http://www.fordham.edu/halsall/source/tacitus1.html |url-status=yes }}</ref> De levde mao i «villskap og ussel fattigdom» iflg den første kjente tekst om finner.

Norske myndigheter forsøkte å få oversikt over antallet skogfinner i Norge gjennom [[folketelling]]er, blant annet ved [[Finnemanntallet for 1686]].
[[Fil:Hakloa.jpg|thumb|[[Hakkloa]] er ett av flere finske [[stedsnavn]] i [[Nordmarka]]. Her er vannet sett nordfra, med Kikuttoppen bak til høyre.]]Finneboplasser finnes over et stort område på Østlandet fra Finnskogen i nordøst til [[Finnemarka]] utenfor [[Drammen]]  i sørvest. Mange er fortsatt i drift som vanlige småbruk. Skogfinnene har etterlatt seg mange finske stedsnavn. [[Hakkloa]] i [[Nordmarka]] er et eksempel. Sentrum for kulturen i Norge i er [[Finnskogen]] i [[Innlandet]].

I senere år er det på Finnskogen drevet et aktivt [[kulturvern]]arbeid for å ta vare på skogfinsk kultur, bl.a. med opprettelsen av «[[Republikken Finnskogen]]». Forfatteren [[Åsta Holth]] og museumsbestyreren Birger Nesholen gjennom [[Norsk Skogfinsk Museum]] har vært sentrale i dette arbeidet.