Redigerer Skjesnipe (avsnitt)

== Biologi ==
[[Fil:ヘラシギ.jpg|miniatyr|venstre|Skjesnipa har et svært karakteristisk skje-formet [[nebb]]]]
Skjesnipa blir omkring {{nowrap|14–16 cm}} lang; hannen veier i snitt {{nowrap|29,5 g}}, hunnen {{nowrap|34 g}}.<ref name="Van Gils, Wiersma, Sharpe & Kirwan (2019)"/> [[Vingespenn]]et ligger rundt {{nowrap|32–38 cm}}.<ref name="Van Gils, Wiersma, Sharpe & Kirwan (2019)"/> I [[hekkedrakt]] er arten rødbrun fra øverst på brystet og fremst på ryggen til opp på issen. Øynene er mørke og har smal gråhvit øyestripe. Overdelen er mørk grålig spettet hos hannen, med innslag av rødbrunt, mens underdelen er nærmest helhvit. Utenfor hekketiden er [[fjærdrakt]]en tilnærmet hvit der den er rødbrun i hekkedrakt. Hunnen minner om hannen utenfor hekketiden. Nebbet er sort og skje-formet ytterst. De undere ekstremitetene er tilnærmet sorte.<ref name="Van Gils, Wiersma, Sharpe & Kirwan (2019)"/>

Arten hekker kystnært på russisk side av [[Beringstredet]]; langs kysten av [[Tsjuktsjerhalvøya]] og sørover til [[Kamtsjatkahalvøya]]. Vinterkvarterene ligger i [[Bangladesh]], [[Myanmar]] og [[Thailand]].

Skjesnipa lever i [[monogami|monogame]] flerårige parforhold og legger eggene i [[juni]]–[[juli]]. Omkring {{nowrap|66 %}} av de voksne fuglene returnerer til det samme reirområdet årlig. Hunnen legger normalt fire egg, og [[inkubasjonstid]]en tar cirka {{nowrap|19–23}} dager. Hunnen forlater redet da ungene er omkring 4,5–6 dager gamle, mens hannen forlater ungene først etter cirka {{nowrap|15–20}} dager. Arten har imidlertid bare suksess med egglegging og under i gode [[lemen]]år, siden små rovpattedyr under dårlige lemenår gir seg på eggene til hekkefuglene.

Føden består i hovedsak av [[terrestrisk]]e [[insekter]], som for eksempel [[biller]], [[larve]]r og akvatiske [[amfipoder]] med mer, som arten plukker opp fra [[mudderflate]]r i [[tidevannssone]]n med det spesielt utformede nebbet.

Den globale populasjonen av skjesniper har vært kritisk lav i flere år, men etter at kinesiske og andre myndigheter har vernet stadig større og flere områder langs trekkrutene, melder nå Chang ''et al.'' (2019) at totalbestanden trolig ligger rundt 700 individer.<ref name="Chang ''et al.'' (2019)"/>