Redigerer Skandinavisme (avsnitt)

== Danmark alene ==
[[Fil:Uppsala students arrival at Christiania 1852.png|thumb|Uppsalastudentene ankommer til studentermøtet i Christiania 23. juni 1852.]]
Tidspunktet for å innfri løftene fra 1845 kom snart. Da den nye danske kongen [[Frederik VII av Danmark|Frederik VII]] tok opp de danske nasjonalliberales program vedrørende Slesvig brøt det ut opprør i Slesvig og [[Holstein]]. Opprøret fikk støtte fra [[Preussen]] og de tyske statene, mens Danmark fikk støtte av frivillige fra Sverige og Norge. Den danske kongen ba også kong Oskar I om hjelp, noe som fikk sterk støtte i svensk og norsk presse. Sverige samlet tropper i [[Skåne]], noen svenske tropper ble også overført til [[Fyn]], men Sverige ønsket ikke å komme i krig med de tyske statene med mindre Danmark selv ble angrepet.

Sverige begrenset seg til megling mellom partene og bidro først til våpenhvile og deretter fredsslutning mellom Danmark og Preussen. Utover på 1850-tallet var danskene opptatt av indrepolitiske spørsmål og skandinavismen lå nede. I 1856 kom et omslag etter at den nye danske forfatningen hadde blitt vedtatt året før, det kom til protester i Holstein, som ble støttet av de tyske statene, Preussen og [[Østerrike]]. De nasjonalliberale dansker søkte igjen skandinavisk støtte og Oskar I var nå mer positiv innstilt. Ved et skandinavisk studentmøte i Uppsala samme år talte Ploug for skandinavisk enhet og under en fest for studentene på [[Drottningholm slott]] uttalte kongen at krig mellom de skandinaviske brødrene heretter var umulig og de sto sammen i felles forsvar. Den svenske kongen tok kontakt med Ploug og forsøkte samtidig å vinne [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] for skandinavismen og fikk velvillige tilbakemeldinger på utspillene. 

Sverige sendte mot slutten av 1856 kontreadmiral Chr. A. Virgin som spesiell utsending til København, og hans kontakter i Danmark førte til at Oskar I den 27. mars 1857 oversendte et forslag til en gjensidig forsvarsallianse med Danmark. Alliansen ville imidlertid kun dekke selve Danmark og Slesvig, ikke det omstridte Holstein og danskene under Fredrik VII avslo tilbudet. Med Oskar Is sykdom ble den svenske holdningen endret; det virket også negativt for Danmark at Frankrike advarte Sverige mot å knytte seg til skandinaviske illusjoner.

I 1859 hadde [[Karl IV]] overtatt som svensk konge og under et møte mellom han og Fredrik VII sommeren 1863 ble det gjort en muntlig avtale om en forsvarsallianse. På dette tidspunkt var panikken begynt å bre seg i den danske regjering, og innenriksminister [[D. G. Monrad]] tok i hemmelighet kontakt med den svenske ambassadør i København for å undersøke om den svenske regjering ville støtte opprettelsen av en skandinavisk union. Monrad skisserte en plan der tronarvingen, Christian av Glücksburg ([[Christian IX]]), etter [[Frederik VII]]'s død skulle skyves til side til fordel for [[Karl IV]]. Men den svenske regjering viste ingen interesse for planene, som ville ha vært i strid med London-protokollen av 1852. Disse samtalene, som langt på vei innebar landsforræderi fra Monrads side, ble holdt hemmelige inntil historikeren Aage Friis avslørte dem 70 år senere. 

I november samme år døde Fredrik VII av Danmark og temperaturen i grensespørsmålet økte inntil Preussen og Østerrike angrep over grenseelven [[Eider]] den 1. februar 1864 og [[andre slesvigske krig]] var i gang. Sverige sto passivt mens de angripende styrkene besatte hele [[Jylland]], og den politiske skandinavismen var tildelt et hardt slag.

Danmarks ensomme skjebne vakte bitre følelser hos mange overbeviste skandinavister og for å holde liv i ideen ble det stiftet foreninger i de tre land som skulle fortsette arbeidet; «Nordisk samfund» i Danmark, «Nordiska nationalföreningen» i Sverige og «[[Skandinavisk selskab]]» i Norge. De tre foreningenes felles organ ble i begynnelsen et tidsskrift utgitt i Lund.

Arbeidet for nærmere praktisk skandinavisk samarbeid ble imidlertid etterhvert viktig, en [[Skandinaviske myntunion|skandinavisk myntunion]] ble opprettet i 1873, Norge sluttet seg til i 1875. I 1872 ble det første nordiske juristmøtet holdt og det ga impulser til harmonisering av lover. Det ble også samarbeidet over landegrensene på andre områder, nordiske arbeidsgivermøter, filologmøter, lærermøter osv ble holdt og ulike nordiske tidsskrift ble utgitt.

Oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905 ga et nytt tilbakeslag for skandinavismen, mens den [[første verdenskrig]] hvor de tre skandinaviske landene sto sammen om å være nøytrale styrket samarbeidet mellom landene. Det ble avholdt et felles kongemøte og flere ministermøter for å samarbeide om å sikre forsyninger. Den skandinaviske myntunionen ble derimot skadelidende grunnet ulik økonomisk styrke mellom de tre landene. I 1919 stiftet de tre landene [[Foreningen Norden]], hvor [[Island]] ble med i 1922 og [[Finland]] i 1924.