Redigerer Skaldekvad (avsnitt)

== Pålitelighet som kilder ==
Snorre skriver at «gamle kveder eller historiske dikt, som folk bruker å more seg med; for om vi ikke kan vite sikkert at de er sanne, så vet vi likevel om at gamle kloke menn har holdt slikt for å være sant».{{tr}} Videre utdyper han om skaldekvadenes troverdighet «Det er nok skaldevis å prise den mest som de nettopp står framfor, men ingen ville likevel våge å fortelle en mann sjøl om verk han skulle ha gjort, når alle som hørte på visste at det bare var løgn og skryt, og han sjøl også. Det ville være hån og ikke ros.»{{tr}} Tilsvarende vurderinger bruker også mange av dagens forskere.

Skaldedikting som er overlevert i sagalitteraturen, byr ofte på store problem når det gjeld spørsmålet om «autentisitet», det vil si om diktet er diktet av den personen og i den situasjonen som overleveringen angir. Minst problematisk i så måte er den skaldediktinga som fins i «samtidssagaene» og i de klart uhistoriske [[Fornaldersagaene|fornaldarsagaene]], mens den diktingen som blir sagd å være fra eldre historisk tid (i kongesagaer og islendingesagaer), stadig er emne for debatt.<ref>Magerøy, Hallvard: skaldedikting i Store norske leksikon på snl.no. Henta 12. januar 2025 fra https://snl.no/skaldedikting</ref>

Snorre Sturlason skrev sin ''Edda'' – også kalt ''[[Den yngre Edda]]'' eller Snorres Edda – som en lærebok i skaldediktning, i håp om at det skulle fornye skaldekunnskapen. Det er hans [[poetikk]] som samlet all den kunnskap som krevdes av en skald. I ''[[Gylvaginning]]'' gjengis kunnskapen om de norrøne gudemytene. I ''[[Skaldskaparmål|Skaldskaparmál]]'' greies ut om heiti og kjenninger og de heltesagn som lå til grunn. I ''[[Háttatal]]'' er det et langt læredikt, hvor Snorre selv virtuost demonstrerer hele rekken av skaldemål. Snorres skriv er ikke regnet som pålitelige. Johan Schreiner mente Snorre rekonstruert fritt ut fra de kilder han hadde for hånden, misforstått en del og diktet opp en del.<ref>Sverrir Jakobsson: Erindringen om en mægtig Personlighed, Historisk tidsskrift 81.02-03, 2002, side 222.</ref>