Redigerer Sjøgutten (avsnitt)

==Teksten==
#Det var så rask en sjøgutt med friskt og freidig mot,<br />hans lyse lokker flagret der han på dekket sto,<br />han tenkte mest på hjemmet og på den venn han har,<br />og titt han så på ringen sin som han på høyre bar.
#At jenta hadde sveket det visste ikke han,<br />som stadig hadde seilet om fra land til fremmed land,<br />men da han leste brevet i det hun sier så:<br />Utvelg deg nå en annen venn meg kan du ikke få.
#Men da han leste brevet han ble som døden blek,<br />å Maria, å Maria, var det da blott din lek.<br />Er du som skum på bølgen da vil jeg ingen tro,<br />da har du helt forstyrret mitt hjertes fred og ro.
#De atter satte kursen og seilede mot hjem,<br />og reisen den gikk lykkelig alt til han nådde frem,<br />men da han kom på kysten da kunne han ei mer,<br />på stranden sto den yngling Maria har så kjær.
#Han satte seg på dekket i tankens grubleri,<br />den raske sjøgutt sukket: Min lykke er forbi,<br />skal jeg den byrde bære, å nei den blir for tung,<br />jeg må nok søke døden enskjønt jeg er så ung.
#Den stolte sjøgutt speglet seg i det klare vann,<br />skal jeg da aldri mere få se mitt fødeland.<br />Han kastet seg i dypet mens havet hvirvlet rundt,<br />og bølgen sakte hvisket: Hans liv var kort men tungt.
#Da Maria fikk vite at sjøgutten var død,<br />hun bleknede om kinnen skjønt før hun var så rød.<br />Hun angrede sin falskhet men akk det var for sent,<br />Maria hun ble sinnssyk, det hadde hun fortjent.
#I lyse sommernetter får Maria ingen fred,<br />hun seiler rundt med båten omkring fra sted til sted.<br />Hun sukker og hun gråter, hun roper ømt hans navn,<br />men akk han svarer aldri, han bor i Dødens land.
#Så mange smukke piker som her i verden er,<br />som ingen riktig elsker men holder litt av hver,<br />ja endog ut i Norden så mangen pike bor<br />som gjerne gir sitt løfte, men ikke holder ord.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skillingsviser]]