Redigerer Sirene (mytologi) (avsnitt)

== Framtoninger ==
[[Fil:Armitage Siren.JPG|thumb|left|«Sirenen», oljemaleri fra 1888 av [[Edward Armitage]].]]
[[Fil:Sirena de Canosa s. IV adC (M.A.N. Madrid) 01.jpg|thumb|upright|«Siren of Canosa».]]
Sirenene var en kombinasjon av kvinner og fugler på forskjellige måter. I tidlig gresk kunstframstilling var sirenene representert som fugler med store kvinnehoder, fuglefjær og skjellete føtter. Senere ble de representert som kvinnefigurer med fugleføtter, med eller uten vinger, som spilte på et utall av musikkinstrumenter, særlig [[harpe]]r. ''[[Suda]]'', en [[Østromerriket|bysantinsk]] [[encyklopedi]] fra [[900-tallet]],<ref>{{Kilde www |url=http://www.stoa.org/sol-bin//search.pl?search_method=QUERY&login=&enlogin=&searchstr=sigma,280&field=adlerhw_gr&db=REAL |tittel=Suda online |besøksdato=2013-08-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150924112336/http://www.stoa.org/sol-bin//search.pl?search_method=QUERY&login=&enlogin=&searchstr=sigma,280&field=adlerhw_gr&db=REAL |arkivdato=2015-09-24 |url-status=død }}</ref> forteller at fra brystet og opp hadde de form som [[spurv]]er, nedenfor var de kvinner, eller alternativt at de var små fugler med kvinneansikter. Fugler ble valgt på grunn av deres vakre sang. Senere sirener var tidvis avbildet som vakre kvinner, særlig kroppene, ikke bare deres stemmer, var forførende.

«Siren of Canosa»<ref>Canosa = Canosa di Puglia, et sted i [[Puglia]] som var en del av [[Magna Graecia]].</ref> (se illustrasjon) var små [[terrakotta]]figurer, i underkant av 40&nbsp;cm høye, som fulgte de avdøde som gravgods, og synes å ha hatt en slags karakter av [[psykopomp]], en som ledet den døde på reisen til etterlivet. Kisten med terrakottafigurer har spor av opprinnelig hvitt pigment. Kvinnene bar føttene, vingene og halestjerten til en fugl. De er datert til mellom 340 og 300 f.Kr. og er bevart i det spanske nasjonale arkeologiske museum i Madrid.<ref>Avbildning av [http://pinterest.com/pin/353391901980662843/ La Sirena de Canosa]</ref>

Den romerske historikeren [[Plinius den eldre]] fra 100-tallet e.Kr. avviste sirenene som en ren [[fabel]], «skjønt Deinon, sønn av Klearkhos, en feiret forfatter, forsikret at de eksisterte i India, og at de sjarmerte menn med sin sang, og etter å lullet dem i søvn, rev dem i biter.»<ref>[[Plinius den eldre]]: ''[[Naturalis Historia]]'' 10:70</ref> I sine notatbøker skrev [[Leonardo da Vinci]] om sirenene at «de synger så søtt at hun bysser sjøfolk i søvn; deretter klatrer hun ombord i skipene og dreper de sovende sjøfolkene.»

I 1917 (men først utgitt i 1931) skrev [[Franz Kafka]] en ironisk demontering av den pedagogiske myte hos Homer med ''Das Schweigen der Sirenen'' («Sirenenes taushet»):<ref>Stach, Reiner (2008): ''Kafka: Die Jahre der Erkenntnis''. S. Fischer, ISBN 978-3-10-075119-5, s. 252</ref>
«Nå har sirenene fortsatt et mer dødelig våpen enn deres sang, nemlig deres taushet. Og selv om noe slikt ganske visst aldri har skjedd, er det fortsatt tenkelig at noen muligens kan ha rømt fra deres sang; men aldri fra deres taushet.»