Redigerer Sigbjørn Obstfelder (avsnitt)

== Voksne år ==
På [[Sola]] var han våren [[1886]] huslærer hos familien Bennetter, som hadde ombygd Sola gamle kirkeruin til bolig og [[atelier]]. Her underviste Obstfelder husets sønner, og hadde ellers forefallende oppgaver. I helgene spaserte han fra Sola og [[Ullandhaug]] til Stavanger, der faren og søsken nå bodde i Pedersgaten 25.<ref>https://www.xn--slvberget-l8a.no/Obstfelder-150-aar/Obstfelders-liv/Obstfelder-og-Stavanger/Sigbjoern-Obstfelder-og-Stavanger</ref> Han bodde også på [[Studenterhjemmet]] i [[Oslo]] fra [[1884]] til [[1888]]. I 1889 og 1890 nevnte han i brev til broren at han jobbet i Riksarkivet for den senere pavelige kammerherre og greve [[Christopher Tostrup Paus]] med forskning på [[Paus|hans familie]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Obstfelder, Sigbjørn | utgivelsesår = 1949 | tittel = Breve til hans bror | utgivelsessted = Stavanger | forlag = Stabenfeldt | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009092812004 | side = 53 }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Obstfelder, Sigbjørn | utgivelsesår = 1966 | tittel = Brev fra Sigbjørn Obstfelder | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009120200036 | side = 36 }}</ref>

Obstfelder utdannet seg til [[ingeniør]] før han flyttet til [[USA]], hvor bodde i [[Milwaukee]] og [[Chicago]]  mellom [[1890]] og [[1891]]. Broren hans, Herman, var også reist til USA. Obstfelder var glad i å reise fra sted til sted og var en grublende, fjern og rastløs sjel. Vel hjemme fikk han et nervesammenbrudd, kledde seg naken og skrek for en borgerlig familie, der han var interessert i datteren. Dette førte til innleggelse på [[Gaustad sykehus]]. Etter dette oppholdet virket han lammet i sosiale sammenhenger. Under en fin middag i Stavanger, avholdt mer eller mindre til hans ære etter debuten i [[1893]], satt han helt taus. Han nærmest snek seg fra bordet, hvoretter gjestene hørte ham spille [[fiolin]] et annet sted i huset. [[Alexander Kielland]] gikk inn til ham, like imponert over spilleferdigheten hans som resten av selskapet, og de to ble sittende og snakke hele kvelden. Etterpå sa Kielland: «Det var en merkelig mann.»<ref>[https://www.klassekampen.no/article/20171223/ARTICLE/171229979] Hadle Oftedal Andersen: "En mærkelig mand", ''[[Klassekampen]]'' 23. desember 2017</ref> [[Jens Thiis]] tok ham med på tur til [[Paris]], [[Brüssel]] og [[Brügge]], og i 1893 utkom samlingen ''Digte'',<ref>{{Kilde bok|tittel=Litteraturhistorie|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008031304021|side=114|utgivelsesår=1995|forfatter=Rolf Nyboe Nettum, Per Amdam og Bjarte Birkeland|utgivelsessted=Tja}}</ref> antatt av bokhandler John Grieg i Bergen.

I september samme år kom Obstfelder første gang til København og flyttet inn i et kvistværelse i Abel Cathrinesgade på [[Vesterbro (København)|Vesterbro]]. Obstfelder trivdes med liv og røre, og fant seg fort til rette. Han gikk mye i [[Tivoli (København)|Tivoli]] og hjem til en tante av seg i Svanemosegårdvej 8. Hun var husholderske for to eldre norske damer, og her spiste han ofte middag og underholdt damene med å spille fiolin. Han leste iblant diktene sine høyt for dem, men de ble mer forbauset enn henrykt. Som sin beste venn i København regnet han billedhuggeren [[Anders Bundgaard]], som han kjente fra oppholdet i Paris.<ref>[[Øystein Rottem]]: ''Vårt København'' (s. 156-59), forlaget Press, 2000, ISBN 82-7547-069-2</ref> 

Han var også venn med [[Thomas Krag]], men hans rake motsetning - liten og innadvendt. Viggo Stuckenberg<ref>{{Kilde www |url=http://adl.dk/solr_documents/stuckenberg-p |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2019-09-29 |arkiv-dato=2017-10-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171019123014/http://adl.dk/solr_documents/stuckenberg-p |url-status=yes }}</ref> skrev: «Jeg har aldri møtt en så stillferdig nordmann.» Liksom [[Hamsun]] oppholdt Obstfelder seg i København da hans første bok kom ut. Selveste [[nyttårsaften]] hadde ''[[Politiken]]'' en positiv omtale av Obstfelders dikt, skrevet av [[Helge Rode]]. Obstfelder var likevel nedtrykt, siden skrivingen var gått i stå for ham. Han spilte fiolin og gikk på kafé Bernina på [[Strøget (København)|Strøget]], der han ble oppmuntret av [[Gunnar Heiberg]], [[Gabriel Finne]] og ekteparet Krohg. Men nå var han tom for penger også, og flyttet inn hos damene i Svanemosegårdvej 8 før han til sist forlot København.<ref>Øystein Rottem: ''Vårt København'' (s. 164-65)</ref>
[[Fil:Klareboderne 3 København.jpg|thumb|150px|[[Gyldendal (Danmark)|Gyldendal]]s hus i [[Klareboderne (København)|Klareboderne]], København.]]
[[17. august]] [[1895]] portretterte [[Christian Krohg]] ham i ''[[Verdens Gang]]''.<ref>{{Kilde www |url=http://ordbrand.se/f/obstfelder/Krohg-Obstfelder-1895.php |tittel=Chr. Krohg: Intervjuet med Obstfelder, fra ''12 af vore samtidige'' (1895) |besøksdato=2021-06-01 |arkiv-dato=2019-10-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20191009085919/http://ordbrand.se/f/obstfelder/Krohg-Obstfelder-1895.php |url-status=yes }}</ref> Obstfelder satte liten pris på resultatet, og gjennom fem år skrev han på et tilsvar, formet som en kriminalnovelle som foreligger i tre versjoner. Her fantaserer Obstfelder om en mørk natt å gå hjem til Kroghs bolig i [[Skovveien]] med en ladd [[revolver]] for å skyte ham. ''Verdens Gang''s redaktør, [[Ola Thommessen]], ville ikke sette det på trykk «av hensyn til min gode venn Krogh»,<ref>https://www.dagbladet.no/kultur/den-forste-gonzojournalist/65138608</ref> og Obstfelder døde uten å få det offentliggjort.<ref>Arvid Bryne: ''Christian Krohg. Journalisten'', forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-74774452</ref>

Høsten [[1896]] var Obstfelder tilbake i København. John Grieg i Bergen hadde anbefalt ham å snakke med Peter Nansen<ref>[https://tekster.kb.dk/text/adl-authors-nansen-p-root Peter Nansen]</ref> i [[Klareboderne (København)|Klareboderne]] om å skifte forlag, og kortromanen ''Korset'' ble til hans forbauselse antatt av [[Gyldendal (Danmark)|Gyldendal]]. Nok en gang ble København bekreftet som [[norsk litteratur]]s hovedstad. Obstfelder bodde først i [[Nyhavn]] 17, og støtte en dag på [[Georg Brandes]] som bodde i nabolaget. De vekslet bare noen ord, men Brandes hadde bidratt til å få ''Korset'' antatt, og han skrev rosende om boken da den ble utgitt samme høst.<ref>Øystein Rottem: ''Vårt København'' (s. 165-66)</ref>