Redigerer Shanghai (avsnitt)

== Historie ==
=== Før 1800 ===
[[Fil:Map of the Old City of Shanghai.jpg|thumb|Kart fra 1600-tallet]]
Før Shanghai ble egen by var området del av [[fylke (Kina)|fylket]] Songjiang øst i prefekturet [[Suzhou]]. Stedet het da Hù, og Shēn. Det lå i et myrlendt område i Yangtzeelvens delta; hele tiden førte sedimenteringen av elveslam til at kystlinjen flyttet seg østover, og det var først flere hundre år etter Kristi fødsel at det senere bymessige kjerneområdet ble tørt land. Området var tynt befolket og lite utviklet.

Fra [[Song-dynastiet]]s tid (960-1279) vokste Shanghai gradvis frem fra å være en søvnig fiskerlandsby til en travel havn, og vokste seg ut over sine gamle grenser. I 1074 fikk byen sitt eget skattekontor.

[[Fil:Shanghai walled city, Ming.jpeg|thumb|left|Shanghai under [[Ming-dynastiet]] etter byggingen av bymuren]]
Vest for småbyen hadde området rundt [[Taisjøen]] da forlengst utviklet en robust jordbruksbasert økonomi. Frem til [[1127]] var Shanghai en for kinesiske forhold en mindre markedsby med 12.000 husstander. Men i det året ble Song-dynastiets hovedstad [[Kaifeng]] erobret av mongolske inntrengere fra nord, og mange flyktninger strømmet til Shanghai. Det tok ikke mange årene før byen hadde 250.000 innbyggere. Det ble bygd kanaler og diker. Nytt land ble vunnet. I 1264 ble Shanghai utvidet ved det at tre omliggende landsbyer ble innlemmet.

Shanghaiområdet ble på [[1200-tallet]] et av Kinas mest velstående, og drivkraften bak rikdommen var særlig bomullsproduksjonen og tekstilindustrien. Tekstiler forble ryggraden i Shanghais økonomi helt frem til 1800-tallet. 
På [[1500-tallet]] ble kinaskysten ofte herjet av [[wokou]], det vil si japanske sjørøvere. Mange av dem var riktignok ikke japanere, men kinesere. Blant [[Ming-dynastiet]]s mottiltak var strenge restriksjoner på sjøhandelen – mindre sjøhandel skulle føre til mindre risiko både til sjøs og i havnene. Etter at et hundretall handelsmenn i Shanghai ble drept av invaderende sjørøvere, stanset Ming-dynastiet likeså godt kysthandelen fullstendig, og forflyttet hele befolkningen mange kilometer innover i landet. 

Men Shanghai døde ikke ut, og en bymur ble anlagt i [[1553]]. Byggingen av mingmuren regnes nå som begynnelsen til den moderne byen Shanghai. Om lag 70 prosent av den dyrkede mark rundt byen var i Ming-tiden viet til bomullsdyrking. Ved midten av [[1700-tallet]] var mer enn 20.000 personer ansatt som bomullsspinnere i byens tekstilfabrikker. Men før 1800 ble ikke Shanghai sett på som en av landets viktigere byer. Det gjenspeiles forsåvidt i at det er få eldre historiske minnesmerker der i dag.
[[Fil:Karte Schanghai MKL1888.png|thumb|right|Tysk kart over Shanghai fra 1888]]
I [[Qianlong-keiseren]]s epoke under [[Qing-dynastiet]] ble Shanghai en viktig regional elvehavn for elvene [[Yangtze]] og [[Huangpu (elv)|Huangpu]], og havshavn for provinsene [[Jiangsu]] og [[Zhejiang]], selv om oversjøisk handel fremdeles var forbudt da. Wujiaochang (nå i distriktet [[Yangpu (Shanghai)|Yangpu]]) ble byens sentrum. Mot slutten av Qianlong-eraen ble Shiliupu (nå i distriktet [[Huangpu (distrikt)|Huangpu]]) Øst-Asias største havn.

[[Songjiang (Shanghai)|Songjiang]] opphørte å være en overordnet enhet, og i dag er det bare et distrikt ''innen'' Shanghai.

=== 1800-1950 ===
[[Fil:Shanghai ca 1910.JPG|thumb|Shanghai år 1910]]
Shanghais betydning vokste raskt på 1800-tallet da utenrikshandelen skjøt fart. Under [[første opiumskrig]] okkuperte [[Storbritannia|britene]] byen for en tid. Da krigen endte i [[1842]] med [[Nanjingtraktaten]], ble Shanghai den nordligste av de fem [[traktathavner]] som måtte åpne seg for utenlandske handelshus. Årene etter fikk fremmede nasjoner rett til å etablere seg med ekstraterritoriale rettigheter, og dette stod ved lag til [[1943]], selv om det ''de facto'' brøt sammen i [[1930-årene]].

Under [[Taipingopprøret]] ble Shanghai i [[1853]] okkupert av en [[kinesiske triader|triade]] som var knyttet til opprørerne. De utenlandske bosetninger forble urørte mens områdene utenfor ble utplyndret. Etter opprøret var over ble forbudet mot at kinesere kunne få bo i de utenlandske konsesjonsområder oppmyket og delvis opphevet.

[[Fil:Shanghai1920s.jpg|thumb|left|Jiujiang Road, Shanghai, 1920-årene]]
I 1863 ble den britiske og den amerikanske konsesjon sammenslått og ble den internasjonale bosetning. Franskmennene ville ikke være med, og beholdt sin [[Den franske konsesjon i Shanghai|franske konsesjon]] for seg selv. Folk fra mange land kom til byen, og fra 1920-tallet kom det nesten 20&nbsp;000 såkalte hvite russere og russiske jøder som hadde fluktet fra den nyetablerte kommunistiske [[Sovjetunionen]]. Disse [[shanghairussere]] utgjorde etter [[japan]]erne den viktigste fremmedkulturelle impuls for byens kulturliv.

[[Fil:BattleOfShanghaiBaby.gif|thumb|right|Dette skrekkslagne barnet var eneste overlevende etter at Shanghais Sydbanestasjon ble bombet av japanerne under [[Slaget om Shanghai]] i august 1937.]]
[[Den første kinesisk-japanske krig]] [[1894]]–[[1895|95]] endte med [[Shimonosekitraktaten]], og etter den ble [[Japan]] en viktig fremmedmakt i Shanghai. Japan bygget byens første fabrikker, men de øvrige fremmedmakter tok raskt etter, og slik ble byens industri en ny og viktig faktor. Shanghai var nå Det fjerne østens viktigste finansielle senter. Under [[Republikken Kina]] fikk Shanghai i 1927 en spesialstatus, og tre år etter en enda høyere status.

Fra [[1920-årene]] gikk byen inn i det som er blitt kalt dens dekadente år, og da fikk byen etter hvert et tvilsomt rykte på grunn av forbryterbander, kasinoer og bordeller. Som en misjonær bemerket: ''«Hvis Gud lar Shanghai bestå, skylder han Sodoma og Gomorra en unnskyldning»''.<ref>''If God lets Shanghai endure, he owes an apology to Sodom and Gomorrah'', sitert fra Stella Dong: ''Shanghai: The Rise and Fall of a Decadent City 1842-1949'', Harper Perennial, 2001, s. 1</ref> Byen ble i stor utstrekning preget av [[kinesiske triader]], særlig av [[den røde bande]] som samarbeidet med det britiske firmaet [[Jardine Matheson]] og den britiske etterretningstjeneste og ledet av [[Chang Hsiao-lin]], og av [[den grønne bande]] som samarbeidet med franske interessenter og ble ledet av «[[Kopperarr-Huang]]» og senere av [[Du Yuesheng]]. Dessforuten var også Tong-banden og [[Himmelens og jordens liga]] aktive i byen. Den grønne bande gikk seirende ut av bandekrigene.

Den japanske flåte bombarderte byen den [[28. januar]] [[1932]], angivelig for å slå ned antijapanske studentopptøyer. Kineserne kjempet tilbake i det som ble kjent som [[28. januar-episoden]]; det endte med våpenhvile. Slaget om Shanghai i 1937 endte med at japanerne okkuperte byen utenom den internasjonale bosetning og den franske konsesjon. Den internasjonale bosetning ble okkupert den [[8. desember]] [[1941]] og forble på japanske hender til landet kapitulerte i 1945.

=== Under kommunistisk styre ===
Kommunistene erobret Shanghai den 27. mai 1949. Straks flyttet de fleste utenlandske firmaer til [[Hongkong]]. Kommunistene foretok masseutrenskninger av slike som man anså som kontrarevolusjonære, og tusener ble drept. Steder som hesteveddeløpsbanen ble omgjort til massehenrettelsesanlegg.

I 1950- og 1960-årene ble Shanghai et industrielt senter som ble arnested for revolusjonens venstrefløy. Men selv under omveltningene under [[kulturrevolusjonen]] klarte byen å opprettholde høy økonomisk produktivitet og relativt stor sosial stabilitet. Byen har vært Folkerepublikkens viktigste kilde for skatteinntekter. Shanghai fikk likevel ikke lov til å innlede økonomiske reformer før i 1991.

Politisk makt i Shanghai har ofte vært en vei til enda høyere posisjoner i Folkerepublikken Kina. Fra 1990-årene snakket man gjerne om ''Shanghaiklikken'' av nasjonale politiske ledere. Både president [[Jiang Zemin]] og statsminister [[Zhu Rongji]] tilhørte den. Fra 1992 har sentralregjeringen under Jiang Zemin, en tidligere borgermester av Shanghai, begynt å redusere skattepresset i Shanghai og oppmuntret til innenriks og utenlandske investereringer i byen for å styrke dens økonomiske rolle i Øst-Asia. Siden da har Shanghais økonomi opplevd en ubrutt årlig vekst i den hvite (den registrerbare) økonomien på mellom ni og femten prosent; i den sorte (den uregistrerbare) økonomien er veksten av naturlige grunner vanskelig å anslå, men den har i hele det samme tidsrommet vært betydelig.