Redigerer Serapis (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:SerapisHellenistic.jpg|thumb|150px|left|Serapis med sine attributter.]]
Den tidligste kjente omtalen av en Serapis er ved den kontroversielle dødsscenen til Aleksander i 323 f.Kr.<ref>Rapportert fra [[Arrianos]]: ''Anabasis'', VII. 26.</ref> Her hadde Serapis et tempel i [[Babylon]] og er av slik betydning at han alene er navngitt som den guden som ble konsultert på vegne av den døende kongen. Serapis' tilstedeværelse i Babylon ville radikalt endre oppfatningen av mytologiene i denne tidsalderen, men heldigvis har det blitt oppdaget at den ellers ikke tilknyttede babylonske guden Ea ([[Enki]]) ble titulert som ''Serapsi'', her i betydningen «dypets konge», og det er mulig at denne Serapis er den som er referert til i dagbøkene. Betydningen av denne Serapsi i den hellenistiske psyke, grunnet dens tilstedeværelse i Aleksanders død, kan også ha bidratt til valget av Osiris-Apis som ptolemeerdynastiets hovedgud.

I henhold til [[Plutark]] så stjal Ptolemaios en kultstatue av [[Hades]] fra Sinop i [[Paflagonia]] etter å ha blitt instruert i en drøm fra «den ukjente gud» om å bringe statuen til Alexandria hvor statuen ble utropt til å være Serapis av to religiøse eksperter. En av disse var fra [[Eumolpidæ]], en gammel prestefamilie fra [[Eleusis]] hvor dets medlemmer var yppersteprest i [[de eleusinske mysterier]], og den andre var den lærde egyptiske presten [[Manetho]]. Samlet ga de tyngde overfor både egyptere som grekere. Det er mulig at Plutark ikke er korrekt da en del egyptologer mener at det Sinop i fortellingen egentlig er høyden på Sinopeion, et navn gitt til stedet av det allerede eksisterende Serapeum i Memfis. Den romerske historikeren [[Tacitus]] skrev at ''Origo dei nondum nostris auctoribus celebrata'', «Opprinnelsen til denne guden Serapis har ikke hittl blitt generelt kjent av våre forfattere».<ref>Tacitus: [http://www.sacred-texts.com/cla/tac/h04080.htm ''History Book 4''], avsnitt 83</ref> Han mente at Serapis hadde vært en gud for landsbyen Rhakotis (et kvarter i Alexandria) før den ekspanderte videre inn i den store hovedstaden.<ref name="Moyer"> Moyer, Ian S. (2011): [http://books.google.no/books?id=-CHXhfey_ScC&pg=PA145&lpg=PA145&dq=Rhakotis+%2B+Tacitus&source=bl&ots=sJGV2KJtVY&sig=vVvw8Tb8wKHSU_O4IXi8KQB_WAY&hl=no&sa=X&ei=1i1vT5CoFO7P4QSWhfW_Ag&ved=0CCIQ6AEwAQ#v=onepage&q=Rhakotis%20%2B%20Tacitus&f=false ''Egypt and the Limits of Hellenism''], Cambridge University Press, s. 145</ref>

[[Fil:Altes Museum - Oberbeamter im Serapis-Kult.jpg|thumb|Avbildning av yppersteprest i Serapis' kult, [[Altes Museum]], [[Berlin]]]] 
Grunnleggelsen av en ny kult ved å blande kulturelle og religiøse elementer under ledelse av de nye greske herskerne i Egypt, og har tradisjonelt blitt forstått som en [[synkretisme]] som oppsto i de politiske og kulturelle forholdene som var typiske for den hellenistiske perioden. Således som Aleksander kunnedyrke gudene til egypterne og babylonerne med den samme selvfølgelighet som hans egne greske, og i jødenes gud ære den samme øverste makt som [[Aristoteles]] anerkjente som den evige, kreative fornuft, således kan Hades i Sinop bli fraktet til Alexanderia og der motta et tempel og dyrkelse som Serapis.<ref name="Moyer" />

Statuen som avbildet Hades (romernes [[Pluto (gud)|Pluto]]), konge av underverden, framstilt med ''modius'', et målenhet (en kurv) for korn, på sitt hode, ettersom det var det greske symbolet for landet til de døde. Han holder også et [[septer]] i sin hånd som indikerer hans herredømme, og med [[Kerberos]], en trehodet hund som vokter underverdens port, ved sine føtter, og det også hva som synes å være en slange ved dens sokkel, passende nok det egyptiske symbol på herredømme, ''[[Uraeusslange|uraeus]]''.

Med [[Isis]] som sin hustru, opprinnelig [[Osiris]]' hustru, og sammen med deres sønn [[Horus]] (i form av [[Harpokrates]]), vant Serapis en viktig posisjon i den [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistiske verden]],<ref>I hans ''Beskrivelse av Hellas, merket [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] seg to Serapeia på skråningene av [[Akrokorint]], over den ombygde romerske byen [[Korint]] (2.4.5) og en ved Copia (Copæ) i [[Boiotia]] (9.24.1).</ref> som strakte seg til [[Roma]] hvor [[Anubis]] ble identifisert som Kerberos. I Roma ble Serapis dyrket i Iseum Campense, helligdommen til gudinnen Isis lokalisert i [[Campo Marzio|Campus Martius]] og bygd i løpet av [[det andre triumvirat]]. Den romerske kult rundt Isis og Serapis fikk økt popularitet på slutten av [[100-tallet]] takket være gudens rolle i de mirakler som den keiserlige usurpator (tronraner) [[Vespasian]] erfarte i byen Alexandria hvor han oppholdt seg før han reiste tilbake til Roma som keiser i år [[70]]. Fra [[flaviske dynasti]] og framover ble Serapis preget på keiserlige mynter sammen med den regjerende keiser. Den store kulten overlevde fram til 385 da en kristen mobb ødela Serapeum i Alexandria, og senere ble den religiøse kulten forbudt med lov ved [[ediktet i Thessaloniki]].

Et brev til konsul Servianus plassert i ''Historia Augusta'', ''Augustus' historie'', tilskrevet keiser [[Hadrian]] ([[76]]-[[138]]) viser til den hellenistiske synkretismen i Alexandria, og hvor keiseren mente å se store likheter mellom de [[Kristendom|kristne]] og de som dyrket Serapis: <ref>Giles, John Allen (2010) [1877]: ''Hebrew and Christian Records'', bind II, London, s. 86. Jf. [http://www.christianity-revealed.com/cr/files/christianityandpaganism.html Christianity & Paganism]</ref>

{{Sitat|Landet Egypt, lovprisningene som du har gitt til meg, min kjære Servianus, har jeg funnet å være helt ustadig, usikre, og blåst hinsides av hvert pust av rykter. Det er de som dyrker Serapis som er, faktisk, kristne, og de som kaller seg biskoper av Kristus, er faktisk hengiven til Serapis. Det er ingen leder av [[Jødedom|jødiske]] [[synagoge]]r, ingen [[Samaritanere|samaritaner]], ingen kristen [[presbyter]], som ikke [også] er en [[Astrologi|astrolog]], en sannsiger, eller en som gir olje. Selv patriarken når han kommer til Egypt er tvunget av noen til å ære Serapis, av andre til å ære Kristus.<ref>[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Historia_Augusta/Firmus_et_al*.html#8 Firmus et al. 8] ''Historia Augusta'' 8.</ref>}}