Redigerer Sandviksboder (avsnitt)

==Andre sjøboder i Sandviken==
* Sandviksboder 56 ble revet i 1953 for å få plass til en [[kraftfôr]]silo. Etter [[bybranner i Bergen|bybrannen i 1702]] ble gårdene på Bryggen dekorert med rankemaling, regnet som det urbane utgangspunktet for bondekulturens [[rosemaling]], og i Sandviksboder 56 måtte besøkende gå forbi 120 meter med [[veggmaleri]]er underveis til kjøpmannens kontor i tredje etasje. Sjøbodene i Sandviken tjente om sommeren som utfluktsmål for kjøpmannsfamilien frem til oppgangstidene sist på 1700-tallet, da sommerværelsene i bodene ble avløst av [[lyststed]]er i Sandviken. Imidlertid ble veggmaleriene malt med billige limfarger som tålte [[dagslys]]et dårlig da det ble satt inn [[vindu]]er. Ikke bare falmet de, men noen tømmervegger ble hvittet med [[kalk]] til hjelp mot [[insekt]]angrep. [[Vestlandske Kunstindustrimuseum]] og [[Det Hanseatiske Museum]] engasjerte [[Miranda Bødtker]] til å lage [[akvarell]]er av veggmaleriene i nr 56 før bygget ble revet, og Marco Trebbi fikk utgitt en bok om disse, ''[[Edens hage]] luktet tørrfisk''.<ref>[https://digitaltmuseum.no/021188652818/edens-hage-luktet-torrfisk] [[Miranda Bødtker]]s [[akvarell]]er fra nr 56</ref> 
* «Lintoboden», Sandviksboder 69-72, midlertidig fredet, en av få boder i Bergen som fortsatt hviler på bolverk (nedrammede pæler i havneanlegg). Branntakster daterer bygget til før 1766, og interiørdetaljer tyder på at den er fra 1600-tallet.<ref>[https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/bitstream/handle/11250/2358492/Masteroppgave%20Elin%20Finne.pdf?sequence=1 Elin Finne: «Kulturminnevernets grenser» (s. 18)], [[NTNU]] 2015</ref> 
* Sandviksboder 70, 71A og 72 kjøpt av Reidar Osen i 1996. Deretter ble de stående og forfalle i flere tiår.<ref>[https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/BJ3eXl/naboer-frykter-forfalne-sandviksboder «Forfalne boder»], ''[[Bergens Tidende]]'' 23. januar 2018</ref> Nr 72 er omtalt i panteregisteret i 1797, men innvendige dekorrester utført med [[barokken]]s typiske farger kan tilsi høyere alder.<ref>[https://fido.nrk.no/2c495fd03ab460cfdcffc64d0ce1f550cd381be0ff7e882cbb72adf270ced33b/bodbrgn.pdf] [[Byantikvar]] [[Siri Myrvoll]]: «Prosjekt bod» (s. 15), statusrapport september 2008</ref>
* Rivingen av Sandviksboder 74b som var vurdert å fredes, ble bestilt av skipshandlerfirmaet W. Giertsen A/S, og boden jevnet med jorden samme dag som [[Bergen kommune]] mottok søknaden om rivingstillatelse. Byråsjef Astrid Bonesmo i [[miljøverndepartementet]] sa at rivingen etter hennes skjønn var «en straffbar handling etter bygningsloven».<ref>«Straffbar riving», forsiden av ''Bergens Tidende'' 13. august 1982</ref>
* «[[Lehmkuhlboden]]», Sandviksboder 76a, brant ned i september 2008.
* «Rolf Olsenboden», Sandviksboder 77ab, er gjenreist som kopi. Opprinnelig en del av godset Store Sandvigen, eid av Johan Garman fra 1600-tallet til ca. 1850. Grunnen festet til consul Alexander Wallace og monsieur Jesper de Fine i 1767 for oppføring av sjøbod. Eid av Hans Tank fra 1779. Eid av Johan C. Harmens i 1805. Eid av Johan Mohn fra 1840. Eid av Albert Mohn fra 1861. Eiet av Joachim Konow fra 1888. Eid av Edward C. Mowinckel & Co. fra 1909. Eid av Rolf Olsen A/S fra 1914. Rolf Olsen A/S kjøper grunnen fra Bergen kommune i 1952. Saltsildproduksjon i boden frem til ca. 1975, deretter brukt som lager og bl.a. flypakking av fersk laks på eiendommens søndre del med platting og [[kjølelager]] frem til 1987. Boden revet i 1989 etter at den holdt på å falle ut i sjøen. I 2006 starter prosjektering av gjenoppbygging. Boden var ferdig gjenoppbygget i 2013 som moderne kontor for Mowi AS. Boden ble i 2019 solgt fra Rolf Olsen Eiendomsselskap AS til Profier AS.
* «Grønlandsboden» eller «Grønlandsnøstet», Sandviksboder 78a, bygd i 1797, står med gavlen mot sjøen.<ref>[https://www.bergen.kommune.no/politikere-utvalg/api/fil/bksak/2015529104-5640343/Kulturminnedokumentasjon «Sandviksboder 78b»] [[Hordaland fylkeskommune]]</ref> Bygget ble istandsatt og delvis ombygget i 1994, men er reist som utrustningsnøst, sannsynligvis av [[Hans Egede]], også kalt «Grønlands apostel», som i 1720 stiftet «Det grønlandske Compagnie» sammen med bergenske kjøpmenn for å drive kombinert handel, kolonisering og misjonsvirksomhet på Grønland.<ref>[https://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/1424838 «Egedes gate», ''Bergen byleksikon]</ref> Den første norske grønlandsekspedisjonen ble utrustet fra et nøst her i 1721,<ref>[https://www.yumpu.com/no/document/read/22914523/2006-3-sandvikens-bataljon Anders Haaland: «Skuteviken-Sandviken; sjøbodenes alder» (s. 11), ''Sandvikens bataljon'' nr 3, 2006]</ref> der Egede i samarbeid med kjøpmennene drev utrustning av ekspedisjoner og mottak av grønlandske [[fangst]]varer. Virksomheten fikk etter hvert kongelige privilegier ([[monopol]]), flyttet til [[København]] og fikk navnet [[Den Kongelige Grønlandske Handel]], stiftet av den danske stat i 1774 og i dag i grønlandsk eie med navnet ''Royal Greenland''.<ref>[https://web.archive.org/web/20120423145202/http://www.kni.gl/sub.asp?lang=da&section=info&contentID=64 ''Royal Greenland'', tidligere ''Grønlandske Handel]</ref> Første branntakst fra 1765 omtaler bygget som «''Jan Frøchens [[naust|Nøst]], tilhørende det Grønlandske Compagnie''».{{tr}} Senere har det hatt flere eiere, bl.a. Johan C. Martens, Clement Johnsen A/S og Kaare Holmefjord A/S, og vesentlig vært benyttet som [[tørrfisk]]bod. Boden ble i 1993 solgt til Rolf Olsen A/S, og rehabilitert og ombygget til kontor i 1994 av arkitekt Claus Lindstrøm med bistand fra arkitekt Hansteen. Boden har siden 2002 vært hovedkontor for Mowi AS. Boden ble i 2019 solgt fra Rolf Olsen Eiendomsselskap AS til Profier AS.
* Sandviksboder 79 og 80. 30. november 1938 søkte kjøpmann E. Marthinussen kommunen om dispensasjon for få bygge et kjølelager på [[fjære]]grunnen utenfor nr 80. I festeseddelen stod det at det ikke kunne bygges nærmere bryggen enn 12,55 meter, men fundamenteringen ville koste langt mindre om anlegget ble reist inne på fjæregrunnen. Tidligere hadde iblant fiskerne måttet kjøpe en del av isen i andre byer fordi Bergen manglet kjølelager og dermed også gikk glipp av fisken deres. Marthinussen anførte at når Bergen hadde økt sin eksport av [[håbrann]] til ca 90 % av Norges håbranneksport, var et kjølelager verd å satse på. [[Matjessild]]en hadde måttet lagres i [[Haugesund]] og [[Florø]]. Håbrannfiskernes forening meldte 11. oktober 1938 at siden noen av dem også fanget småhval, måtte fisket innstilles før tiden, fordi de tidligere hadde opplevd å måtte vente opptil tolv timer på is i Bergen.<ref>Mappe 2431/1940, A-0155 arkivet etter finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv</ref> Innenriksdepartementet godkjente i november 1940 Bergen formannskaps vedtak om på nærmere angitte vilkår å garantere for et lån til E. Marthinussen til oppførelse av et kjøleanlegg på Sandviksboder 79-80.<ref>Mappe 3886/1940, A-0155 arkivet etter finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv</ref> 
* Den store boden på [[Måseskjæret (holme)|Måseskjæret]], [[sameie]]t «Tørrfiskkatedralen», Sandviksboder 81 – Måseskjæret 10.
* «Gamle og nye pakkhus» på [[Hegreneset|Hægreneset]] Valsemølle, Sandviksboder 82 (2006). Gamle Pakkhus på Hegreneset er datert tilbake til ca. 1760. Nye pakkhus er bygget ca. 1860.