Redigerer Sandsstien (avsnitt)

=== Sandsstien i middelalderen ===
Sandsstien er første gang kjent nevnt på 1390-tallet i [[biskop Eysteins jordebok]]. Her nevnes det at [[Ski middelalderkirke|Ski kirke]] på Follo sin bygningskasse eide: «''Jtem j Þorgardz rudi'' ''<u>j Sandzstigi</u>'' ''øyris b. ok i Sodzstadom a Valom ij aura b. laut prestren mot þessom iordom. Viuulstader. Drymbulsþorp ok Æng''».<ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/nbsok/nb/3d975a60c5e55c8a09d66080df53f321?index=4|tittel=Biskop Eysteins Jordebog : (Den røde Bog) : Fortegnelse over det geistlige Gods i Oslo Bispedømme omkring Aar 1400. H. 1 - Nasjonalbiblioteket|besøksdato=2021-08-04|verk=www.nb.no}}</ref> Oversatt blir det: «''Og i Torgersrud ved Sandsstien: 1 øresbol. Og i Såstad i Våler: 2 øresbol. Gav presten [i bytte] mot disse eiendommene: Vevelstad [i Ski], Drømtorp [i Ski] og Eng [i Kråkstad]''»''.'' 

Denne tidlige kilden gjør navnet «Sandsstien» til et av de eldste bevarte veinavnene i Norge. Sandsstien har vært ei viktig ferdselsåre på overgangen mellom [[Indre Oslofjord|Indre]] og [[Ytre Oslofjord]], og den viktigste landeveisforbindelsen over smale sund i fjordene mellom [[Østfold]] og [[Vestfold]]. 

Sandsstien nevnes også ved navn i 1584, i forbindelse med en grensetvist mellom gårdene Grønsand og Sætre søndre i Hurum. Selve brevet er ikke bevart, men ei avskrift er inntatt i et domsbrev av 4. oktober 1599 i en sak mellom Anders [[Huitfeldt]] og Peder Åros.<ref>{{Kilde www|url=https://media.digitalarkivet.no/view/63427/31|tittel=Skanna materiale: RA, Riksarkivets diplomsamling, F02/L0108: Dokumenter, 1599, s. 31|besøksdato=2021-08-04|språk=no|verk=media.digitalarkivet.no}}</ref> Veifaret kalles her «Sands stigen».

I middelalderen var Sandsstien trolig hva [[Magnus Lagabøtes landslov|Magnus Lagabøtes landsslov]] definerte som en «tjodveg» eller «allmannaveg», som bøndene i bygda i fellesskap hadde plikt til å vedlikeholde.

Ved veiens høyeste punkt (ca. 300 moh.) ligger det en stor stein kalt «Setton». Når likfølger fra Sandsbygda skulle til Hurum kirke pleide de å sette likkista ned på denne steinen mens folk og hester hvilte. Skikken var at kista ikke skulle berøre bakken fra den ble løfta opp fra golvet hjemme til den ble satt ned igjen på via jord på kirkegården. Denne skikken ser ut til å ha vært vanlig i Hurum, for også midtveis på Råkålstien, det gamle veifaret mellom Kirkebygda og Rødsbygda, finnes det en slik hvilestein for likkister som kalles "Setton".<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Råkålstien|publikasjon=Årbok for Hurum 1999|dato=1999|forfattere=Arne Antonsen}}</ref>