Redigerer Sandefjord skofabrikk (avsnitt)

==Historikk== 
Fra en beskjeden start i 1908, med få ansatte, hadde Skofabrikken fram til 1914 arbeidet seg opp til en landskjent bedrift med en arbeidsstyrke på omtrent 120 kvinner og menn. Fabrikken hadde stadig blitt utvidet, og produksjonen økt fra år til år. I de første årene holdt virksomheten til i et nedlagt garverilokale. Maskinene hadde Hasle kjøpt fra en nedlagt skofabrikk i Kragerø. Til og begynne med spesialiserte fabrikken seg på produksjon av sandaler, men etterhvert ble produksjonen utvidet til å gjelde bl.a. sliteskotøy. I 1914 kom verdenskrigen som skapte gode tider i form av økt etterspørsel etter skotøy.

I 1915 ble Hasles fabrikk rammet av en [[liste over norske bybranner |bybrann]] i Sandefjord. Med utgangspunkt i de gode resultatene før brannen, besluttet Hasle å utvide virksomheten. Dette ville kreve økt kapital, noe som førte til at fabrikken gikk over til aksjeselskap. I løpet av 1916 ble den nye fabrikkbygningen reist, og i tillegg en stor forretningsgård mot Storgaten. Fabrikken hadde så flere gode år med full drift. I tiden etter første verdenskrig ble situasjonen vanskelig for skofabrikkene, i hovedsak på grunn av utenlandsk konkurranse. Flere skofabrikker ble avviklet på den tiden. Ledelsen i Sandefjord Skofabrik A/S hadde spart seg opp reserver til å møte vanskelige tider, og kunne derfor produsere med underskudd i noen år. Etter 1927 gikk bedriften igjen med overskudd.

I 1933 ble det foretatt store utvidelser ved stor tilbygning til fabrikklokalene og ved innkjøp av nye maskiner. I mange år var fabrikken Sandefjords største industrielle bedrift.

Under 2. verdenskrig sank virksomheten noe. I perioder stoppet produksjonen delvis opp, og arbeidsstokken ble redusert. I etterkrigsårene fulgte en positiv utvikling. Økt kapasitet og nye moderne produksjonsmetoder kombinert med gradvis bedre råvaretilgang og økt etterspørsel, ga gode resultater for fabrikken.

Omsetningen økte utover på 1950-tallet. I 1956 fikk Sandefjord Skofabrik A/S byggetillatelse til en ny fabrikk. Den nye fabrikken fikk navnet A/S Tempo og ble en søsterfabrikk til Sandefjord Skofabrik A/S. Fabrikkene hadde felles teknisk og økonomisk administrasjon.
A/S Tempo hadde som oppgave å produsere skotøy etter en ny metode; vulkanisering. Den nye metoden gjorde det mulig å redusere produksjonstiden i siste halvdel av arbeidet med skoen. I 1963 ble det dannet et nytt produksjonsselskap; A/S Ekko. Fabrikkens navn ble da endret: A/S Tempo og A/S Ekko. Virksomheten ble da flyttet over fra Kongensgt. 2a til nye fabrikkanlegg i Skiringssalsveien 9.

Den stadig økende konkurransen fra utenlandet ble etterhvert merkbar for fabrikken på 1970-tallet. Blant annet ble det nødvendig å redusere arbeidsstyrken. I 1973 ble det vedtatt å samle hele produksjonen i den ene fabrikkhallen da arbeidsstokken nå var redusert til 70. Samtidig ble A/S Tempo og A/S Ekko fusjonert til Sandefjord Skofabrik A/S. 

På midten av 1970-tallet ble produksjon av vanlig sko avviklet ved fabrikken, noe som bunnet i økt konkurranse på markedet. Man gikk over til produksjon av vernesko.

Idag står Sandefjord Skofabrik A/S som en av de få gjenlevende skofabrikker i landet. Fabrikken har drevet skoproduksjon i 90 år, og har vært en viktig hjørnestensbedrift i Sandefjord. Sandefjord Skofabrik A/S har vært en av de største avtagere av kvinnelig arbeidskraft i byen. I 1998 ble imidlertid den delen av produksjonen som består av nåtling lagt til Ungarn, noe som ble nødvendig ut ifra et kostnadsperspektiv. Dette førte til at mange av fabrikkens kvinnelige ansatte måtte sies opp.

I 1995 mottok bedriften Fortidsminnemerkeforeningens (avd. Vestfold) vernepris. Prisen ble gitt bedriften for et særdeles godt bevart 1960-talls bedriftsinteriør.

Sandefjord Skofabrik A/S er en familiebedrift. I 1937 overtok Anders B. Hasles sønn Einar lederstillingen, senere sønnesønnen Leif. Leif A. Hasle trakk seg ut som daglig leder i 1993 etter å ha vært ansatt i firmaet i 50 år hvorav 28 år som disponent.