Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

== Geopolitiske rivaliseringer på Nordkalotten ==
Fra slutten av 1500-tallet dreide statenes konflikter på Nordkalotten seg ikke bare om skatter og kontroll med handelen, da spesielt pels, men også om storpolitikk og rivalisering mellom statene. [[Sveriges historie|Sverige]] og [[Danmark-Norge]] kjempet om territorier og handelsveier. Sverige følte seg helt omringet av Danmark-Norge, som hadde besatt [[Skåne]] og [[Halland]] og dermed kontrollerte skipsfarten gjennom [[Øresund]] og delvis [[Østersjøen]]. I nord hadde Danmark-Norge også kontroll over sjøtrafikken via Norskehavet mot Kola og Kvitsjøen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=16–19}}

Nasjonalstatene i Norden økte sine ambisjoner for kolonisering i de samiske områdene fra 1600-tallet. Samer og andre minoritetsgrupper hadde lite å stille opp mot statene og kirkens krav om bekjennelse til protestantismen, rettssystem og pengeøkonomi, samt dele land med et økende antall nybyggere. Imidlertid var statenes involvering begrenset med hensyn på utnyttelse av naturressurser som fisk, jakt og reinsdyrdrift. Selv om statene begynte å legge grunnlaget for senere kontroll på denne tiden, var deres innsikt og informasjon for begrenset til at de kunne formulerer lover for kontroll og skattlegging i detalj.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=3–12}} 

Sverige så en mulighet for å få etablert en korridor nordover mot [[Nordishavet]]. Dermed fikk [[Nöteborgstraktaten]] fra 1323 fornyet interesse, og da spesielt formuleringen om at grensen gikk ut mot havet i nord. Svenskene mente at dette kunne tolkes som at deres egentlige krav var en grenselinje mot havet, et sted mellom [[Varanger]] og [[Fiskerhalvøya]].{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

=== Kalmarkrigen, Hannibalfeiden og endelig avklaring i 1658 ===
[[File:Wojna Kalmarska 1611 ubt.jpeg|mini|Kalmarkrigen var en strid mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611–1613 på grunn av Sveriges forsøk på å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland og uenigheter om herredømme over Finnmark.]]

I 1590-årene gjorde Danmark-Norge og Sverige-Finland en stor innsats for å få oversikt over den samiske befolkningen, deres næringsveier og mulighet for skattlegging. Begge statene gjorde også det de kunne for å få styre forvaltningen og militære på Nordkalotten. I Sverige ble det opprettet et eget [[stattholder]]embete for Lappmarken, det ble også opprettet egne [[fogd]]er for å ha oppsyn med laksefiske i [[Altaelva]] og [[Tana (elv)|Tana]]. Svenske myndigheter forsøkte å få etablert kirker der samene hold til, ikke bare i innlandet, men også på kysten i [[Alta]] og [[Tysfjord]]. Dansk-norske myndigheter gjorde hva de kunne for å forhindre dette, og som mottrekk fikk de selv reist en kirke i Tysfjord. Et annet tiltak var at [[Lensherre]]ne, først [[Hartvig Knudssøn Bille|Hartvig Bille]] (omtrent 1575–1649) og [[Claus Urne]] (1561–1606), samt senere etterfølgere, skulle ha fast opphold i landsdelen slik at de kunne følge utvikling. For å markere suvereniteten dro Kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] på reise helt opp til Finnmark og østover langs Kolakysten.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Sverige-Finland og Russland kom til en avklaring i 1595 med [[Freden i Teusina]] (i Estland) etter at de hadde ligget i krig siden 1572. I fredsavtalen som ble inngått måtte Sverige begrense sine ambisjoner i nordøst og avstå fra å kreve [[Kolahalvøya]] som sitt terriotorium. Imidlertid fikk de gjennombrudd for en ishavslinje, slik at den svensk-russiske grenselinjen skulle trekkes ut mot et punkt litt øst for Varanger. Etter denne avtalene ble det slutt på at Russland skulle skattlegge [[Sjøsamer|sjøsamene]] vest for Varanger, samene i Kemi lappmark og i indre strøk av Finnmark.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

De videre konfliktene om Nordkalotten stod etter 1595 mellom Danmark-Norge og Sverige. Landene hevdet i 1610-årene sine territorielle krav ved retten til å skattlegge sine undersåtter og i dette området dreide det seg om samene. Konkret betydde dette en skjerpet strid om skattlegging av sjøsamene. Landene hadde også forhandlinger om grensene, hvor de hevdet sine prinsipper for kravene. Svenske la vekt på tradisjonelle regler for skattelegging, mens en fra dansk-norsk side viste til den gamle oppfatningen om at grensen mellom landene gikk ved [[Kjølen]], altså fjellryggen mellom Sverige og Norge. Imidlertid flater landskapet mellom landene ut i Nord-Troms og Finnmark. Dermed brukte de danske forhandlerne argumentet om at «alder tids bruk» måtte være avgjørende. Kravene var vidt forskjellige, og landene trappet opp militært. Det ble etablert et fort i Altafjorden og foretatt spredte tiltak med tvangsevakuering av sjøsamene vekk fra fjordområdene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Det som avgjorde grensekonflikten var [[Kalmarkrigen]] som varte fra 1611 til 1613,{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} med den etterfølgende [[Freden i Knærød]].{{sfn|Pedersen|1994|p=27–28}} Selv om krigen mellom Danmark-Norge og Sverige handlet om grensene på Nordkalotten, skjedde den militære konflikten i Sør- og Midt-Skandinavia. Krigen ende med at Danmark-Norge ble den seirende part, og fikk uinnskrenket rettighet til kysten og fjordene i Nord-Norge. Sjøsamene ble etter dette regnet som nordmenn. Grenselinjene i innlandet kom en ikke til enighet om, heller ikke i de senere krigene som fulgte på 1600-tallet. Dermed ble samene i disse områdene fortsatt skattet av begge statene. Enighet om disse grensene greide en ikke å bli enige om før lang ut på 1700-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Etter 1613 var kyst- og fjordområdene i Finnmark for første gang kun underlagt dansk-norske myndigheter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=81–82}}

Etter at kong [[Gustav II Adolf av Sverige|Gustaf Adolf II]] (1594–1632) i 1613 måtte oppgi sine krav på de Nord-Norske områdene fra Tysfjord til Varanger, ble også kirkens aktivitet i området redusert. Inntektene fra skatt falt mer eller mindre bort da samene kom under dansk-norsk styre. Dermed mistet kirken en stor del av finansieringen. Mange samer som hold til i svenske områder flyttet over til Norge for å slippe unna økte skatter. Samene i Sverige opplevde også sviktende næringsgrunnlag fordi både fiske og jakt gikk dårlig, dermed fremstod de norske områdene som attraktive av flere grunner. Imidlertid gikk det bedre for de svenske myndighetene fra rundt 1666 da flere gruvevirksomheter ga inntekter. Dermed kunne kirken igjen få finansiert sin virksomhet og gjenvinne sin autoritet blant samene.{{sfn|Kent|2018|p=94–102}}

Etter 1612 ble samene på Kolahalvøya i praksis frigjort fra beskatning fra Danmark-Norge, men måtte betale skatt til Russland. Danmark-Norge mente at de fortsatt [[de jure]] (rent formelt) hadde rett til skattlegging av samene på Kola helt frem til 1813. Norske embetsfolk reiste til Kola (eller Malmis som det ble omtalt) hvert tredje år ved nyttårstider for å fremme disse kravene. I praksis var disse reisene en rent diplomatisk formalitet med stor festivitas.{{sfn|Kent|2018|p=23–29}}

Etter [[Hannibalfeiden]] mellom Sverige og Danmark-Norge fra 1643 til 1645, der Danmark-Norge led nederlag, ble [[Jämtland]] og [[Herjedalen]] avstått til Sverige.{{sfn|Berg|2003|p=63}} Som en del av fredsslutningen etter de påfølgende stridighetene, kjent som [[Karl Gustav-krigene]], kom [[Freden i Roskilde]] i 1658. Sverige fikk med denne fredsslutningen fri tilgang til verdenshavene ved at hele kysten fra Svinesund til Øresund, og rundt Skåne, ble svensk territorium. Heretter mistet Sverige interessen for å bemektige seg Nord-Norge.{{sfn|Pedersen|1994|p=27–28}} Denne grensen fikk ikke større praktiske konsekvenser, men mange år senere fikk Norge og Sverige endelig trukket opp en grense av stor betydning for samene.{{sfn|Berg|2003|p=63}}

=== Endelig fastsetting av grenseoppgangene mellom Norge og Sverige ===
[[Fil:Grensekart nr. 21.jpg|mini|Grensekart som viser området nærmest grensen i deler av Kautokeino prestegjeld fra 1765.]]

Etter [[den store nordiske krig]] fra 1709 til 1720 ble det bestemt at det skulle være grenseoppgjør mellom partene. Krigen var en storkrig som gikk for seg i Nord- og Øst-Europa med Sverige som den ene part, og på den andre siden koalisjoner av Sachsen-Polen, Danmark-Norge, [[Tsar-Russland]], [[Preussen]] og [[Hannover (stat)|Hannover]]. Mellom Norge og Sverige var det uavklarte grenser på hele strekningen fra Trøndelag til Varanger. Etter det store tapet var ikke Sverige lenger noen stormakt, mens Danmark-Norge tilhørte den vinnende part.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Grenseoppgjøret skulle gjøres grundig og etter nøye undersøkelser av topografi og befolkningens oppfatninger av grensene. For å gjøre dette ble det utnevnt grensekommissærer og «grenseingeniører». Vitneutsagn fra reindriftsamene om deres bruksområder ble nøye undersøkt og vurdert. Informasjonen fra undersøkelsene dannet grunnlag for de egentlige grenseforhandlingene, i form av møter der en tok for seg område for område. I Sverige ble vitneutsagnene nedskrevet på ''häradstingene'' fra 1739, mens på norsk side ble arbeidet ledet av major [[Peter Schnitler]] (1690–1751) som gjennomførte særskilte vitneavhør fra 1742 til 1745. Schnitlers arbeid ga et omfattende dokumentasjonsmateriale om bosetning, næringer og topografi i grensetraktene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Misjonærene på Schnitlers tid brukte oftest begrepet ''fjellfinner'' om de samene som holdt til i innlandet og drev med husdyr og noen få reinsdyr (mangesysleri). Schnitler foretrakk å benevne disse som ''bygdelapper'', noe historikerne [[Lars Ivar Hansen]] (1947–) og Bjørg Evjen (1952–) har sett på som en måte å trekke gruppen nærmere Norge. Schnitlers protokoller om befolkningen gir kunnskaper om kategorier som ikke var faste. Flyttsamer kunne skifte over til å bli bygdelapper, og svenske samer kunne bli norske. I Europa ble folketellinger vanlig på 1700-tallet, og den første folketelling ble holdt i Norge i 1769. Tellingen inneholdt hverken navn på borgerne og myndighetene interesserte seg heller ikke for etnisk tilhørighet. Dog var det mange prester som hadde kategorisert folk som «lapper», «finner», «fjell-lapper» og «norske».{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

Grensedragning basert på Kjølen, krevde nøye oppmålinger, men enda mer arbeid lå bak kartlegging av landenes såkalte ''possesjon''. Det vil si grensesetting ut fra hvilke områder som fra gammelt av hadde ligget under den ene statens myndighet. I de fleste tilfellene betydde dette undersåttenes, og da spesielt samenes, faktisk bruk av områdene. Dermed var det kun norske og svenske bønder og samer som kunne utøve possesjon. Schnitler måtte derfor finne ut av bøndenes rettigheter til utmarksområder og hvor reindriftsamene hadde sine beiteområder.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

De endelige sluttforhandlingene ble lagt til [[Strömstad]] i årene 1749–1750, og var fra dansk-norsk side ledet av offiser og grensekommissær [[Johan von Mangelsen]] (1694–1769) og generalmajor Johan Mauritz Klinckowström (1692–1768) var svensk sjefsforhandler. Til disse møtene hadde forhandlerne 26 gjenværende tvister. Disse kunne sees under ett slik at partene kunne komme med gjensidige innrømmelser og ettergivelser, uten frykt for at én innrømmelse i neste omgang skulle skape presedens for nye avståelser.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

For det indre av Finnmark ble de gamle siidagrensene lagt til grunn for grensedragningen. Imidlertid var det også diskusjoner frem og tilbake om kvantitativ fordeling, det vil si hvor store arealer og hvilke siidaer som skulle ligge i enten Norge eller Sverige.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Grensetraktaten ble endelig inngått i september 1751.

=== Lappekodisillen ===
[[Fil:Lappekodisillen, side 22–23.tif|mini|Første side av [[Lappekodisillen]].]]

I forbindelse med grensetraktaten i september 1751 ble [[Lappekodisillen]] vedtatt samtidig. Den skulle sikre samene rett til fri ferdsel og overflytting av rein mellom landene. For fremtiden måtte samene velge statsborgerskap og således være skattepliktige i et av landene. Om reinen deres beitet i områder over grensen de ikke var tilhørende i, skulle det betales leie. Hvert av landene skulle administrere samenes rettigheter og det skulle i praktisk skje med ''lappelensmenn''. Til disse skulle samene innrapportere antall samer som passerte grensen og antallet rein de forflyttet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} 

Samene i Indre Finnmark måtte etter 1751 tilpasse seg nye myndighetspersoner, både når det gjaldt kirkeliv og rettsvesen. De norske fogdene kjente de fra før, men etter nyordningen skulle disse også håndheve lov og orden. Ellers ble det ikke store endringer av nomadetilværelsen deres. Imidlertid ville de norske myndighetene ha bedre kontroll med handelen, og i den forbindelse ble vintermarkedet i [[Kautokeino]] avviklet. Alta skulle heretter være markedsplass for innlandssamene. Det hadde også stor betydning at rettsmøtene i Kautokeino og [[Karasjok]] ble avskaffet i 1763 og overført til Alta. Det som gikk tapt med nyordningene, var sterk lokal representasjon på laveste rettsnivå, slik som det var med det svenske rettssystemet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=81–82}}

Ikke bare skulle overflytting av reinflokker tillates, de skulle mottas med vennlighet, beskyttes og hjelpes til rette. Disse reglene skulle gjelde selv i krigstider. Flyttsamene skulle altså betraktes som nøytrale i en eventuell fremtidig krig.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Lappekodisillen fremmet storreindrift med lange sesongflyttinger. Samene betalte en liten avgift som ga fritt leide til omtrent ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeite i Nord-Norge, samt vinterbeite i svenske og finske skoger. Fra tidligere var det på norsk side kun akseptert flytting av rein til fjellene øst for bebodde områder.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}} Det var få mennesker som bodde i kyststrøkene i Finnmark og dermed også lite utviklede utmarksnæringer. Dermed kunne reindriften ekspandere, noe som myndighetenes tallmateriale viser. I 1799 ble det anslått at antallet rein i Finnmark var 60–{{nowrap|70 000}}, noe som viser at det var blitt en betydelig næring.{{sfn|Berg|2003|p=67}} De som følte seg fortrengt av denne utviklingen var fastboende reineiere med få dyr. En kjenner til at samer i finnmarksfjordene og skogsbygdene i Finland klagde på at de store reinflokkene skadet deres høstingsjordbruk og reindrift.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}}

I 1750- og 1760-årene kom det klager over svenske samer som lot sine reinsdyr beite på innmark i Troms. Amtmannen anbefalte at bøndene i slike tilfeller kunne skyte ned rein, uavhengig av om reinen var eid av norske eller svenske samer. Von Mangelsen, som hadde vært med på utformingen av både grensetraktaten og Lappekodisillen, protesterte på amtmannens forslag og påpekte at så lenge grensetraktaten gjaldt ville dette være juridisk umulig. Mangelsen sa videre at alle parter må være medmenneskelige med samene: «til denne fattige Nations Conservation.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}}

Lappekodisillen består av 30 paragrafer og er fortsatt en del av Norges lover.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Arbeidet bak Lappekodisillen var grundig, og har for ettertiden gitt interessant innsikt i samenes levesett og hvordan reinflyttingen ble foretatt på midten av 1700-tallet.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}} Den har av historikere bitt trukket frem som et eksempel på den høye rettskulturen mellom de nordiske statene. At urbefolkningens interesser ble tatt så mye hensyn til, viser opplysningstidens idealer. Juristene som stod bak kjente til det rettsfilosofiske grunnlaget som juristene [[Samuel von Pufendorf]] (1632–1694) og [[Hugo Grotius]] (1583–1645) hadde utviklet. Tankegangen bak var at alle  folkeslag hadde visse rettigheter, uavhengig av om de tilhørte den europeisk kulturkrets eller ikke. Eller som Schnitler oppsummerte: «Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et fritt Folk, indtil Naboerne, de Norske, Svenske og Novhorodske Russer havet tvunget dem til, at være Skatt-Skyldige.»{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}