Redigerer Saltdal (avsnitt)

== Historie ==
Saltdalen er rikt på kulturminner med stort mangfold som spenner over et langt tidsrom. Kulturminner viser ulike etniske gruppers utnytting av fjell, vann, elver og dalområder, og her er grenseområder mellom tradisjonell samisk og ekspanderende norsk kultur. På flere gårder i Saltdalen, Evenesdalen og Junkerdalen er det gamle kulturminner som bruer, sagbruk, kverner og møller. Det er også spor etter tjærebrenning og tømmerfløting.

=== Arekeologiske funn fra forhistorisk tid ===
Arkeologiske undersøkelser beskrevet på slutten av 1950-tallet oppsummerer at det er funnet boplasser i Saltdal fra [[yngre steinalder]], nærmere bestemt på Vassboten og Storjord.<ref>[[#Funn|P. Simonsen: ''Funn og fortidsminner i Indre Salten'' side .]]</ref> På begge stedene har en funnet beinknusere og brynestein.<ref name="ReferenceC">[[#Funn|P. Simonsen: ''Funn og fortidsminner i Indre Salten'' side 5.]]</ref> På Storjord er det i tillegg funnet ildsted, fiskesøk, en pimpstein, en øks av grønn skifer, en kniv og en spydspiss av skifer. I [[Lønsdalen]], sør for Heimervatnet, ble det i 1931 funnet del av en ski.<ref>[[#Funn|P. Simonsen: ''Funn og fortidsminner i Indre Salten'' side 5-7.]]</ref>

På Hjelbunes ved Skipmannvik ble det rundt 1950 er det funnet en del av en øks fra steinalderen. Øksen er datert til å være fra rundt 2500 år før Kristus og er en såkalt [[skafthulløks]] som har blitt delt i to ved skaftehullet. Den har ikke hatt noe praktisk betydning, men har vært et statussymbol for stormenn. Slike økser er et kjennetegn med spor etter [[stridsøkskulturen]]. En regner med at øksen er produsert i Sør-Skandinavia. En tolker funnet til at menneskene som levde i området hadde et sterkt ønske om å tilegne seg prestisjegjenstander.<ref name=CRV> {{Kilde bok | forfatter= Valen, Christian Roll | redaktør= Krane, Liv | utgivelsesår= 2011 | tittel= Saltdalsboka 2011 | artikkel= Valen, Christian Roll | bind= | utgave=  | utgivelsessted= Saltdal | forlag= Saltdal kommune | side= 5–7 | isbn= 978-82-995625-9-1 | id=  | språk=  | kommentar=  | url= }} </ref>

I Finnvika utenfor Rognan ble det funnet en flintdolk i 1980-årene. Dolken er datert til omtrent 1800 år før Kristus. Også den har opprinnelse fra Sør-Skandinaviske jordbrukere tilhørende [[klokkebegerkulturen]]. Både denne dolken og skafthulløksen er imitasjoner av metall. Dolken er uskadet og holdes for å være en av de vakreste som er funnet i Nord-Norge. Selv om dolken og øksen har blitt fremstilt av tidlige jordbrukere antas det ikke at jordbruksøkonomien hadde spred seg opp til Saltfjorden i det tidsrommet øksen er fremstilt. En antar at det heller var snakk om folk som livnærte seg av jakt og fiske, hadde noen husdyr og drev småskala korndyrking. Fra tiden dolken kommer fra mener en derimot at jordbruket hadde etablert seg i regionen. Gjenstandene vitner om kontakt mellom mennesker over store avstander og på tvers av etniske og kulturelle grenser.<ref name=CRV/>

På Langset, ute ved Saltdalsfjorden, er det to gravhauger fra [[jernalder]]en. Dessuten er det funnet flere langhauger på [[Saksenvik]], også fra jernalderen.<ref>[[#Funn|P. Simonsen: ''Funn og fortidsminner i Indre Salten'' side 4.]]</ref>

==== Samiske kulturminner ====
Fra Samisk jernalder er det funnet fangstgraver for villrein ved Vensmoen.<ref name="ReferenceC"/> Videre er det på Trettnes et stykke ovenfor [[Kjemåga]]s utløp i Saltdalselva funnet fallgraver for villreinsfangst, det samme har en funnet mellom Storjord og Stornes.<ref>[[#Funn|P. Simonsen: ''Funn og fortidsminner i Indre Salten'' side 6.]]</ref> Av samiske offersteiner er de tre steinene ved Stødi stasjon godt kjent. Det er også en samisk offerplass, formet som en ringmur med diameter 4-5 meter mellom [[Nordre Bjøllåvatnet]] og [[Søre Bjøllåvatnet]].<ref>[[#Funn|P. Simonsen: ''Funn og fortidsminner i Indre Salten'' side 7.]]</ref>

==== Kvernberg ====
[[Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså]] representerer rester etter stor aktivitet i tidlige tider, der en fremdeles kan se flere [[kvernberg]].<ref>[[#Funn|P. Simonsen: ''Funn og fortidsminner i Indre Salten'' side 3.]]</ref> Det er tilsammen avdekket rundt 60 forskjellige kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik. I terrenget utgjør disse markante formasjoner hvor en kan se sirkelformasjoner og huggmerker etter uttak av kvernsteinene. Kvernsteinsbruddet på Setså er nevnt i [[Aslak Bolts jordebok]] og en vet at kirken hadde eiendomsinteresser, noe som betyr at virksomheten hadde betydelig størrelse. En mener at driften sannsynligvis startet på 800-tallet og at gårdene der bruddene lå tilhørte høvdingegodsene som fantes i [[Hålogaland]] i jernalderen.<ref name=Hel>{{Kilde bok | forfatter= Helberg, Bjørn Hebba | redaktør= Brit Solli | utgivelsesår= 2010 | tittel= VIKING Norsk arkeologisk årbok Bind LXXIII | bind=  | artikkel = Kvernsteinsindustri i vikingtid og tidlig middelalder i Saltdal kommune, Nordland fylke | utgave=  | utgivelsessted= Oslo  | forlag= Norsk Arkeologisk Selskap  | issn=  | id=  | språk=  | kommentar=  | url= https://www.duo.uio.no/handle/10852/43688 | side = 103–115 }}</ref>

Kvernstein fra Saltdal i [[middelalderen]] er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Med økt bruk av naturressurser i Sør-Salten, som Setså og Saksenvik tilhører, skjedde samtidig en norrøn bosetningsekspansjon innover i landet og kolonisering av tidligere samiske områder. Historikere antar at kvernsteinbruddene i Saltdal må ha vært organisert av norrøne stormenn, og at høvdingsetet på Boðin (senere [[Bodøgård]]) sannsynligvis var sterkt involvert.<ref name=Hol>{{ Kilde artikkel| fornavn = Eirin | etternavn = Holberg | fornavn2 = Knut | etternavn2 = Dørum | utgivelsesår=2021 | tittel = Norrøn ekspansjon og samisk motmakt i Sør-Salten ca. 600–1350 – Norse expansion and Sami counterpower in Sør-Salten c. 600-1350 | publikasjon=[[Historisk tidsskrift]] | bind=100 | nummer=3 | side=204-221 | doi = 10.18261/issn.1504-2944-2021-03-02 | url=https://doi.org/10.18261/issn.1504-2944-2021-03-02 | issn=1504-2944 | side =214–219}}</ref>

[[File:Offersteiner på Stødi.jpg|thumb|De tre samiske offersteinene på Stødi på [[Saltfjellet]].]]

=== Nyere historie ===
[[Setså]] beskrives av geolog og kulturgeograf [[Amund Helland]] (1846-1918) som en av de eldste gårdene i Saltdalen. I [[erkebiskop]] [[Aslak Bolts jordebok]] fra 1430 nevnes Setså som en gård tilhørende erkebispestolen i Trondheim, som også hadde eierandel i kvernsteinsbruddet der. Herfra ble det tatt ut kvernsteiner for hele Nordland.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 37.]]</ref> Sundby var den største og mest betydningsfulle gård i Saltdalen. Det ble holdt ting på gården, den fikk den første vanndrevne sag i Saltdal.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 37.]]</ref> Andre gårder som er nevne i Aslak Bolts jordebok er Drageid, Saksenvik, Os, Nesby, Medby, Fiskvåg og Langvåg.<ref>[[#Natur|Axel Hagemann: ''Under polarsirkelen'' side 117.]]</ref> At de er nevnt i jordebok betyr at de tilhører kirken og at de er drevet av leilendinger eller bygslingsmenn. Etter reformasjonen ble gårdene lagt under kronen (kongen).<ref name="Fiskevåg">{{Kilde bok | forfatter=Liv Krane  | tittel=Saltdalsboka 1994 | artikkel=Gården Fiskevåg | utgivelsesår=1994 | forlag=Saltdal kommune | isbn= | url= }}</ref>

Lensregnskapen fra 1567 viser at det i Saltdalen var totalt 35 gårdbrukere fordelt på 18 gårder. Lokalhistoriker Liv Krane antattar at det kunne ha vært 6-7 personer på hver gård, og at hele Saltdales befolkning kunne ha vært 250 personer.<ref name="Fiskevåg" />

På Skansen, som nå er et større boligfelt øst for selve Rognan sentrum, er det funnet rester etter et festningsanlegg, som skal være anlagt av [[Preben von Ahnen]] på midten av 1600-tallet.<ref>[[#Funn|P. Simonsen: ''Funn og fortidsminner i Indre Salten'' side 8.]]</ref>

==== Gården Fiskevåg ====
Gården Fiskevåg ved Fiskvågvannet, rundt 1 kilometer fra fjordbotnen, kan ha vært en stor gård etter nord-norske forhold. Landskylden som gården betalte i 1386 var på 6 våger og 2 pund. (I tørrfisk vil dette si ca. 120&nbsp;kg.) Hele det som i dag er Rognan-sentrum var utmark for Fiskevåg gården. Lensregnskapen fra 1612 nevner to brukere på gården, nemlig Skipper Oluff Johannesen og Morten Christensen. Morten Christensen er prest og kalles «herr Morten». Da presten dør rundt 1646, blir det tatt initativ til å få både prest og egen kirke i Saltdal. Dette blir innvilget og det blir bestemt at også den nye presten skal bo på Fiskevåg.<ref name="Fiskevåg" /> For å spe på prestens inntekt forpliktet allmuen seg til å betale ''juleskjenk'', bestående av et kjøttlår og 8–12 lys annethvert år fra hver mann, samt 32 shilling hvert år.<ref name="Sommerfeldt">{{Kilde bok | forfatter=Arild S. Ellefsen | tittel=Saltdalsboka 1985 | artikkel=Søren Christian Sommerfeldts beskrivelse av Saltdal i 1827 | utgivelsesår=1985 | forlag=Saltdal kommune | isbn=8290030398 | url= }}</ref>

Den første sikre opplysning om en bygdefarordning, altså [[Jektefarten|Jektefart]], i Saltdal er fra 1666. Jektefart var transport fra Nord-Norge til Bergen med tørrfisk, i retur fikk bygdene ettertraktede varer som var umulig å produsere i Nord-Norge, eller korn som det ikke ble produsert tilstrekkelig av. Transporten var organisert slik at én jekt foretar transporten på vegne av flere husholdninger eller en hel bygd. <ref>[[#Langs vei|Erling Svanberg: ''Langs vei og lei i Nordland'' side 30.]]</ref>

Saltdal ble eget kirkesogn i 1770. Fiskevåg ble da etablert som prestegård, og i 1829 blir en ny hovedbygning satt opp.<ref name="Fiskevåg" />

==== Handelssted på Saltnes ====
I tillegg til gården Fiskevåg var [[Saltnes (Saltdal)|Saltnes]] på østsiden av Saltdalselva ut mot fjorden den andre storgården i Saltdal. Gården er første gang nevnt i skattemanntallet for 1557. I 1724 omtales Abel Abelsen Mørch på Saltnes, hans slekt residerte på Saltnes i mer enn 150 år. Han var født i Bremen i Tyskland rundt 1680 og han virket noen år som kjøpmann i Bergen.<ref name=Krane>{{Kilde bok | forfatter= Liv Krane  | redaktør=  | utgivelsesår= 1996  | artikkel= Gården Saltnes  | tittel= Saltdalsboka 1996  | bind=  | utgave=  | utgivelsessted=| forlag= Saltdal kommune  | side= 6-15 | isbn=  | id=  | språk=norsk  | kommentar=  | url= }}</ref>

[[File:Nordlandsjekta Brødrene.JPG|mini|[[jekt|Nordlandsjekta]] “Brødrene” ble bygget på Rognan og sjøsatt i 1995.<ref>{{Kilde www |url=http://www.lofotposten.no/lokalebildeserier/article4390434.ece | tittel=Jekta Brødrene | besøksdato=25. desember 2014 | utgiver= | arkivdato=10. juni 2009 }}</ref> Slike jekter har vært bygget på Rognan og andre steder i Nord-Norge siden [[middelalderen]]. Jektene ble brukt til transport av [[tørrfisk]] og andre varer til og fra Bergen.]]

Skipperne på Saltnes transporterte fisk, tran og rogn til Bergen, når de reiste tilbake hadde de med seg varer, gjerne importert fra utlandet. Skipperne ble velholdne og gårder som Saltnes og Fiskevåg fikk stor innflytelse økonomisk og kulturelt. Etter 1814, da unionen med Danmark ble oppløst, kom en ny tid og formene for handel og omsetning endret seg. Skipperne gikk over til å kun være handelsmenn og redere. Gården er i dag del av Saltdal bygdetun.<ref name=Krane/>

====Kirkested====
[[File:Saltdal kirke 2013.jpg|mini|[[Saltdal kirke]] fra [[1862]].]]

På Saltnes ble den første kirke i Saltdalen bygget i 1651, denne ble revet i 1776 da en ny kirke ble reist. Kirken som ble oppført i 1776 ble i 1865 flyttet til Skånland i Trondenes.<ref>[[#Funn|P. Simonsen: ''Funn og fortidsminner i Indre Salten'' side 4.]]</ref>

I eldre tid var nærmeste kirkested Skjerstad hvor Saltdalens lille befolkning sognet. Enda før denne tid var nærmeste kirke i Bodø. Helland nevner at Preben von Ahnen lot Saltdalens allmue å få tillatelse til å bygge en kirke i 1648. Dette som en belønning for å ha vært velvillige stilt overfor festningsanlegget som han etablerte på Skansen, dessuten for å ha deltatt i felttoget gjennom Junkerdalen for å ødelegge [[Nasa sølvgruver]]. Det heter at Saltdalens menighet søkte Kong [[Frederik III av Danmark og Norge|Fredrik III]] om å få egen prest, da presten «Herr John» i Skjerstad døde. Den 21. desember 1650 ble søknaden innvilget «paa grund af veiens besværlighed og det onde føre til Skjerstad». Den første kirken ble bygget på Saltnes på en slette rett øst for Saltdalselvas utløp. En ny kirke ble bygget i 1864 på Rognan og denne er fortsatt hovedkirken i kommunen.<ref name="ReferenceB"/>

====Rognan og dets utvikling som bygdesenter====
[[File:Church cottages from the shoreline at Rognan now at Bodøsjøen friluftsmuseum.jpg|mini|Såkalte kirkebuer fra Rognanfjæra. Disse brukte familiene oppe i dalen for overnatting ved besøk, reiser og kirkebesøk. Hesten stod i første etasje, mens folkene sov i etasjen over. I dag står disse tre kirkebuene ved Bodøsjøen friluftsmuseum, mens det står én på Saltdal bygdetun.]]

[[File:Rognan harbour area February 2013.jpg|mini|[[Rognan]] er administrasjonssenter i Saltdal kommune, bildet viser Rognan-fjæra der båtbygging har foregått siden før [[middelalderen]].]]

På 1600-tallet var det som i dag er Rognan sentrum en del av utmarken til gården Fiskevåg. Innbyggertallet i Saltdal var lavt, og det var sannsynligvis ingen som bodde ut mot fjorden. Helt ut mot stranden lå det antageligvis naust og boder der gårdene oppover i dalen hadde sine båter og utstyr. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik. Sentrum i bygda er i lang tid sannsynligvis gårdene Fiskevåg og Saltnes der skipperne kom med sine varer fra Bergen.

Presten og botanikeren [[Søren Christian Sommerfelt (1794–1838)|Søren Christian Sommerfelt]] (1794–1838) utga i 1827 ''Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen'' og her er en utførlig beskrivelse av Rognan. Han skriver at stedet har utviklet seg til å bli et sted der noen husmenn og gjestgivere bodde fast. I tillegg har de fleste i Saltdal et naust eller en bod på Rognan. Folk som bodde oppe i dalen dro ned til Rognan for å hente fisk eller for selge trevarer til fremmede. Sommerfelt beskriver at folk ikke bare reiste ned til Rognan for å gjøre nødvendige ærender, men også for å svire og drikke brennevin.

Helland beskriver Rognan på begynnelsen av 1900-tallet, han beskriver at det er mange, små tømmerstuer som folkene lenger opp i dalen bruker til å sove over til kirkesøndag. Folk oppe i dalen hadde lang kirkevei, det var dessuten vanlig å gjøre innkjøp hos handelsmennene på lørdag. Lørdag var som en fridag i Saltdalen.<ref name="ReferenceA"/> I 1840-årene ble det etablert fast handel på Rognan.<ref>[[#Gard|Ragnvald Mo: ''Gard og bygd'' side 64.]]</ref> Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank på Rognan. Det bodde handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere og embetsfolk der.<ref name="ReferenceA"/> På begynnelsen av 1900-tallet var det kommet opp to kafeer på Rognan.<ref>[[#Gard|Ragnvald Mo: ''Gard og bygd'' side 64.]]</ref>

Tidligere var bebyggelsen i dalen samlet i landsbylignende klynger, men ved 1900-tallet var gårdene flyttet og spred ut. Den største bebyggelsen var på Rognan der det var 38 bebodde hus og 289 fastboende mennesker.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 31.]]</ref>

===Næringsveier===
====Husdyrhold og jordbruk====
Helland beskriver i sin beretningen fra 1908 at de dyrebesetninger som var best behandlet er de som kommer fra gårdene høyere opp i dalførene. I de laver deler av dalen arbeider folk med båtbygging, og ser på landbruk kun som en binæring.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 24-25.]]</ref> Også Aksel Hagemanns reiseskildring fra Saltdalen i 1880-årene nevner at jordbruket forsømmes. Han sier at for «mændene er jordbruget et uværdig arbeide, der helst bør overlates til kvinderne». På den annen side sier han at «dalværingen ikke læger sig på ladsiden», mennene drar på Lofotfisket, de hugger skog, lager «hundreder tønder tjære» og driver med båtbygging på nesten hver eneste gård.<ref>[[#Natur|Axel Hagemann: ''Under polarsirkelen'' side 117.]]</ref>

På alle gårdene er det sauehold. Det selges kjøtt til gruvene i [[Sulitjelma]] og til [[Bodø]] som stadig vokser. Korndyrking har vært viktig i hoveddalen, men utsatt for frost på høsten. På høyereliggende gårder dyrkes kun poteter, og i Junkerdalen dyrkes korn i sørhellinger i dalsidene. I beskrivelsen står det at sæterbruk har vært vanlig i tidligere tider, men at disse var nedlagt på begynnelsen av 1900-tallet.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 24-25.]]</ref>

====Skogbruk====
Det er store sammenhengende skogstrekninger i Saltdalen, for en stor del furuskog. Helland skriver at allmenningene på begynnelsen av 1900-tallet var hardt uthugget. Det er staten som eier mesteparten av furuskogen, og tømmeret selges på auksjon eller etter anbud til bygdens folk, som bruker det til båtbygging. Ellers er det mye bjørkeskog som ble solgt som fyringsved i Bodø eller endog helt ut til [[Lofoten]]. Også [[never|bjørkenever]] ble eksportert fra Saltdal til kyststrøkene hvor den brukes til taktekking. I Saltdalselva ble tømmeret fløtet helt oppe fra Lønselva, noe syselsetter dette hele 50 mann.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 26.]]</ref>

====Fiske====
Når det gjelder fiske på begynnelsen av 1900-tallet skriver Helland at fisket i Saltdalsfjorden kun er til hjemmebruk. Det er mer vanlig at fisk transporteres fra Lofoten og inn til Saltdal. Tradisjonelt dro folk på Lofotfisket, men rundt 1908 er det kun seks båter som deltar. Rundt begynnelsen av 1900-tallet var ikke uvanlig at bygdens unge menn søker arbeid i [[Sulitjelma gruber]], om ikke bedre tilbud fantes.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 30.]]</ref>

Helland beskriver at om våren er det stimer av [[lodde]] som går opp i Saltdalselva under isen, i tillegg til flyndre og ål. Av og til fanges ål, men den kastes fordi folk anser den for å være skadelig. Det fiskes laks både i Saltdalselva og i Saltdalsfjorden, mens ørret fanges i fjellvannene.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 30.]]</ref>

[[File:Oluf Blinds gamme.jpg|thumb|250px|Oluf Blinds gamme i 1956. Gammen lå i nærheten av hotellet på Saltfjell.]]

====Husflid og småindustri====
På begynnelsen av 1900-tallet var det dampdrevne sagbruk på Drage, Sundby og Saltnes, samt en tønnefabrikk i Saksenvik. Fra Russånes sagbruk og snedkerfabrik ble det produsert møbler, vogner og flere andre ting. Denne lille fabrikken ble drevet med [[vannkraft]] fra [[Russåga]].<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 30-31.]]</ref> Fabrikken ekspanderte utover på 1900-tallet og møbler blir produsert og eksportert. Bedriften fikk en stor kontrakt med [[Televerket (Norge)|Telegrafverket]] på midten av 1930-årene om leveranser av telefonbokser for innendørs bruk. I 1972 avviklet bedriften sin virksomhet.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Gunnvor Gjessing | tittel=  Saltdalsboka 1986 | artikkel=Snekkerfabrikken som ble landskjent | utgivelsesår = 1986 | forlag= Saltdal kulturkontor | isbn=8290030525 | url= }}</ref> I dag produseres det ferdighytter på Russånes, kjent som Saltdalshytta.

====Båtbyggingen====
Båtbyggingen i Saltdalen har lange tradisjoner, og det er gjort antagelser om at langskipet «Ormen» kjent fra [[Olav Tryggvason|Olav Trygvassons saga]] var bygget her. I så fall har skipsbygging i Saltdal pågått fra før år 1000. Snorre sier at Ormen var det fineste skipet i Norge, og at Olav røvet det fra Salten-høvdingen [[Raud den ramme]].<ref>[[#Langs vei|Erling Svanberg: ''Langs vei og lei i Nordland'' side 15.]]</ref><ref>[[#Samferdsel|Erling Svanberg: ''By og bygd - Nordland'' side 195.]]</ref>

Major Peter Schnitler omtaler båtbyggingen i Saltdalen i 1743 i forbindelse med sine grensekommisjonsprotokoller, dette er forøvrig de tidligste konkrete skriftlige kilder som finnes om denne virksomheten, og den første som også dokumenterte at de bygde jekter i Saltdal.<ref>[[#Langs vei|Erling Svanberg: ''Langs vei og lei i Nordland'' side 30.]]</ref><ref>[[#Gard|Ragnvald Mo: ''Gard og bygd'' side 55.]]</ref> [[Eiler Hagerup Rosenvinge]] forteller i 1790 at saltdalsbåtene er de beste og mest ettertraktede båtene i Nordlandene. Sommerfelt beskriver også at båtbyggingen i Saltdal er av vesentlig betydning for bosetning og livberging i Nord-Norge på 1800-tallet.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Jan Dagfinn Monsen | tittel=Saltdalsboka 1997 | artikkel=Båtbyggingen i Saltdal | utgivelsesår=1997 | forlag=Saltdal kommune | issn=0802 6009 | url= }}</ref> Ifølge Sommerfelt ble det i 1820-årene bygget en ny jekt på Rognan hvert år. Allerede så tidlig klagde bygdefolket over at det i allmenningskogen var vanskelig å finne stort nok tømmer til slike båter.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 27.]]</ref>

{{Sitat|At tilhugge Tømmeret til Planker til Baaders og Jægters bygning i hvilken Konst de exelerere.|''Major Schnitler''|right}}

Helland beskriver at båtbyggingen skjedde som husflid på gårdene flere titals kilometer fra fjordbotnen. Hver mann var båtbygger, og om sommeren rodde man båtene nedover Saltdalselva og om vinteren ble båtene dratt nedover dalen på snølagt mark.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 41.]]</ref>

På begynnelsen av 1900-tallet skjedde båtbyggingen i Nordland ellers i [[Bindal]], [[Vefsn]], [[Hemnes]] og [[Rana]]. De viktigste bygdene for båtbyggingen i Nord-Norge var Rana og Saltdalen. Alle båtene fra Rana ble lagd av [[gran]], mens de fra Saltdal ble fremstilt av [[furu]]. Båtene fra Saltdal var dermed sterkere, men tyngre enn de fra Helgeland. I 1887 bygges den første [[lister]]båten i Saltdal.<ref>[[#Nord Amt|Amund Helland: ''Norges land og folk'' side 41.]]</ref> Denne båttypen har sitt opphav fra [[Lindesnes]] og er [[Kravellbygging|kravelbygd]]. Etter en tid fikk fiskerne tillit til den nye båttypen, og i Saltdal gikk en etterhver over til kun å bygge listerbåter.<ref>[[#Gard|Ragnvald Mo: ''Gard og bygd'' side 51.]]</ref>

Utover på 1900-tallet ble det vanlig med motor ([[dieselmotor]]) i fiskefartøyene. Fartøyene utvikles til å bli større og tyngre, noe som fører til konsentrasjon av båtbyggingen på Rognan. I 1914 blir den første slippanlegget bygget av Johan Drage og Ludvig K. Næsby, denne ble kjent som «Drageslipen». I 1921 etableres det andre anlegget av Mons Høihilder og Harald Bakken, kjent som «Patentslipen». I 1930-årene arbeider mellom 150 og 200 mann med båtbygging, og et tilsvarende antall arbeider med småbåtbygging på gårdene. Fra 1914 til 1953 produserer Johan Drage totalt 330 nye båter, det dreier seg om passasjerbåter, fiske-, fangst- og ishavsfartøyer og bilferger. I tillegg utføres det flere tusen ombygginger og reparasjoner.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Jan Dagfinn Monsen | tittel=Saltdalsboka 1997 | artikkel=Båtbyggingen i Saltdal | utgivelsesår=1997 | forlag=Saltdal kommune | issn=0802 6009 | url= }}</ref>

Det tekniske utstyret for båtbyggingen utviklet seg i takt med  tiden. Frem til 1940 var arbeidsforholdene slik de hadde vært 100 år tidligere. Båtbyggingen foregikk under åpen himmel, som verken ga tilfredsstillende forhold for materialer eller for arbeidsfolk. Et spesielt forhold var at bedriften hadde en svært begrensede administrasjonen, og typisk ble kontor- og regnskapsarbeid utført av bedriftseierne ved de to båtbyggeriene etter ordinær arbeidstid.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Jan Dagfinn Monsen | tittel=Saltdalsboka 1997 | artikkel=Båtbyggingen i Saltdal | utgivelsesår=1997 | forlag=Saltdal kommune | issn=0802 6009 | url= }}</ref>

<gallery>
Fil:Borring av akselkasse for båt på Rognan.tif|Boring av akselkasse(til en 50-foting), 1959.{{byline|Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag}}
Fil:Smed Martin Jenssen hos Drage slipen på Rognan.tif|Smed Martin Jenssen hos Drage slipen, 1959.{{byline|Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag}}
Fil:Spanter for båt stables opp på Rognan.tif|Spanter stables opp, 1959.{{byline|Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag}}
Fil:Utendørs arbeid på Saltdal patentsli på Rognan.tif|Utendørs arbeid på Saltdal patentsli, 1959.{{byline|Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag}}
Fil:Snurperen Ramfløy på slipen på Rognan.tif|Snurperen Ramfløy på Saltdal patentsli, 1959.{{byline|Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag}}
</gallery>

====Vensmoen sanatorium====
Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens [[Tuberkulose]]senter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som [[Vensmoen Sanatorium]]. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk [[7. november]] [[1916]].<ref>{{Kilde bok | forfatter=Arne Arnesen | tittel=Saltdalsboka 1992 | artikkel=Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter | utgivelsesår=1992 | forlag=Saltdal kommune | isbn=82-7416-027-4 | url= }}</ref>

Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Arne Arnesen | tittel=Saltdalsboka 1992 | artikkel=Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter | utgivelsesår=1992 | forlag=Saltdal kommune | isbn=82-7416-027-4 | url= }}</ref> Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Cato A. Hultmann | tittel=Saltdalsboka 1995 | artikkel=Travle år på Vensmoen | utgivelsesår=1995 | forlag=Saltdal kommune | issn=0802-6009 | url= }}</ref> Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Arne Arnesen | tittel=Saltdalsboka 1992 | artikkel=Vensmoen tuberkolosemuseum og dokumentasjonssenter | utgivelsesår=1992 | forlag=Saltdal kommune | isbn=82-7416-027-4 | url= }}</ref>

===Saltdal under andre verdenskrig===
[[File:The 7th Gebirgsjäger company has reached the Arctic Circle.jpg|thumb|Elitesoldater fra det 7. kompani av den østerrikske [[Gebirgsjäger|bergjegerbataljonen]] «Sorko» ved polarsirkelmonumentet på [[Saltfjellet]] den 23. mai 1940. Omtrent 25 kilometer lenger nord ventet de engelske soldatene i sine stillinger.{{byline|Rudi Margreiter/Arkiv i Nordland}}]]

Ved [[angrepet på Norge i 1940]] rykket det tyske felttoget stadig nordover og nåde saltdal mai. Østerrikske soldater fra [[Gebirgsjäger|bergjegerbataljonen]] «Sorko» var i fremste rekke.<ref name=Sarko>{{Kilde www | url=http://www.arkivinordland.no/artikkel.aspx?MId1=583&AId=2006 | tittel=Den lange marsjen mot Narvik | besøksdato=3. mars 2015 | utgiver=Nordland fylkeskommune | forfatter=Ketil Jensen | arkivdato=2016-03-07 | url-status=død | arkivurl=https://web.archive.org/web/20160307152600/http://arkivinordland.no/artikkel.aspx?aid=2006&mid1=583 }}</ref>Øverst i Saltdal hadde [[Sør-Hålogaland regiment]] (IR 14) og britiske soldater ([[Scots Guards]] og [[Irish Guards]]) gått i stillinger øverst i Saltdalen for å ta opp kmapen.<ref>{{Kilde www |url=http://www.thepeerage.com/p7526.htm | tittel=The Perrag |besøksdato=24. desember 2014 | utgiver= |arkivdato=13. mars 2011 }}</ref> På ettermiddagen den 23. mai gikk tyskerne til angrep, og slik at Britene måtte foreta tilbaketrekking etter noen timer. Brittene satte opp nye tillinger lengre ned i Saltdalen, men fikk greide ikke å stå i mot angrepene.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Por Gullbransen | tittel=Saltdalsboka 1995 | artikkel=Kamper i Saltdal 1940 | utgivelsesår=1995 | forlag=Saltdal kommune | issn=0802-6009 | url= }}</ref> For å senke den tyske fremrykkingen ble 
pothusbrua ([[Europavei 6]] krysser Saltdalselva over denne broen) sprengt, men de tyske soldatene lykkes med å komme over Saltdalselva raskt. Kampene forsatte og britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan. Senere neste dag fikk de sitte på to norske rutebusser, og en båt skysset dem ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Por Gullbransen | tittel=Saltdalsboka 1995 | artikkel=Kamper i Saltdal 1940 | utgivelsesår=1995 | forlag=Saltdal kommune | issn=0802-6009 | url= }}</ref>

Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Odd Storteig | tittel=Saltdalsboka 1991 | artikkel=Kamphandlingene i Saltdal, mai 1940. Del II | utgivelsesår=1991 | forlag=Saltdal kommune | issn=0802-6009 | url= }}</ref> I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal. 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.<ref>{{Kilde bok | forfatter=P. L. Kristensen | tittel=Saltdalsboka 1986 | artikkel=Erindringer om krigens første dager | utgivelsesår=1986 | forlag=Saltdal kommune | isbn=8290030525 | url= }}</ref>

==== Fangeleirer og bygging av infrastruktur ====
{{se også|Blodveien}}

Under okkupasjonen hadde tyskerne et stort transportbehov, ikke minst i Nord-Norge. Transport med skip langs norskekysten var risikofylt, veinettet var dårlig og jernbanen gikk ikke lenger enn til [[Mosjøen]]. Jernbaneutbygging ble sett på som eneste løsning for å få tilfredsstillende samferdsel. 30 000 krigsfanger satt inn for å gjennomføre jernbanebygging fra Mosjøen til Tysfjord.<ref>[[#BL|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 3.]]</ref>

Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien av lav standard og med flere fergestrekninger. Veibygging langs [[Saltdalsfjorden]] ble høyt prioritert og  på dette, som på mange andre anlegge i Nord-Norge, ble krigsfanger benyttet i stort omfang. Fangene ble behandlet dårlig, fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var mangelfulle.<ref>[[#BL|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 4.]]</ref> Krigsfangene i Saltdal var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.<ref>[[#BL|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 7.]]</ref>

I Saltdal var det opptil 18<ref>{{Kilde bok | forfatter=Guri Hjeltnes | tittel=Norge i krig | artikkel=Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945 | utgivelsesår=1995 | forlag=Aschehoug | isbn=82-03-11420-2 | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080704007 }}</ref><ref>[[#BL|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 18.]]</ref> fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest kjente leiren var Botn, for bygging av en veistrekning kjent som [[Blodveien]].<ref>[[#BL|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 8-10.]]</ref>

I løpet av tre år greide rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, husly mat og utstyr. Flere virket som [[grenselos]]er.<ref>[[#BL|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 14-15.]]</ref> I dag er det en jugoslavisk krigskirkegård i Botn med en massegrav for 1657 døde.<ref>{{Kilde www |url=http://www.ub.uit.no/baser/arkinord/categories.php?cat_id=423&l=norwegian | tittel=Botn - jugoslavisk krigskirkegård |besøksdato=27. desember 2014 | utgiver=Arkitekturguden for Nord-Norge og Svaldbard |arkiv_url= |arkivdato=21. oktober 2008 }}</ref> Det er også en tysk krigskirkegård rett ved der soldater fra hele Nord-Norge er gravlagt.<ref>{{Kilde www |url=http://www.ub.uit.no/baser/arkinord/categories.php?cat_id=422&l=norwegian | tittel=Botn - tysk krigskirkegård |besøksdato=27. desember 2014 | utgiver=Arkitekturguden for Nord-Norge og Svaldbard |arkiv_url= |arkivdato=21. oktober 2008 }}</ref> For øvrig er det flere krigsmonumenter i Saltdal.

===Etterkrigstiden===
Saltdal utviklet seg som flere andre steder i indre Nordland til et service- og tjenestested, med gode kommunikasjoner, småindustri, skole og offentlige tjenester. Båtbygging rund om på gårdene fortsatte helt opp til i dag, selv om båtbyggingen ved de to verftene er den viktigste aktiviteten i bygda utover 1950-,  60- og 70-tallet. Treforedling og sagbruk er også viktig, i tillegg til gårdsdrift.

[[Standard telefon- og kabelfabrikk]] beslutter å legge en kabelfabrikk på Rognan som ble offisielt åpnet 29. juni 1972. Fabrikken fikk en arbeidsstokk på 120 personer. Hovedproduktet er plastisolerte telefonkabler. I februar 1977 begynte produksjonen av fiberoptiske sjøkabler. I mai 1987 besluttet Televerket at STK skulle være hovedleverandør av fiberkabel til det fiberoptiske stamnettet i Norge og bestilte kabler for 70 millioner kroner. I 1990 ble det lagt en 40&nbsp;km lang kabel av denne typen over Cook-stredet utenfor Australia. Dette ble sett på som et gjennombrudd på verdensmarkedet for fiberoptisk kabel fra Rognan.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Bjørn Bjørhoved | tittel=Litt av en historie | artikkel= | utgivelsesår=1990 | forlag=Alcatel - STK | isbn= | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010110320009}}</ref>