Redigerer Saint-Pierre og Miquelon (avsnitt)

== Historie ==
De tidlige bosetningene av St. Pierre og Miquelon, som ble priset av europeerne for de rike fiskebankene, var karakterisert av perioder med konflikter mellom franskmennene og engelskmennene.

Mye tyder på at det har vært innbyggere på øyene også i forhistorisk tid (sannsynligvis [[Beothuk]]). De europeiske bosetningene er noen av de eldste i [[Amerika]] (med de spanske og portugisiske bosetningene), fra i hvert fall tidlig i det 16. århundre. Først var det [[Baskere|baskiske]] fiskere som bare besøkte øyene i fiskesesongene, men fra midten av det 17. århundre var det permanent fransk bebyggelse på øyene.

Fra slutten av det 17. til begynnelsen av det 18. århundre gjorde britiske angrep at de franske kolonistene måtte forlate øyene, og britene tok kontrollen i 50 år (fra 1713 til 1763). Franskmennene tok tilbake kontrollen i 1763 ved [[Paristraktaten i 1763|Parisfreden]], (som overdro hele Ny-Frankrike til Storbritannia unntatt Saint-Pierre og Miquelon.) og innbyggerne kom tilbake for deretter å leve fredfullt i 15 år.

Fransk støtte til [[den amerikanske revolusjon]] førte til et britisk angrep på øyene, og de franske nybyggerne ble deportert. Kontrollen over St. Pierre og Miquelon gikk frem og tilbake mellom Frankrike og Storbritannia for de neste 38 årene, og øyene måtte tåle angrep fra begge land, frivillig- eller tvangsflytting av øyenes innbyggere, og omveltninger i forbindelse med [[den franske revolusjon]].

Frankrike tok til slutt tilbake øyene etter at [[Napoleon]] abdiserte for andre gang i 1815, og etter dette fulgte 70 år med fremgang for den franske fiskeindustrien og innbyggerne på Saint-Pierre og Miquelon. Dog gjorde politiske og økonomiske endringer at fiskeindustrien fikk en langsom tilbakegang etter slutten av det 19. århundre.

Det var en 13 år lang økonomisk ''boom'' i forbindelse med [[forbudstiden]] i [[USA]], da Miquelon og St. Pierre var viktige baser for smugling av alkohol. Denne perioden endte med at forbudet ble opphevet i 1933, og økonomien sank ned i en depresjon.

Igjennom andre verdenskrig var guvernør [[Gilbert de Bournat]] lojal mot [[Vichy-Frankrike|Vichy-regimet]]; han måtte forhandle om finansielle forordninger med amerikanske myndigheter for å få tak i lån med garanti fra franske skattepenger. På samme tid vurderte Canada å invadere Saint-Pierre og Miquelon. Flere påskudd ble satt fram, mest radiosendinger med Vichy-propaganda. Det ble påstått at radioen hjalp tyske [[ubåt]]er på [[De store banker]], men dette ble aldri bevist. Etter råd av [[Canadas statsminister|statsministeren]], [[William Lyon Mackenzie King]], autoriserte aldri generalguvernør Alexander Cambridge planene.

Under ordre fra [[Charles de Gaulle]] organiserte admiral [[Émile Muselier]] frigjøringen av Saint-Pierre og Miquelon, uten at canadiske og amerikanske myndigheter samtykket i eller visste om dette. Den [[24. desember]] [[1941]] tok en krigsflåte ledet av ubåt-cruiseren ''[[Surcouf]]'' kontroll over øyene uten motstand. De Gaulle organiserte en folkeavstemning, som endte i hans favør, og Saint-Pierre og Miquelon ble så et av de første franske territoriene til å bli med i det [[frie Frankrike]]. Affæren førte til mistro i forholdet mellom De Gaulle og Roosevelt.