Redigerer Søren Kierkegaard (avsnitt)

=== De tidlige årene (1813–1846) ===
Kierkegaard ble født i [[København]] som den yngste i en søskenflokk på syv. Hans mor, Ane Sørensdatter Lund (1786–1834), var først tjenestepike i huset på Nytorv, men det er stort sett også det eneste man vet om henne. Faren, Michael Pedersen Kierkegaard (1756–1838), satte et stort preg på barna gjennom sitt skarpe vidd, sin religiøse tvil og sin fantasi. Han hadde opprinnelig vært ullkremmer, men utvidet virksomheten og ble etterhvert storkjøpmann og eiendomsspekulant. Det skapte den rikdommen som gjorde det mulig for hans yngste sønn å konsentrere seg om forfatterskapet.

Kierkegaard ble student på [[Østre Borgerdyd Gymnasium|Borgerdydskolen]] i 1830, og som sin eldre bror, P.C. Kierkegaard, valgte han å studere [[teologi]]. Han begynte snart å fordype seg i litterære og filosofiske studier, skrev utkast til analyser av [[Faust]] og [[Ahasverus|Den Evige Jøde]], og han forfattet bladartikler med en [[konservatisme|konservativ]] grunnholdning. I samme periode hadde han en sløseperiode, som brakte ham på kant med faren for en tid. I 1838 debuterte han med ''Af en endnu Levendes Papirer''. Det er en forvokst anmeldelse av [[H.C. Andersen]]s roman ''Kun en Spillemand'' fra 1837, som ifølge Kierkegaard er kunstnerisk mislykket, fordi den mangler «Livs-Anskuelse». 

Den dagen han fylte 22 år, skrev Kierkegaard i sin [[dagbok]] om «det store [[jordskjelv]]», en brå og fryktelig avsløring av faren. Kierkegaard hadde lenge undret seg over årsaken til sin fars [[depresjon]]er. Vel hadde hans far mistet kone og fem barn i løpet av få år; men hans far hadde til slutt røpet at det som plaget ham, var skyldfølelse for to alvorlige misgjerninger. Som barn, sulten og kald som [[gjeter]]gutt i ensomheten på [[Jylland]]s [[hede]], hadde han forbannet Gud for livet sitt. Og kort tid etter sin første kones død, hadde han gjort en [[tjenestejente]] gravid. Henne giftet han seg med, og hun ble mor for hans syv barn. Den følsomme Kierkegaard var så rystet over disse avsløringene at han sluttet å komme hjem for å spise, droppet studiene og flyttet til sist hjemmefra, besluttet på å drikke og feste i protest mot farens strenge [[oppdragelse]]. I fylla hadde han også samvær med en [[prostituert]], noe som gjorde ham like skyldbetynget som sin far. Etter et halvt år vendte den bortkomne sønn hjem etter inntrengende [[bønn]]er fra faren, og de to ble forsont. Hans far døde i 1838, men Kierkegaard forble hjemsøkt av tanken om en [[forbannelse]] over familien, og en dyp, indre [[melankoli]].<Ref>[https://biography.yourdictionary.com/kierkegaard Hans far hadde forbannet Gud]</ref> I Kierkegaards etterlatte papirer fra 1846 - ikke medtatt i den trykte utgaven - skrev han som sin fars barndom at «''han led meget Ondt, sultede og var forkommen''», stilte seg på en haug og forbannet Gud, «''og den Mand var ikke i Stand til at glemme det, da han var 82''». Da Kierkegårds bror biskopen leste dette, brast han i gråt og sa: «Det er vår fars historie, og vår med!»<ref>[https://runeberg.org/kierkegfil/0037.html] [[Harald Høffding]]: ''Søren Kierkegaard som filosof''</ref>

29. september 1841 [[disputas|disputerte]] han for [[magister]]graden med [[avhandling]]en ''[[Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates]]'', hvor han gjør bruk av den «indirekte meddelelse», det vil si den blanding av begrepsanalyse og billedspråk som også kjennetegner det senere forfatterskapet, og som både beskriver og praktiserer [[ironi]]en. 

Hans opponent var nordmannen [[Henning Junghans Thue]] som noen år senere utga ''Læsebog i Modersmaalet for Norske og Danske'' ([[Kristiania]], 1846) med noen sider fra ''Enten-Eller''. Det var trolig første gang norske lesere stiftet bekjentskap med Kierkegaard.<ref>[[Paulus Svendsen]]: «Kierkegaard», ''Verdens store tenkere'' (s. 216), Aschehoug, 2002, ISBN 82-03-22715-5</ref> Daværende [[dekan]] ved det filosofiske fakultet i København, Fr. Chr. Sibbern,<ref>[https://www.taylorfrancis.com/chapters/edit/10.4324/9781315234557-18/frederik-christian-sibbern-lovable-remarkable-thinker-councilor-sibbern-political-simple-peter-sibbern-carl-henrik-koch Fr. Chr. Sibbern]</ref> minstes to samtaler han hadde, én med Kierkegaard og en annen med [[J.S. Welhaven]]. Det var da Welhaven fant på et ord for en tenkning som forholder seg positivt til virkeligheten, han kalte den «eksistensiell». Kierkegaard merket seg ordet og tok det i bruk i tittelen på sin utgivelse fra 1846, ''Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift'', som han kalte et «existentielt indlæg».<ref>[https://www.nb.no/nbsok/nb/61d0020b77eec0bd786866e8b9d6eb9c?lang=no ''Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift'']</ref> Likevel var ikke ordet registrert så sent som i 1937-utgaven av ''[[Norsk riksmålsordbok]]''.<ref>Paulus Svendsen: «Kierkegaard», ''Verdens store tenkere'' (s. 216-17)</ref>
[[Fil:Regine_Olsen_(Emil_Bærentzen).jpg|thumb|Portrett av hans forlovede, Regine Olsen.]]
Etter disputasen reiste Kierkegaard til Jylland på en slags [[pilegrimsreise]] til sin fars barndomstrakter ved [[Ringkøbing]]. Etter hjemkomsten forlovet han seg med [[Regine Olsen]] (1822–1904). Etter kort tid begynte han å gruble over forholdet: Kunne han gjøre henne lykkelig, var det forsvarlig å innvie henne i hans og slektens dype hemmeligheter, kunne hun forstå dem? Kierkegaard besluttet til sist å oppløse forholdet, men det lykkes ikke å få henne til å bryte, selv om han prøvde å unngå at hun stod tilbake som den vrakede. Forlovelsen ble oppløst et år senere, den 11. august 1841, men fikk dyptgående betydning for det forfatterskapet han innledet i februar 1843.

Regine Olsen giftet seg senere med [[Johan Frederik Schlegel]], som ble guvernør for [[Dansk Vestindia]] i 1855.