Redigerer Sølibat (avsnitt)

===Før 500 ===
Fra de tidligste tider i kirkens lovgivningshistorie stod det fast at diakoner, prester og biskoper ikke skulle være «bigamøse». Bibelsk grunnlag for denne regelen kan finnes i [[Paulus' første brev til Timoteus|1. Tim]] 3,2 og [[Paulus' brev til Titus|Tit.]] 1,6 – «én kvinnes mann». Men på den tid ble ordet bigami også benyttet om det å gifte seg etter at den første ektefellen var død. Den kirkelige disiplin forbød med andre ord ordinasjon av ''gjengifte'' menn.

Det fantes imidlertid ikke noen regel som forbød ordinasjon av gifte menn, eller som forbød klerikere å inngå ekteskap, før på [[300-tallet]]. Det er blitt gjort forsøk på å vise at det allerede fantes en sterk muntlig tradisjon som krevde at gifte geistlige levde seksuelt avholdende, men disse hypotesene har møtt sterk motstand fra andre kirkehistorikere.

Hva gjelder den kirkelige ''praksis'' i de to første hundreårene etter Kristus, er det tydelig at mange biskoper og prester frivillig valgte sølibatet. De tidlige kirkefedrene og andre kunne prise sølibatet, men ingen steder fremholdes det som en bedre eller mer opphøyd levemåte for geistlige. Gifte menn var alment akseptert i kristenheten.     

På [[200-tallet]] og innpå [[300-tallet]] var det gifte presteskapet det mest fremherskende. Men i områder som de romerske provinsene [[Africa (romersk provins)|Africa]], Egypt og Syria utviklet det seg en preferanse for å velge biskoper og prester fra [[Askese|asketenes]] rekker, og de var sølibatære. [[Tertullian]] og [[Origenes]] fremla argumenter for det ønskelige med sølibatære geistlige: (1) Presten som et ''[[Eskatologi|eskatologisk]] tegn'', ved det at han med sin livsstatus viste til den [[paradis]]iske tilstand, en tilstand fri for ''concupiscentia''; (2) presten kan derved vende seg ''udelt og helt'' mot Herren (3) og dermed være ''mer effektiv'' i sin tjeneste. (4) Det ble også anført et argument om ''rituell renhet'': Den prestelige ''munus sanctificandi'' skulle helst utøves av en mann som var rituelt ren, og seksuelt samsvar var en av flere ting (som f.eks. [[menstruasjon]]sblod) som ble ansett som uforenlig med rituell renhet. Dette siste argumentet hadde en sterkere betydning senere i kirkens historie, men det var aldri det eneste argumentet.  

Tidlig på 300-tallet var det blitt slik, også i øst, at man for det meste anså at en kleriker ikke kunne gifte seg ''etter'' at han var blitt ordinert. På [[400-tallet]] var dette blitt en universell norm. Imidlertid var det vanligvis slik at de fleste klerikere allerede hadde giftet seg ''før'' sin ordinasjon.

Det var dermed på denne tid to typer sølibatsbestemmelser: (1) Forbud mot ''bigamøse'' klerikere, og (2) forbud mot at ugifte klerikere giftet seg (altså forbud mot å gifte seg ''etter'' ordinasjonen). I Øst ble dette bekreftet av lovgivning under keiser [[Justinian]], og han tilføyde en bestemmelse om at kandidater for bispevielsen måtte være enten sølibatære  eller barnløse.   

I Vesten utviklet det seg mot slutten av 300-tallet en disiplin om at gifte prester skulle leve i seksuell avholdenhet. Den antatt første lovforståelse i denne retning spores gjerne til Synoden i Elvira i [[324]] – skjønt selve regelen ble artikulert noe senere. Gifte menn kunne ordineres, men bare dersom de gikk med på å leve med sine hustruer som brødre og søstre. Regelen fikk liten praktisk gjennomslagskraft.   
 
Sølibatskravet fikk etter hvert stadig større støtte, særlig innen den vestlige kirke, særlig siden flere [[Pave|paver]] – [[Siricius]] (384-398), [[Innocent I]] (402-417) og [[Leo I (pave)|Leo I]] (440-461), men det var fremdeles slik at presters samboerskap (uten sex) med sine hustruer var tillatt.
 
I Østen ble regelen om sølibat (og om seksuell avholdenhet for gifte) opprettholdt for ''biskoper'', men den ble ikke introdusert overfor prester eller diakoner. Justinians lov ble på dette punkt bekreftet av [[Synoden i Trullo|Trullanum]] ([[691]]-[[692|92]]). Slik var den østlige regelen for prester og diakoner mindre streng enn den vestlige, på samme tid som den var strengere for biskopene – de sistnevnte kunne ikke bo sammen med sine eventuelle hustruer.