Redigerer Ruseløkkbakken (avsnitt)

==Bebyggelsen 1810–1887==

Rundt 1814 var det svært vanskelig for fattige å finne tomter for å bygge seg hus i gåavstand til arbeidsplassene i byen. Men det fantes enkelte områder mellom løkkene på [[bymarken]], som løkkeeierne ikke ville betale løkkeskatt for og derfor ikke søkte om å få legge til løkken, og som byen heller ikke hadde forsøkt å få forpaktet bort. Et av disse områdene var Ruseløkkbakken.<ref>Juhasz, side 28, 33.</ref>

Det var sannsynligvis ikke noen bolighus på Ruseløkkbakken ved år 1800. Området ble brukt til gjødselhauger for borgerne i byen, etter at folk i Pipervika hadde fått medhold i sine klager over gjødselhauger der. Og området var et populært samlingssted i fritiden for folk som bodde i nærheten.<ref>Juhasz, side 34.</ref>

[[Fil:Ruseløkkbakken, Røverstatene, Oslo - Riksantikvaren-T001 01 0963.jpg|thumb|Fra Ruseløkkbakken. Ukjent dato. Foto: Johannes Markus Holmsen. Eie: Riksantikvaren.]]
[[Fil:Victoria Terrasse, Oslo - Riksantikvaren-T001 02 0084.jpg|thumb|Victoria terrasse med Ruseløkkbasarene, 1900. Foto: Werenskiold. Eie: Riksantikvaren.]]

Garver Jess Borgen fikk i 1810 [[Magistraten i Christiania|magistratens]] tillatelse til å sette opp en leiegård med fire boliger på Ruseløkkbakken, den første boligen som er kjent. Kort tid etter ble det bygget flere hus uten tillatelse. Verken Borgen eller de som fulgte etter betalte leie for grunnen. I 1813 lå det inne 14 søknader om tomter til bygging på Ruseløkkbakken. Etter befaring godtok magistraten, [[Borgerrepresentantene i Christiania – de 12 eligerede menn|de eligerede menn]] og stiftamtmannen at det ble gitt tomtebrev mot at nybygging skulle skje planmessig med ordentlig atkomst. De som hadde bygget, fikk beholde husene og fikk tomtebrev hvis ikke husene var til skade for omgivelsene. Selvtekt ble det deretter satt en stopper for. Søkere med god inntekt og søkere som ikke hørte til i byen, fikk avslag.<ref name = "Juhasz37_40">Juhasz, side 37–40.</ref>

Den øverste husrekken og rekken nede ved veien, som senere fikk navnet Tunis, ble bygget tett etter tillatelser i 1813, 1814 og 1816. Fra 1815 måtte de som fikk tillatelse følge (underlegge seg) brann- og politivedtektene. I 1816 ble den tredje rekken påbegynt, den som senere fikk navnet Algier. I 1817 var det delt ut 26 tomter, alle som var tilgjengelig, men etter noen delinger ble antallet eiendommer på Ruseløkkbakken 35, og på disse sto bare to toetasjes hus, de andre hadde en etasje. Det fantes noen tømmerhus, men de fleste var plankehus med ett værelse og kjøkken.<ref name="Juhasz37_40" /> I 1817 varslet fattigforstanderen om at en mann hadde bygget seg jordhytte på Ruseløkkbakken. En av de eligerede menn gikk og snakket med ham for å forsikre seg om at han flyttet før han hadde hadde bodd to år på bymarken, for etter to år fikk man rett til fattigunderstøttelse fra byen.<ref>Myhre, side 58.</ref>

Fra 1819 ble det ikke gitt flere byggetillatelser, og i 1825 vedtok de eligerede menn at ingen flere «husmenn» måtte få tomt for å bygge på den gjenværende bymarken. Og i 1825 vedtok den samme forsamlingen at videre bygging på Ruseløkkbakken var absolutt uaktuelt, fordi den ville bli til hinder for Slottet.<ref>Juhasz, side 37–40 og Myhre, side 57 og 384.</ref> Forstaden ble innlemmet i reguleringskommisjonens geografiske myndighetsområde i 1843,<ref>Myhre, side 42.</ref> slik at bymyndighetene opptrådte som grunneier da forstaden ble anlagt, ikke som reguleringsmyndighet.

Ruseløkkbakken ble stående som en godt avgrenset og nokså regulert husklynge inntil hele bebyggelsen ble revet i årene 1882–1887 for å gi plass for boligkomplekset Victoria terrasse. Der Ruseløkkbakken hadde ligget, ligger nå [[Kronprinsens gate (Oslo)|Kronprinsens gate]], gaten [[Victoria terrasse (Oslo)|Victoria terrasse]] og nordlige del av [[Ruseløkkveien (Oslo)|Ruseløkkveien]].