Redigerer Rosekrigene (avsnitt)

== Henrik VIs regjeringstid ==
Henrik VI, som var av huset Lancaster, var omgitt av upopulære regenter og rådgivere. De fremste av disse var [[Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset]] og [[William de la Pole, 1. hertug av Suffolk]]. De ble klandret for å vanskjøtte rikets finanser og for å forspille muligheter i fortsettelsen av Hundreårskrigen. Under Henrik VI mistet England alle sine områder i Frankrike, inkludert det Henrik V hadde erobret. 

Kongen ble derfor sett på som svak og ineffektiv. I tillegg led han av en mental sykdom, som førte til pinlige episoder. Innen [[1450-årene]] hadde mange begynt å se ham som uegnet til å styre. Samtidig mente huset York å ha et sterkere krav på tronen, og de fyrte dermed opp under slike tanker. Borgernes misnøye vokste, føydalherrene hadde private hærer og kongens hoff var svært korrupt, en kombinasjon som la veien åpen for borgerkrig. 

I [[1453]] hadde Henrik VI sitt første større anfall som følge av sin mentale lidelse. Et regentråd ble opprettet, ledet av en [[Lord Protector]], [[Richard Plantagenet, 3. hertug av York|Richard Plantagenet]], [[hertug av York]]. Richard var populær, og som tidligere nevnt hadde han, som overhode for huset York, et krav på tronen som var minst like sterkt som kongens. Han ble stadig modigere i å fremme dette kravet. Hertugen av Somerset ble fengslet, og Richards allierte [[jarl av Salisbury|Salisbury]] og [[jarl av Warwick|Warwick]] fikk hans støtte i mindre konflikter med Henriks støttespillere, spesielt [[hertug av Northumberland|hertugene av Northumberland]].

Henrik VI var i [[1455]] frisk nok til å ta makten selv igjen, og Richard ble drevet bort fra hoffet av hans dronning, [[Margaret av Anjou]]. Hun hadde, på grunn av sin manns svakhet, blitt ''de facto'' overhode for huset Lancaster. Richard mistet dermed muligheten til å vinne makten gjennom intriger.