Redigerer Romulus Augustus (avsnitt)

=== Tidlig liv ===
[[Fil:628px-Western and Eastern Roman Empires 476AD(3).PNG|thumb|350px|Vestromerriket og Østromerriket i 476.]]
Romulus’ far [[Flavius Orestes|Orestes]] var en [[romersk borger]], opprinnelig fra [[Pannonia]], som hadde tjenestegjort som sekretær og diplomat for Attila, en fryktet [[Hunere|huniske]] hærfører, og fikk senere en karriere i den romerske hæren.<ref>Gibbon, Edward (1994): ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', London; Penguin Books, bind 3, s. 312.</ref> Den framtidige keiseren ble gitt navnet Romulus etter sin bestefar på morssiden, en adelsmann fra [[Ptuj|Poetovio]] i [[Noricum]] (i dagens [[Slovenia]]). Mange historikere har merket seg tilfeldigheten at den siste vestlige keiser hadde det samme navnet som den legendariske grunnleggeren og den første kongen av Roma, [[Romulus]], og den første faktiske keiseren av Romerriket (om enn ikke i navnet), [[Augustus]].<ref>Gibbon (1994), s. 405.</ref>

Det vestlige Romerriket hadde hatt en fire keisere på fire år som ikke hadde oppnådd noe som helst eller fått noen reell makt. Til sist var det en barbarsoldat som tok kontroll. Han hadde tidligere vært ved et historisk vendepunkt i romersk historie da han hadde vært en romerskfødt sendebud som ble sendt av Attila til Konstantinopel i 449. Etter hunernes oppløsning hadde han gått inn i den romerske hæren og skaffet seg betydelig mengde tilhengere.<ref name="Bauer_137">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W.Norton, s. 137</ref> Orestes ble utnevnt til [[magister militum]] av den unyttige keiser [[Julius Nepos]] i 475. Kort tid etter hans utnevnelse satte Orestes i gang et opprør med hæren bak seg, leide en rekke germanske leiesoldater fra ulike stammer og marsjerte mot Ravenna. Den 28. august 475 erobret han Ravenna, hovedstaden i Vestromerriket siden 402. Nepos flyktet uten å forsøke på å gjøre motstand til [[Dalmatia]] hvor hans onkel hadde styrt en delvis selvstyrt stat på 460-tallet.<ref>Gibbon (1994), s. 391, 400.</ref> Orestes nektet imidlertid selv å bli keiser, «fra et hemmelig motiv», ifølge historikeren [[Edward Gibbon]].<ref name="gibbon_402">Gibbon (1994), s. 402.</ref> Isteden innsatte han sin rundt 10 eller 15 år gamle sønn på tronen den 31. oktober 475. Årsaken var antagelig at en romersk keiser ikke burde være en barbar, og Romulus som hadde en romersk mor var mindre barbar enn hva faren var.<ref name="Bauer_137"/>

[[Fil:Romulus Augustulus and Odoacer.jpg|thumb|Romulus overgir keiserkronen til Odovakar. Tegning fra 1800-tallet.]]
Hoffet ved Ravenna var åpenbart villig til å akseptere denne fiksjonen, noe som holdt den romerske keisertittelen levende i ytterligere et år.<ref name="Bauer_138">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W.Norton, s. 138</ref> Det rike som Romulus i navnet styrte over var mindre enn en blek skygge av sitt tidligere jeg og hadde skrumpet betydelig sammen i løpet av de siste 80 årene. Keiserlig autoritet hadde trukket seg tilbake til kun grensene av [[romersk Italia]] og innenfor deler av sørlige [[Gallia]] og [[Gallia Narbonensis]].<ref>Hollister, C. Warren (1995): ''Medieval Europe: A Short History''. New York; McGraw-Hill, s. 32.</ref> [[Østromerriket]] behandlet sin vestlige motpart som en [[klientstat]]. Den østromerske keiser [[Leo I (keiser)|Leo]], som døde i 474, hadde utpekt de vestlige keiserne [[Anthemius]] og Julius Nepos, og Konstantinopel anerkjente aldri den nye regjeringen. Verken [[Zenon]] eller [[Basiliskos]], de to generaler som kjempet for den østromerske tronen på den tiden da Romulus ble gjort til keiser, aksepterte ham som hersker.<ref name="Mathisen"/>

Som en nikkedukke for sin far gjorde Romulus ingen beslutninger og etterlot seg ingen monumenter, men mynter med hans navn ble preget i [[Roma]], [[Milano]], Ravenna og i [[Gallia]].<ref name="Mathisen"/> Flere måneder etter at Orestes hadde tatt makten, krevde de germanske leiesoldatene han hadde leid ytterligere belønninger. Da Orestes nektet, gjorde leiesoldatene opprør under lederskapet til den østgermanske høvdingen [[Odovakar]] og marsjerte mot Ravenna. Orestes møtte dem i et slag ved Piacenza den 28. august 476 og ble beseiret. Orestes var blant de som ble drept.

Odovakar inntok Ravenna og tok den unge keiseren til fange. Romulus ble tvunget til å abdisere keisertronen den 4. september 476. Denne handlingen har blitt sett på som den endelige slutt på Vestromerriket, men avsettelsen av Romulus førte ikke til noen merkbare forstyrrelser på denne tiden. Roma hadde allerede mistet sitt herredømme over provinsene, germanere dominerte den romerske hæren og germanske generaler som Odovakar hadde lenge hatt den virkelige makten bak tronen.<ref>Norris, Shawn T. (3. november 2015): [http://www.romeacrosseurope.com/?p=3330#sthash.LfgBNaSY.d6jIIeoG.dpbs «Romulus Augustus – The Last Roman Emperor»] {{Wayback|url=http://www.romeacrosseurope.com/?p=3330#sthash.LfgBNaSY.d6jIIeoG.dpbs |date=20180715235541 }}, ''Rome Across Europe''</ref> Derimot kom Italia til gjennomgå langt større ødeleggelser i det neste århundret da den østromerske keiser [[Justinian I den store|Justinian I]] erobret landet under [[Goterkrigen 535–554|den gotiske krig]].

Etter at Romulus var blitt fjernet fra tronen, sendte [[det romerske senat]], på vegne av Odovakar, representanter til den østromerske keiser Zenon hvor det ble anmodet om formelt å gjenforene de to halvdelene av riket: «vesten... krever ikke lenger sin egen keiser: en monark er mer enn nok for verden.»<ref>Bryce (1961), s. 25</ref> Keiseren ble også bedt om å gjøre Odovakar til [[patrisier]] og administrere Italia i Zenons navn. Den østromerske keiseren svarte ved å pekte på at senatet burde rettmessig ha anmodet Julius Nepos om gjeninnta tronen på nytt,<ref>Málkhos, fragment 10, i: Gordon, C.D. (2013): ''The Age of Attila: Fifth-Century Byzantium and the Barbarians'', University of Michigan Press, s. 127–129</ref> men gikk uansett med på deres anmodninger. Odovakar styrte deretter Italia formelt i Zenons navn.