Redigerer Romersk Britannia (avsnitt)

=== Tidlig kontakt ===

Britannia var ikke ukjent for [[antikken]]s verden. Så tidlig som på 300-tallet f.Kr. hadde [[Antikkens Hellas|grekerne]], [[Fønikia|fønikere]] og [[Karthago|karthagere]] handlet [[Tinn (grunnstoff)|tinn]] fra [[Cornwall]]: <ref>George Patrick Welsh (1963): ''Britannia: the Roman Conquest and Occupation of Britain'', ss. 27-31</ref> grekerne referert til ''Cassiterides'' («Tinnøyene») og beskrev at disse øyene lå et sted nær vestkysten av [[Europa]].<ref>Herodot: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Hdt.+3.115.1 ''Histories'' 3.115]</ref> Den karthanske sjømannen [[Himilco]] skal etter sigende ha besøkt øyene på 400-tallet f.Kr., og den greske utforskeren [[Pytheas fra Massalia]] på 300-tallet f.Kr. Men generelt ble øyene sett på som et mystisk sted som en del antikke forfattere tvilte på i det hele tatt eksisterte.<ref>Plutarch:, [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Caesar*.html#23.2 ''Livet til Cæsar'' 23.2]</ref>

Den første direkte romerske kontakt kom med den romerske general og framtidige diktator [[Julius Cæsar]]. Han gjennomførte to ekspedisjoner til Britannia i årene 55 og 54 f.Kr. som avleggere av erobringen av [[Gallia]] fordi han mente at [[Britonere|britonerne]] i dagens [[England]] hadde bidratt til gallernes motstand. Den første ekspedisjonen som mest var en form for rekognosering og sondering enn en full invasjon, tok fotfeste på kysten av [[Kent]], men uten [[kavaleri]] og fordi en storm i [[Den engelske kanal]] ødela skipene hans, var det umulig for romerne å avansere videre. Om ekspedisjonen var militært mislykket var den likevel en politisk suksess: det romerske senatet erklærte 20 dagers offentlig ferie i [[Roma]] for å feire denne enestående bedriften ved å ta gisler fra Britannia, og fordi [[Belgia|belgiske]] stammer ble beseiret da de romerske styrkene igjen var tilbake på kontinentet.<ref>Julius Cæsar: [http://en.wikisource.org/wiki/Commentaries_on_the_Gallic_War/Book_4#20 ''Commentarii de Bello Gallico'' 4.20-36]</ref>

I hans andre invasjon året etter tok Cæsar med seg en betydelig større hær og fortsatte med «pisk og gulrot»-politikken; han inviterte innfødte stammer til å underkaste seg ham og gi fra seg gisler i bytte mot fred. En vennligsinnet lokal høvding, [[Mandubracius]], ble installert, og hans rival [[Cassivellaunus]] ble underkastet. Gisler ble tatt, men historikerne er uenige om den tributt som man kom overens om, ble betalt av britonerne først etter at Cæsar hadde reist tilbake til Gallia med sine styrker.<ref>Julius Cæsar: [http://en.wikisource.org/wiki/Commentaries_on_the_Gallic_War/Book_5#8 ''Commentarii de Bello Gallico'' 5.8-23]</ref>

[[Fil:Caesars invasions of Britain.jpg|thumb|[[Edward Armitage]]s forestilling om Julius Cæsars første invasjon.]]
Cæsar hadde ikke erobret noe territorium og hadde heller ikke etterlatt seg tropper, men han hadde etablert klientkonger på øya og hadde ført Britannia inn under Romas sfære av politisk innflytelse. Keiser [[Augustus]] planla invasjoner i 34, 27 og 25 f.Kr., men omstendighetene var aldri gunstige.<ref>Dio Cassius: ''Romersk historie'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/49*.html#38 49.38], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/53*.html#22 53.22], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/53*.html#25 53.25]</ref> Forholdet mellom Britannia og Romerriket besto av diplomati og handel. [[Strabon]], som skrev sent i Augustus’ regime, hevdet at skattene på handelen førte til større årlige inntekter enn hva en erobring ville ha gitt.<ref>Strabon: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Strabo/4E*.html ''Geografi'' 4.5]</ref> Likeledes har [[arkeologi]]ske undersøkelser vist en økning i importerte luksusvarer til det sørøstlige Britannia på denne tiden.<ref>Keith Branigan (1987): ''The Catuvellauni''</ref> Strabon nevner også britonske konger som sendte ambassadører til Augustus, og Augustus’ egen ''[[Res Gestae Divi Augusti]]'' refererer til to britiske konger han mottok som flyktninger.<ref>Augustus: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Augustus/Res_Gestae/6*.html#32 ''Res Gestae Divi Augusti'' 32]</ref> Da en del av [[Tiberius]]’ skip ble ført til Britannia av en storm under hans krigføring i [[Germania]] i år [[16]] e.Kr. ble disse sendt tilbake til ham av lokale høvdinger og det ble fortalt fortellinger om store uhyrer.<ref>Tacitus: [http://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#24 Annalene 2.24]</ref>

Roma synes å ha oppmuntret til en maktbalanse i sørlige Britannia ved å støtte to mektige kongedømmer: [[Catuvellaunere]] (''Catuvellauni''), styrt av etterkommerne til [[Tasciovanus]], og [[atrebatere]] (''Atrebates''), styrt av etterkommerne til [[Commius]].<ref>John Creighton (2000): ''Coins and power in Late Iron Age Britain'', Cambridge University Press</ref> Denne politikken ble fulgt fram til år [[39]] eller [[40]] da keiser [[Caligula]] mottok et forvist medlem av catuvellaunere, og keiseren satte i gang en invasjon av Britannia. Denne invasjonen som kollapset under [[farse]]aktige omstendigheter allerede ''før'' invasjonshæren hadde forlatt Gallia. Han skal ha stilt opp sine styrker i slagformasjon i Gallia, vendt mot Den engelske kanal, og beordret dem til å angripe sivet i vannkanten. Han fikk så soldatene til å samle skjell som ble bragt til Roma som «krigsbytte».<ref>Sveton: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Caligula*.html#44 ''Caligula'' 44-46]; Dio Cassius: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/59*.html#25 ''Romersk Historie'' 59.25]</ref> I 43 foretok [[Claudius]] et felttog, som var vellykket, og provinsen ble formelt opprettet. Også denne gangen var det offisielle målet å gi støtte til en landflyktig britonsk hersker, denne gangen [[Verica]] fra atrebaterne.