Redigerer Robert av Jumièges (avsnitt)

== Biskop og erkebiskop ==
[[Image:Interieur ruines jumieges.jpg|thumb|Utsyn av de indre ruinene av Jumièges, utsikt mot vest nedover [[midtskip]]et.|alt=Interiøret av en bygning i ruiner og uten tak, sett oppover mot det manglende taket. Veggene har tre lag.]]

Da Edvard Bekjenneren ble kalt tilbake til England i 1042 ble han fulgt av Robert. Det var på grunn av Edvard at Robert i august 1044 ble utnevnt til biskop av London,<ref name="Handbook230">Fryde, et al.: ''Handbook of British Chronology'', s. 230</ref> en av de første bispeseter som sto ledig under Edvards regime.<ref name="Church46">Barlow: ''The English Church 1000–1066'', ss. 46–50</ref> Robert forble nær kongen og ble lederen for det partiet som kom i opposisjon til jarl Godwin av Wessex. Jarlen forsøkte å øke sin families innflytelse og som allerede hadde skaffet seg store landområder. [[Edith av Wessex]], hans datter ble kongens dronning, kanskje ikke til altfor stor begeistring for kongen, og to av hans sønner ble opphøyet til jarler.<ref name="Mason51">Mason: ''House of Godwine'', ss. 51–53</ref> En helgenbiografi om Edvard, ''Livet til sankt Edvard'', hevdet at Robert «var alltid den mest mektige og betrodde rådgiveren til kongen.»<ref name="VE">Sitert i Huscroft: ''Ruling England'', s. 50</ref> Robert synes å ha favorisert tettere forhold med Normandie og med dets hertug.<ref name="Church46" /> Edvard hadde selv vokst opp i hertugdømmet og tilbrakte 25 år i eksil før han kom tilbake til England. Han var selv halvt normanner på morsiden, og brakte med seg mange normannere tilbake til angelsaksiske England. Det synes som om ham tilbrakte mye tid i deres [[fransk]]talende selskap.<ref name="Potts33">Potts: «Normandy» ''Companion to the Anglo-Norman World'', s. 33</ref>

Da erkebiskop [[Edsige av Canterbury]] døde i oktober 1050,<ref name="Higham128">Higham: ''Death of Anglo-Saxon England'', ss. 128–129</ref> forble posisjonen i Englands viktigste geistlige stilling ledig i fem måneder. Munkene i katedralkapittelet valgte en munk i Canterbury og slektning av Godwin ved navn Æthelric til ny erkebiskop.<ref name="Barlow104">Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 104</ref><ref name="Walker27">Walker: ''Harold'', s. 27</ref> Dette valget ble overstyrt av Edvard som isteden utpekte Robert til erkebiskop det påfølgende året.<ref name="Handbook214">Fryde: ''Handbook of British Chronlogy'', s. 214</ref> Godwin forsøkte å utøve hans makt over erkebispesetet, men kongens valg og utnevnelse ga et klart signal at han var villig til å utfordre den mektige jarlen over spørsmålet. Det hadde tradisjonelt vært den kongelige rett som var rådende i utnevne erkebiskopen av Canterbury på samme vis som det var erkebiskopen av Canterburys rett i å krone den engelske kongen. Selv om munkene i Canterbury motsatte seg kongens valg av en utlending, ble kongens beslutning stående.<ref name="Church209">Barlow: ''The English Church 1000–1066'', s. 209</ref> Robert reiste til [[Roma]] for å motta  [[pallium]] fra paven og kom deretter tilbake til England hvor han seremonielt ble tronet på Canterbury den [[29. juni]] [[1051]].<ref name="Barlow106">Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 106</ref> En del normanniske kronikører hevdet at han besøkte Normandie på veg tilbake og informerte hertug Vilhelm, den framtidige Vilhelm Erobreren, at hertugen var den barnløse Edvards arving.<ref name="Church46" /> I henhold til disse hadde beslutningen om å gjøre Vilhelm til arving blitt avgjort i det samme kongelig råd i 1051 som hadde gjort Robert til erkebiskop.<ref name="DNB" />

Etter å ha kommet tilbake fra Roma var Roberts første handling som erkebiskop å nekte å innvie [[Spearhafoc]], en abbed ved klosteret i [[Abingdon]], og kongens gullsmed som hans etterfølger som biskop av London. Robert hevdet at grunnen var at pave [[Leo IX]] hadde gitt forbud mot innvielsen. De reelle grunnene var at Robert ønsket å beholde London, iallfall så lenge som han kunne, samtidig som han var erkebiskop av Canterbury, noe som ga ham store inntekter. En annen grunn var [[simoni]],<ref name="Walker29" /> det vil si å selge og kjøpe geistlige posisjoner, da Leo IX hadde nylig utstedt proklamasjoner mot denne praksisen som var svært utbredt over hele Europa. Samtidig hadde Robert antagelig en egen interesse i å få utnevnt sin egen kandidat med tid og stunder, en normanner som ham selv.<ref name="Walker29">Walker: ''Harold'', s. 29–30</ref> Til sist ble hans kandidat, [[William normanneren]], gjort til biskop framfor kongens kandidat Spearhafoc.<ref>Huscroft: ''Ruling England'', s. 52</ref> Robert hadde også oppdaget at en del land som tidligere hadde tilhørt Canterbury nå var styrt eller eid av Godwin, men hans anstrengelser på å få dem overdratt ble ikke kronet med hell.<ref name="Rex42">Rex: ''Harold II'', ss. 42–43</ref> Striden over eiendommene og inntektene fra erkebispesetet bidro til økt friksjon mellom ham og Godwin, som hadde startet allerede fra hans utnevnelse som erkebiskop. Roberts valg hadde forstyrret Godwins makt i Canterbury, og Roberts krav på hans eiendommer utfordret jarlens økonomiske rettigheter.<ref name=Heath16>Bates: «Land Pleas of William I's Reign» i ''Bulletin of the Institute of Historical Research'', s. 16</ref> Striden førte til at det ble sammenkalt et rådsmøte i [[Gloucester]] i september 1051. Her anklaget Robert jarlen for å konspirert til å drepe kong Edvard.<ref name="Barlow111">Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 111</ref>{{#tag:ref|Godwin var særlig sårbar for denne anklagen ettersom han faktisk hadde vært involvert i drapet på Edvards bror Alfred i løpet av Hardeknuts regime.<ref name="Godwins42">Barlow: ''The Godwins'', s. 42</ref>|group=Fotnote}} Rådsmøte lyste Godwin og hans familie fredløse og de dro i all hast i landflyktighet. Robert krevde etterpå posisjonen som sheriff i [[Kent]], antagelig for at Edsige av Canterbury, hans forgjenger som erkebiskop, at også holdt denne posisjonen.<ref name="Barlow115">Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 115</ref>

Selv Robert nektet å innvie Spearhafoc er det ikke bevis for at han faktisk var interessert i den voksende reformbevegelsen som hadde blitt kunngjort av [[den hellige stol]].<ref name="Rex46">Rex: ''Harold II'', s. 46</ref> Pave Leo IX startet reformbevegelsen som senere ble kjent som [[den gregorianske bevegelse]], opprinnelige fokusert på å forbedre presteskapet og motarbeide simoni. I 1949 erklærte Leo IX at han ville se nøyere på [[den engelske kirke]] og granske kandidater til geistlige posisjoner mer nøye før han godkjente dem. Det kan ha vært delvis for å berolige paven at kong Edvard utpekte Robert framfor Æthelric i det håp om at det var et signal om at den engelske krone ikke var motstander av reformbevegelsen.<ref name="Stafford89">Stafford: ''Unification and Conquest'', ss. 89–92</ref>