Redigerer Robert I av Skottland (avsnitt)

== Begynnelsen på den skotske uavhengighetskrig ==
[[Fil:EdwardI-Cassell.jpg|thumb|Edvard I av England]]
I august 1296 hadde Robert Bruce og hans far sverget lojalitet til [[Edvard I av England]] ved Berwick, og eden ble gitt på nytt ved [[Carlisle]]. Likevel brøt unge Bruce eden ved å delta i det skotske opprøret det påfølgende året. Sommeren 1297 ble det sendt et hastebrev til Bruce som ga ham ordre om å undergi seg kommandoen til Edvards stedfortreder [[John de Warenne, 7. jarl av Surrey]], men istedenfor å adlyde herjet Bruce og hans soldater de landområder som Edvard kontrollerte.

Den 7. juli ble Bruce og hans tilhengere tvunget til gå med på en traktat som har blitt kalt for «Kapitulasjonen ved Irvine». Konklusjonen var at den skotske adelen ikke skulle være nødt til å delta i engelsk krigføring på kontinentet og de ble i tillegg [[benådet]] for sitt voldelige opprør. Samtidig måtte de atter sverge dyrt og hellig på å være tro mot den engelske tronen. For å være sikker på at eden ble overholdt krevde kong Edvard Robert Bruces eneste barn som gissel, og hun ble gitt til James Stewart, biskop av Glasgow, og Sir Alexander Lindsay som garanti inntil videre.

=== På skotsk side ===
Kort tid etter [[slaget ved Stirling Bridge]] synes det som om Robert Bruce atter en gang var på sine landsmenns side; [[Annandale, Skottland|Annandale]] var blitt herjet og Bruce brente deretter den engelskkontrollerte festningen [[Ayr]] ned til grunnen. Da Edvard I returnerte til England etter å ha seiret i [[Slaget ved Falkirk (1298)|slaget ved Falkirk]], ble Bruce-familiens eiendommer ved Annandale og [[Carrick]] gitt til Edvards tilhengere.

Etter nederlaget ved Falkirk gikk [[William Wallace]] av som [[Vokter av Skottland]], og ble etterfulgt av Robert Bruce og [[John Comyn (røde)|John Comyn]] som delte vervet. Vokterne var rivaler og hadde problemer med å samarbeide. John Comyn, ofte kalt for «Røde Comyn» for å skille ham fra hans far som tilsvarende ble kalt for [[John Comyn (sorte)|«Sorte Comyn»]], var tilhenger av John Balliol, og inngiftet i Balliol-familien. I [[1288]] ble [[William Lamberton]], biskopen av St. Andrews, utpekt til å være tredje Vokter av Skottland for å opptre som nøytral og holde fred mellom Bruce og Comyn. Det påfølgende året forlot Bruce posisjonen som Vokter og ble etterfulgt av Sir [[Ingram de Umfraville]]. I mai 1301 gikk også de Umfraville, John Comyn og William Lamberton av som felles Voktere og ble etterfulgt av Sir [[John de Soulis]] som holdt posisjonen alene. Soulis ble utpekt hovedsakelig fordi han ikke var part i striden mellom familiene Bruce og Comyn. Han gjorde fornyet innsats for å få John Balliol tilbake på den skotske tronen.

=== På engelsk side ===
I juli satte Edvard I av England i gang sin sjette felttog inn i Skottland. Selv om han erobret [[Bothwell]] og festningen [[Turnberry Castle]], klarte han ikke å svekke skottenes motstandsevne i vesentlig grad. I januar 1302 ble partene enige om ni måneders våpenhvile. Det var på denne tiden at Robert Bruce ga seg inn under Edvard I, sammen med andre adelsmenn, til tross for at han hadde vært på parti med patriotene. Det er mange grunner til at hans skiftet side; en av grunnene kan ha vært at Bruce fant det avskyelig og hensiktsløst å se sine tilhengere, familie og arv bli ofret til fordel for John Balliol.

Det verserte også rykter om at Balliol ville komme tilbake til Skottland med en fransk hærstyrke og igjen innta den skotske tronen. Soulis støttet Balliol, det samme gjorde mange andre adelsmenn, men for Bruce og andre betydde det at de ville miste alle sjanser til selv å sikre seg tronen. I tillegg var Robert Bruces far gammel og syk, og muligens ønsket han at hans sønn skulle søke fred med Edvard I, ettersom han var overbevist om England til slutt ville seire over skottene. Om opprøret feilet og hans sønn sto på feil side, ville han miste alt; titler, landområder og sannsynligvis også livet. Edvard ville på dette tidspunktet også ha behov for å ha skotske adelsmenn som Bruce som allierte, ikke som fiender. Edvard I av England var truet av å bli både lyst i bann av paven samtidig som trusselen om en fransk invasjon var overhengende.

Likevel, til tross for den nylige lojalitetseden, kan det noteres at Robert Bruce i mars 1302 sendte et brev til munkene ved [[Melrose Abbey|klosteret i Melrose]] der han trekker sin støtte til den engelske kongen i tvil. Bruce unnskyldte seg for at han hadde krevd munkene til tjeneste for hæren selv om det ikke hadde vært et nasjonalt behov for det. Bruce forsikret deretter at han «aldri igjen» ville kreve at munkene tjenestegjorde ''unntatt'' om det var til fordel for «en felles hærstyrke for hele kongeriket» til nasjonalt forsvar.

=== Gift igjen ===
Robert Bruce giftet seg igjen med sin andre kone dette året. [[Elizabeth de Burgh]] var datter av [[Richard Og de Burgh, 2. jarl av Ulster]]. Med Elizabeth fikk han fire barn; [[David II av Skottland|David II]], John, Matilda, og Margaret (som ble gift med [[William, jarl av Sutherland]]).

=== Ny engelsk invasjon ===

I 1303 invaderte Edvard I av England igjen Skottland, og nådde [[Edinburgh]] før han marsjerte til [[Perth (Skottland)|Perth]]. John Comyn den Røde, som igjen tjenestegjorde som Vokter, hadde ikke noe håp om å kunne beseire den mektige engelske hæren. Edvard forble i Perth til juli før han fortsatte til [[Dundee]], opp østkysten til [[Montrose (Angus)|Montrose]] og [[Brechin]], og videre til [[Aberdeen]] som han nådde i august. Derfra marsjerte han gjennom området [[Moray]] før han fortsatte til [[Badenoch]], og fulgte deretter samme veg tilbake sørover, til han kom til [[Dunfermline]].

Med Skottland effektivt undertrykt overga alle ledende skotter seg til Edvard i februar 1304, unntatt William Wallace. Betingelsene for overgivelse ble forhandlet fram av John Comyn; de skotske lovene og deres friheter skulle forbli som de hadde vært under [[Aleksander III av Skottland|Alexander III av Skottland]].

=== Hemmelig pakt ===
Den 11. juni 1304, etter å ha vært vitne til skottenes tapre innsats da Edvard seiret ved [[beleiringen av Stirling Castle|slaget ved Stirling Castle]], besluttet Robert Bruce og [[William Lamberton]] å danne en hemmelig pakt med hverandre i «vennskap og allianse mot alle menn». Pakten besto i et samarbeid for å få Bruce til å bli den neste kongen i Skottland. Om en av dem brøt pakten skulle han skylde den andre en sum av 10&nbsp;000 pund. Selv om begge hadde overgitt seg til engelskmennene var pakten et bevis på deres dype patriotisme og forpliktelse til å bevare Skottland og skotsk frihet. De var nå fast bestemt på å bruke all sin tid på å oppfylle pakten inntil den aldrende engelske kongen døde.

Nå som Skottland var forsvarsløs ville Edvard I få landet oppslukt og svelget av England. Den skotske adelen hadde igjen hyllet ham, og det var blitt etablert et styre som valgte ut de som senere samme år skulle møte det engelske parlamentet for å etablere regler for regjeringen av Skottland. Til tross for de skotter som deltok så var det engelskmenn som hadde den virkelige makten. Jarlen av Richmond, Edvards nevø, var den som ble utpekt til å lede den underordnede regjeringen av Skottland.

Mens dette skjedde ble [[William Wallace]] endelig tatt til fange i nærheten av Glasgow og brutalt henrettet den [[23. august]] [[1305]]. Edvard I trodde han ble kvitt en plagsom opprører en gang for alle, men isteden gjorde han Wallace til en martyr, en ‘større-enn-livet’ patriotisk helt for skottene. Istedenfor å avgjøre «det skotske spørsmålet» en gang for alle hadde Edvard skapt et uforsonlig fiendskap som ville spøke for ham resten av livet.