Redigerer Rikard I av England (avsnitt)

=== Opprør mot Henrik II ===
[[Fil:Richard coeur de lion.jpg|thumb|Rikard I av England]]
Som sine brødre utfordret Rikard hyppig sin fars autoritet. Våren [[1174]], da han var 16 år gammel, slo Rikard seg sammen med brødrene Henrik og Geoffrey i et opprør mot faren i et forsøk på å kaste ham fra tronen. Innledningsvis forble kun [[Normandie]] trofast til kong Henrik II, men ved august hadde kongen hovedsakelig knust opprøret i England. Etter å ha krysset [[Den engelske kanal]], invaderte han Poitou og Aquitaine, rikene til Rikards mor Eleonora, tok henne til fange og lot henne sitte fengslet resten av året.<ref>Meade, Marion: ''Eleanor of Aquitaine''</ref> Rikard var den siste av brødrene som fortsatte kampen mot faren, men til slutt ga han seg og ba ydmykt om benådning.

Henrik II synes uvillig til å betro noen av sine sønner ressurser som kunne bli brukt imot ham. Det var mistanke om at Henrik hadde tatt Rikards trolovede, prinsesse [[Alys, grevinne av Vexin|Alys]], datter av [[Ludvig VII av Frankrike]] ved hans andre hustru, som sin elskerinne. Dette ekteskapet mellom Rikard og Alys var teknisk umulig i kirkens øyne, men Henrik var unnvikende: Alys’ medgift, de franske og normanniske delene av [[Vexin]], var altfor verdifulle. Rikard selv var avskrekket fra å frasi seg forlovelsen med Alys, særlig ettersom hun var søster av kong [[Filip II August av Frankrike]], en nær alliert av ham.

Etter hans nederlag i å velte sin far fra tronen, konsentrert Rikard seg om å slå ned indre opprør fra adelen i Aquitaine, særlig i distriktet [[Gascogne]]. Den økende grusomheten til hans styre førte til et betydelig opprør der i [[1179]]. I et håp om å velte Rikard fra hans posisjon, søkte opprørerne hjelp fra hans brødre Henrik og Geoffrey. Vendepunktet kom i [[Charente]]dalen våren 1179. [[Château de Taillebourg|Festningen i Taillebourg]] var godt befestet, lett å forsvare og betraktet som uinntagelig. Festningen var omgitt av en klippe på tre kanter, en by på den fjerde siden og med tre ringmurer. Rikard lot herje og ødelegge gårdene og åkrene rundt festningen, slik at de ikke lenger kunne få forsyninger eller forsterkninger. I desperasjon forlot garnisonen sine sikre stillinger i festningen og angrep Rikards styrker, men han klarte å slå dem på flukt og forfølge dem innenfor portene. Slottet falt dermed etter bare to dager. Rikards seier ved [[Taillebourg]] avskrekket mange adelige fra å gjøre opprør og tvang dem til å erklære sin lojalitet. Seieren ga også Rikard ryktet at han var en dyktig militær leder.

I [[1181]]&ndash;[[1182]] sto Rikard overfor et nytt opprør grunnet overtagelsen av grevskapet [[Angoulême]]. Hans motstandere henvendte seg til Filip II av Frankrike for hjelp og krigen spredte seg i [[Limousin]] og [[Périgord]]. Rikard ble anklaget for tallrike grusomheter mot sine undersåtter, blant annet voldtekt: «Han tok med makt hustruene, døtrene og kvinnelige slektninger av sine frie menn, og gjorde dem til sine konkubiner, og etter at han hadde slukket gløden av sin lyst på dem, overlot han dem til sine soldater for horeri».<ref>Roger av Hoveden: Gesta Henrici II Benedicti Abbatis, bind. 1, side 292</ref> Med støtte fra sin far og fra Henrik den unge konge klarte imidlertid Rikard å tvinge vicomte Aimar V av Limoges og greve Elie av Périgord til fred.

Etter at Rikard atter hadde underkastet sine opprørske baroner utfordret han igjen sin far om tronen. Fra [[1180]] til [[1183]] vokste striden mellom dem da kongen beordret Rikard å betale tributt og gi sin hyllest til Henrik den unge konge, men Rikard nektet. Til slutt, i 1183 invaderte både Henrik den unge konge og Geoffrey, hertug av Bretagne, Aquitaine i et forsøk på å tvinge Rikard på kne. Rikards baroner gikk inn på deres side og mot sin hertug. Rikard og hans hær klarte å holde invasjonen unna. Alle fangene de tok ble henrettet. Konflikten tok en kort pause i juni 1183 da Henrik den unge konge døde etter ha pådratt seg [[dysenteri]]. Henrik II ga deretter sin yngste sønn [[Johan av England|Johan]] tillatelse til å invadere Aquitaine. Med Henriks død var Rikard blitt den eldste sønnen og direkte arving til den engelske tronen. Striden mellom far og sønn fortsatte dog.

For å styrke sin posisjon gikk Rikard i 1187 i allianse med [[Filip II av Frankrike|Filip II]], som selv var sønn av Eleanoras tidligere ektemann [[Ludvig VII av Frankrike|Ludvig VII]] med dennes tredje hustru, [[Adele av Champagne]]. [[Roger av Hoveden]] skrev:

:«Englands konge ble meget forbauset og undret seg hva (denne alliansen) kunne bety, og, for å ta forholdsregler for framtiden, sendte han hyppig sendebud inn i Frankrike med den hensikt å hendte tilbake sin sønn Rikard, som lot som han var innstilt på fred og villig til å komme til sin far og dro til Chinon, og, til tross for den person som hadde myndigheten der, fraktet med seg det meste av sin fars rikdommer, og befestet sine festninger i Poitou på samme tid, nektet (han) å komme til sin far».<ref>''The Annals of Roger of Hoveden'', bind. 2, overs. Henry T. Riley, London, 1853</ref>

[[Fil:Henry II of England.jpg|thumb|Henrik II av England]]Den engelske diplomaten og kronikøren [[Roger av Hoveden]] nevner at Rikard og kong Filip «spiste fra samme tallerken og sov om natten i samme seng» og at det var «stor kjærlighet mellom dem», noe som i ettertid (fra 1948) har fått enkelte til å se et homofilt forhold, men Roger er hovedsakelig opptatt av det politiske samholdet mellom de to herskerne. Historikeren John Gillingham mener at det overdrevne vennskapet var symbolsk for å uttrykke foreningen mellom de to land England og Frankrike og at dette var «en akseptert politisk handling, ikke seksuelt i det hele tatt... omtrent som dagens offisielle fotosesjoner».<ref>Martin, Nicole: [http://www.telegraph.co.uk/news/main.jhtml?xml=/news/2008/03/18/ngay118.xml «Richard I slept with French king 'but not gay'»] {{Wayback|url=http://www.telegraph.co.uk/news/main.jhtml?xml=%2Fnews%2F2008%2F03%2F18%2Fngay118.xml |date=20080421165121 }}. The Daily Telegraph. Side 11.</ref>

Som gjenytelse for kong Filips hjelp mot hans far lovte Rikard å avgi både [[Normandie]] og [[Anjou]] til ham. Rikard ga sin hyllest som vasall til Filip i november det samme året. Med nyhetene om [[muslim]]enes seier i [[slaget ved Hattin]] i [[Det hellige land]] som la veien åpen for [[Saladin]]s erobring av [[kongedømmet Jerusalem]], tok Rikard opp korset i [[Tours]] i selskap med en rekke andre franske adelige.

I [[1188]] planla Henrik II å gi Aquitaine til sin yngste sønn Johan. Det påfølgende året, i [[1189]], forsøkte Rikard på nytt å ta Englands trone fra sin far ved å gå sammen med den franske kongen og invaderte Anjou. Den [[4. juli]] [[1189]] beseiret styrkene til Rikard og Filip hæren til Henrik II ved Ballans. Beseiret møtte Henrik II sine motstandere og gikk med på alle deres krav, inkludert å gi sin hyllest til Filip for alle hans franske besittelser. Henrik II aksepterte også, med prins Johans samtykke, å navngi Rikard som sin arving. Svak og syk, forlatt av alle, unntatt [[Geoffrey, erkebiskop av York]], sin sønn utenfor ekteskap, døde Henrik II kun to dager senere i [[Chinon]]. Rikard ga sin far den siste respekt da den avdøde kongen ble fraktet til klosteret [[Fontevraud-klosteret|Fontevraud]] i Anjou, men Roger av Hoveden hevdet at Henrik IIs lik blødde fra nesen ved Rikards tilstedeværelse, noe som var et tegn på at Rikard hadde vært skyld i farens død. Rikard ble offisielt kronet som hertug den [[20. juli]] [[1189]] og som konge i [[Westminster Abbey]] den [[13. september]] samme år.<ref>Gillingham (1999) Side 107.</ref>