Redigerer Relasjoner mellom Norge og Israel (avsnitt)

=== 1945–1970 ===
Norge var ett av de 37 landene som stemte for at [[Israel]] skulle tas opp i [[FN]], og ved dette anerkjente [[Norge]] Israel som en suveren stat. En rekke politiske partier stilte seg den gang positive overfor Israel, spesielt [[Arbeiderpartiet]], som hadde regjeringsmakten på den tiden.<ref name= "NorgeiMØ">{{kilde www
|url=http://www.regjeringen.no/en/dep/ud/Documents/veiledninger/2000/Norges-engasjement-i-fredsprosessen-i-Mi/1.html?id=275095
|tittel=Norge i Midtøsten
|besøksdato= 2008-04-01
|utgiver=[[Utenriksdepartementet]]
|språk=[[norsk]]
}}</ref><ref name="Israel-bånd" /> Arbeiderpartiets løsning på det såkalte jødeproblemet i perioden fra krigens endelikt og frem til høstperioden av 1946 var assimilering av jødene i de respektive europeiske landene. Dette var en ikke-[[Sionisme|sionistisk]] løsning, og de betraktet, i 1945, opprettelsen av en jødisk stat for å verken være mulig eller rettferdig. Dette setter seg imot partiets senere engasjement, som var pro-israelsk.<ref name="45–80">{{kilde www
|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2000-6/id142668/?ch=6#kap4-1
|tittel=Norges forhold til Israel og Midtøsten-konflikten, 1945 - 1980
|besøksdato= 2024-02-29
|utgiver=[[Justis- og politidepartementet]]
|språk=[[norsk]]
}}</ref>

På denne tiden var Norge det klart mest pro-israelske av de tre nordiske landene, og gjennom 1950-tallet var det tett forbindelse mellom norske  og israelske sosialdemokratiske regjeringspartier.<ref name="Israel-bånd" /> I 1946 ble ideen om assimilering forkastet. AP-politikere som statsminister [[Einar Gerhardsen]], utenriksminister [[Halvard Lange]] og partisekretær [[Haakon Lie]] hevdet at løsningen på jødeproblemet var å opprette jødiske kolonier i [[Afrika]] og [[Sør-Amerika]]. Dette var en tankegang som ble opprettholdt frem til høstperioden i [[1947]].<ref name="45–80" /> Dette var derimot embetsmennene i [[Utenriksdepartementet]] uenige i. På denne tiden var [[Halvard Lange]] utenriksminister, og han var betenkt overfor Israel fra begynnelsen. Han anså det sterke Israel-engasjementet som et problem, og delte dette synet med embetsmennene samt mange av offiserene som hadde deltatt i FNs fredsbevarende styrker i Midtøsten. Utenriksdepartementet fryktet at en kolonisering ville føre til skade på norsk utenrikspolitikk, og ønsket å ta hensyn til araberlandene. Fra en nesten felles enighet i 1947 var det i mai 1949 dyp uenighet mellom embetsverket i UD og den politiske ledelsen. Generelt kan det sies at Halvard Lange var den minst imøtekommende overfor Israel.<ref name="45–80" /><ref>Waage 1996, Norge – ''Israels beste venn'', s. 12, 393.</ref>

Det ble avholdt en ekstraordinær generalforsamling i 1947, den [[29. november]]. Der vedtok FN en [[FNs delingsplan for Palestina|delingsplan]] for oppdeling av det [[Palestinamandatet|britiske mandatet]] i en jødisk og en arabisk stat. Arbeiderpartiet sluttet seg da om en pro-israelsk løsning på Palestina-spørsmålet, noe som markerte en innadvendt utvikling i klar pro-israelsk retning i Arbeiderpartiet.<ref name="45–80" />

I en [[NOU]]-utredning om forholdet mellom Israel og Norge står det «for arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet fremsto Israel som et sosialistisk drømmeparadis, og forholdet til Israel ble på mange måter nærmest et trosspørsmål. For kristenfolket og mange på borgerlig side i politikken representerte den nye jødiske staten oppfyllelsen av de gammeltestamentlige profetier. Det arabiske regimet ble i motsetning til det israelske betegnet som autoritært og [[føydalt]]. Generelt sett omfattet entusiasmen for Israel hele det partipolitiske miljøet og hele det norske folk, og det fantes knapt kritiske røster overfor Israels politikk. Selv salg av norsk militærutstyr til Israel var langt på vei akseptabelt for de norske Israel-vennene». Videre sier utredningen: «frem til 1956 ble striden mellom Israel og de arabiske nabolandene i stor grad ensidig fremstilt som en strid mellom det gode og det onde».<ref name="Israel-bånd">{{kilde www
|url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/NOUer/2000/NOU-2000-6/6/1/2.html?id=357212
|tittel=Båndene til Israel styrkes, 1948-1956
|besøksdato= 2008-04-01
|utgiver=[[Justis- og politidepartementet]]
|språk=[[norsk]]
}}</ref> Statsminister Einar Gerhardsen reiste på offisielt besøk til Israel i 1948, som første europeiske statsminister{{Sfn|Hagelund|s=24}} og den første statsminister fra et vestlig land.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Egil Helle | utgivelsesår = 1987 | tittel = Landsfaderen | isbn = 8210029738 | utgivelsessted =| forlag = Tiden | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080104047 | side =85 }}</ref>

Jødenes skjebne under [[andre verdenskrig]] hadde også stor betydning for sympatibølgen. Historikeren [[Hilde Henriksen Waage]] karakteriserer holdningsendringen i Arbeiderpartiet med hensyn til synet på Israel som en religiøs omvendelse. En [[Hurum-ulykken|flyulykke på Hurum]] i november 1949 bidro ifølge Waage mer enn noen annen enkeltbegivenhet til det sterke Israel-engasjementet i Arbeiderpartiet i 1950-årene. Et fly med 27 jødiske barn på vei til en mellomstasjon i Norge før de skulle videre til sine nye hjem i Israel, styrtet i dårlig vær på Hurum. [[Liste over flyulykker i Norge|Flyulykken var den største i Norge]] til da, og bare én jødisk gutt overlevde.<ref>Det hadde vært en større ulykke (i Lavangen) med bare tyskere involvert under andre verdenskrig.</ref><ref name="Israel-bånd" /> På denne tiden ble også en innsamlingsaksjon startet med intensjon å bygge opp en israelsk landsby kalt «Moshav Norge». Dette var det Arbeiderpartiets partisekretær [[Haakon Lie]] som sto for, som på den tiden var sterkt pro-israelsk, og som har uttalt at han var en nær venn av den israelske statsministeren [[Golda Meir]].<ref>Waage 1996, Norge – ''Israels beste venn'', s. 393-394; LH-utvalget, perm 4, jnr. 26/99, intervju med Haakon Lie, 08.09.99.</ref>

På 40- og 50-tallet var Norge en av de ledende nasjonene i verden innen skipsfart, og den nest største brukeren av [[Suez-kanalen]]. Å kunne ferdes fritt og uhindret gjennom Suez-kanalen var viktig for de norske rederiene, av økonomiske grunner. Det oppsto derfor et tett samarbeid mellom Utenriksdepartements ledelse og [[Norges Rederforbund]].

«[[Suezkrisen]]» i 1956 var et resultat av at Egypt nasjonaliserte kanalen. Dette førte til et britisk-fransk-israelsk angrep mot Egypt den [[29. oktober]] i [[1956]]. Dette viste Norge motstand til i FN og [[Nato]], til tross for Norges nære forhold til både Israel og Storbritannia. Norge deltok med fredsbevarende styrker i området, og bidro for å finne fredsløsninger i tiden etter krigen. Den såkalte Suez-krisen bidro ikke i særlig grad til modifikasjoner i Norges pro-israelske profil. Imidlertid utviklet det seg en stigende misnøye i UD til Israels politikk i årene etter 1956.

Under et møte i [[Sosialistinternasjonalen]] i 1956 tok israelske utsendinger opp med de norske utsendingene [[Haakon Lie]] og [[Finn Moe]] et ønske om å kjøpe [[tungtvann]] fra Norge.{{Sfn|Tveit|1996|s=256}} Dette førte til en langvarig diskusjon internt i Norge, men ikke offentlig, og i 1960 fikk Israel kjøpe 20 tonn tungtvann. Betingelsen var at det måtte brukes til sivile formål, men mest sannsynlig ble det brukt til å lage [[Kjernefysiske våpen|atomvåpen]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Finn Erhard Johannessen]], [http://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/artikler/1863-norsk-eksport-av-tungtvann.html «Norsk eksport av tungtvann»]. Besøkt 21. juni 2021.</ref>

Etter [[seksdagerskrigen]] i 1967 begynte flere i den norske befolkning å få et mer kritisk syn overfor Israel.{{Sfn|Finnanger|s=1}}