Redigerer Ray Wilkins (avsnitt)

== Storhetstiden ==
I mange kretser ble han beskyldt for «negativt spill», ettersom han svært ofte spilte ballen sideveis i stedet for fremover, noe som gjorde at han fikk kallenavn som «Squareball Wilkins» og «Krabben».{{Trenger referanse}} Han ble imidlertid ansett som en av landets beste spillere.{{Trenger referanse}} Hans første sesong med Manchester United ga ikke noe suksess, men han hjalp England å kvalifisere seg til [[EM i fotball 1980]] i [[Italia]], det første sluttspillet England hadde nådd på ti år.

I en gruppekamp mot {{F|Belgia}} scoret Wilkins et mål da han lobbet over hele det belgiske forsvaret (og lurte offsidefellen), mottok ballen, lobbet over keeperen og i mål. England ledet dermed kampen etter 26 minutter, men Belgia scoret bare tre minutter senere, og kampen endte med uavgjort 1-1. Deretter tapte England 0-1 for Italia, etter mål av Tardelli. I siste kampen vant England 2-1 over Spania, men det var ikke nok til å gå videre til cupspillet i EM.

Wilkins hjalp deretter England til [[VM i fotball 1982|VM-sluttspillet i 1982]] (i Spania), der landet ble slått ut i det andre gruppespillet. {{F|Vest-Tyskland}} ble vinner av gruppen, og skulle senere nå helt til finalen der de tapte mot Italia. 

I 1983 scoret Wilkins 2-1 målet i [[FA-cupen|FA-cup]] finalen for Manchester United mot [[Brighton & Hove Albion]]. Det var et flott mål, men også sjeldent, ettersom det hadde tatt Wilkins tre år å score sitt første mål for klubben. Han skrudde ballen over keeper og opp i krysset med venstrefoten, fra høyrehjørnet av 16-meteren. Kampen endte 2-2, men United vant omkampen hele 4-0 på [[Wembley stadium]].

Påfølgende sesong fortsatte Wilkins å spille for Englands landslag under den nye manageren [[Bobby Robson]], men de klarte ikke å kvalifisere seg til [[EM i fotball 1984|Europamesterskapet i 1984]]. Den sommeren godtok United et bud på 1,5 millioner pund fra det italienske [[AC Milan]]. Selv om Wilkins og familien hans kjapt fant seg til rette i Italia, var ikke dette en suksessfull periode for klubblaget, selv om de nådde finalen i den italienske cupen i 1985. Wilkins fikk lov å forlate klubben i 1987, til fordel for den franske klubben [[Paris Saint-Germain]].

I mellomtiden hadde England kvalifisert seg for [[VM i fotball 1986]], og Wilkins var med i troppen til sluttspillet i [[Mexico]]. Han spilte i åpningskampen mot {{F|Portugal}}. I den påfølgende kampen mot {{F|Marokko}} fikk han rødt kort for første og eneste gang i karrieren. Han ble dermed den første engelske spilleren som fikk et rødt kort i et VM-sluttspill. I en situasjon der han var uenig i en avgjørelse, kastet han ballen på dommeren. Han ble suspendert i to kamper, og kunne dermed ikke delta da England tapte 1-2 mot Argentina i den klassiske kvartfinalekampen. Han spilte sin 84. og siste landskamp i november 1986, og da hadde han scoret tre mål og vært kaptein ved ti anledninger.

Han forlot [[Paris]] etter bare fire måneder, da [[Rangers FC]] ([[Skottland]]) kjøpte ham for 250&nbsp;000 pund. Der vant han ligaen to ganger og ligacupen én gang. Han scoret også et minneverdig mål i en «Old Firm» kamp mot [[Glasgow Celtic]], som fansen fortsatt snakker om.

Neste stopp for Wilkins var [[Queens Park Rangers]] i [[London]], etter at familien syntes de hadde vært borte fra byen lenge nok. Der ble han værende i fire år, før han hadde et kort opphold i [[Crystal Palace FC]]. Han returnerte til QPR som spillende manager. Der ble han værende til starten av 1996-97 sesongen, da klubben ble kjøpt av mediemagnaten Chris Wright da klubben rykket ned fra [[FA Premier League]]. Ferden gikk videre til [[Wycombe Wanderers]], [[Hibernian FC]], [[Millwall FC]] og [[Leyton Orient]], før han bestemte seg for å legge opp som fotballspiller.