Redigerer Rasmus Skylstad (avsnitt)

== Karriere ==
I 1912 tok han eksamen ved [[Kristiania handelsgymnasium]]. Deretter arbeidet han seks år utenlands som kontorist.

Fra 1918 til 1921 var han sekretær ved konsulatet i [[Genova]], etterfulgt av ett år som [[attaché]] ved [[Norges ambassade i Roma|legasjonen i Roma]] 1921. Han var ansatt ved [[Norges ambassade i Madrid|legasjonen i Madrid]] i perioden 1921–1923, og ved [[Norges ambassade i Lisboa|legasjonen i Lisboa]] 1923–1924. Fra 1924 til 1927 jobbet han i Oslo som sekretær i [[Utenriksdepartementet]], i perioden 1925–1928 privatsekretær for [[utenriksminister]]en, og i 1926 og 1927 sekretær for den norske utsending til [[Folkeforbundet]] sine møter. Han arbeidet ved [[Norges ambassade i London|legasjonen i London]] ett års tid, før han i 1931 var han tilbake i Oslo, som leder for kontoret som håndterte [[Folkeforbundet]]. Han fikk opprykk til [[byråsjef]] i 1934, og var deretter gjennom en treårsperiode sakkyndig rådgiver for og varamann ([[suppleant]]) til flere norske delegasjoner til Folkeforbundets møter. I 1937 fikk han permisjon fra UD for å tiltre som direktør i [[Folkeforbundet]]s sekretariats minoritetsavdeling, som hadde sitt hovedkvarter i [[Genève]]. Etter [[den andre verdenskrig]]s utbrudd ble han også direktør for Folkeforbundets avdelinger for flyktninger, internasjonale byråer og intellektuelt samarbeid.<ref>Detaljene fra hans periode i Folkeforbundet er beskrevet av arkivsjef [[Reidar Omang]] (1897–1964) i ''[http://www.nb.no/nbsok/nb/f0cef6992b1e595599768d57daf5600e?index=26 Norsk biografisk leksikon]'', bind 14.</ref>

Imidlertid ba [[Trygve Lie]] ham om å komme over til London der den norske eksilregjeringen hadde tatt sete. Fra 1941 til 1945 var han [[ekspedisjonssjef]] i det norske Utenriksdepartementet i eksilperioden i London.<ref>At han var ekspedisjonssjef i krigsårene går frem av det usignert innlegget ''Utenriksråd Skylstad 60 år'' i VG den 18. juni 1953, der det også gjøre klart at Skylstad «har en meget velordnet og effektivt arbeidende hjerne; han er i besittelse av en skarp, klar intelligens som lynsnart griper det essensielle i en sak eller forstår å vurdere en situasjon, ... i tillegg til dette har han noe som er uhyre viktig for en mann i hans krevende og utsatte stilling: gode nerver, en kjølig ro og åndsnærværelse som impregnerer ham mot enhver forvirring, ethvert tilløp til panikk, uansett hvilke overraskelser og hvilke kompliserte situasjoner han står overfor».</ref><ref>Ifølge London-diplomat [[Johan Georg Alexius Ræder|Gudrun Ræder]] (1909–1998) i [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072601104 De uunnværlige flinke] virket Skylstad i London uten å være formelt utnevnt, da dette ville føre til en forfremmelse, som under de rådende forhold var ansett som upassende. Ræder nevner også Skylstads «store kunnskaper og uforstyrrelige ro»</ref> Fra 1945 var han [[sendemann]] til Bern i tre år, og samtidig sjef for den norske delegasjonen til Folkeforbundet. Folkeforbundet var da under avvikling, ettersom man var i ferd med å etablere et nytt internasjonalt samarbeidsforum: [[De forente nasjoner]].

Han ble i 1945 gift med den sveitsiske Hélène Marie Adèle de Blonay (1901–1994),<ref>Konens dødsdato hentet fra [http://gw.geneanet.org/jmguex?lang=no;pz=jean+marc+alain;nz=guex;ocz=0;p=helene+marie+adele;n=de+blonay en utenlandsk slektsdatabase].</ref> som var datter av godseier, baron Sigismond Édouard de Blonay og Anne Marie Bodmer fra [[Lausanne]].  Hennes bror Henri var ulønnet norsk konsul i [[Genève]] 1946–1947.

I 1946 ble Rasmus Skylstad tildelt [[St. Olavs Orden]]. I 1948 vendte han tilbake til Oslo for å tiltre stillingen som [[utenriksråd]], og tjenestegjorde i denne stillingen inntil han i 1958 ble sendemann (ambassadør) til [[Norges ambassade i Paris|legasjonen i Paris]]. Dette embetet hadde han frem til han gikk av med pensjon i 1964. Han døde i 1972 i [[Lausanne]]. Han etterlot seg ingen barn.<ref>At han ikke hadde barn står skrevet på side 396 i boken ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011061408129 Ei hjørundfjordætt]'' av Simeon M. Ekornes (utgitt 1973), der det også listes opp en rekke utenlandske ordener han Rasmus mottok.</ref>