Redigerer RMS «Titanic»s forlis (avsnitt)

== Isfjell ==
=== Isvarsler (09.00–23.39) ===
[[Fil:Titanic iceberg.jpg|thumb|[[Isfjell]]et som blir antatt å ha senket [[RMS «Titanic»]], fotografert av stuerten til SS «Prinz Adalbert» morgenen 15. april 1912. Isfjellet hadde en strek med rød maling på seg, sannsynligvis fra skipets skrog ved vannlinjen på den ene siden.]]

14. april 1912 fikk [[RMS «Titanic»|«Titanic»s]] telegrafister seks varsler fra andre skip om drivis. Også passasjerene begynte å legge merke til drivis om ettermiddagen. Isforholdene i Nord-Atlanteren var de verste for en april-måned på 50 år.{{Sfn|Ballard|1987|p=199}} Ingen av varslene ble imidlertid videreformidlet av telegrafistene. Telegrafistene på passasjerskip var på denne tiden ansatt i selskapet [[Marconi Company]], og ikke som besetningsmedlemmer i mannskapet. Telegrafistenes hovedoppgave var å sende beskjeder for passasjerene, mens værvarslene var andre prioritet.

Det første varselet kom klokken 09.00 fra RMS «Caronia» som varslet om «isfjell, små isfjell og drivis».{{Sfn|Ryan|1985|p=9}}{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=100-101}} Kapteinen [[Edward J. Smith]] bekreftet at han fikk denne beskjeden. Det kom et nytt varsel klokken 13.42 fra RMS «Baltic» som videreformidlet en beskjed fra det greske skipet «Athenia» om at hun hadde «passert isfjell og store mengder drivis».{{Sfn|Ryan|1985|p=9}} Dette ble også erkjent av Smith, som viste meldingen til [[J. Bruce Ismay]].{{Sfn|Ryan|1985|p=9}} Smith ga ordre om å sette kursen lenger sør,{{Sfn|Barczewski|2006|p=191}} og ba senere vakthavende styrmenn på [[Bro (skip)|broen]] om å holde ekstra utkikk etter is og tilkalle ham om noe skjedde.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=102}}

Klokken 13.45 mottok «Titanic» et varsel fra det tyske skipet SS «Amerika», som var et lite stykke sør for «Titanic», om at hun hadde «passert to store isfjell».{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=100-101}}{{Sfn|Ryan|1985|p=10}} Dette varselet nådde aldri kapteinen eller styrmennene på broen. Årsaken er ukjent, men det kan ha blitt glemt da telegrafistene måtte reparere utstyret sitt.{{Sfn|Ryan|1985|p=10}}

[[Fil:Californian.jpg|thumb|[[SS «Californian»]] sendte et varsel om «tre store isfjell» 14. april klokken 19.30.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=100-101}} Her fotografert morgenen etter at «Titanic» forliste.]]

[[SS «Californian»]] varslet om «tre store isfjell» klokken 19.30, mens «Mesaba» sendte følgende beskjed 21.40: «Så mye tung [[Sjøis|pakkis]] og mange store isfjell. Også drivis.»{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=100-101}}{{Sfn|Ryan|1985|p=11}} Denne meldingen ble heller ikke videresendt fra radiorommet. Telegrafisten [[Jack Phillips]] kan ha misforstått betydningen av meldingen siden han var opptatt med å sende beskjeder for passasjerene gjennom [[Repeater|reléstasjonen]] i [[Cape Race]], [[Newfoundland]]. Radiosettet ble ødelagt dagen før, noe som førte til opphopning av meldinger som telegrafistene prøvde å jobbe seg gjennom. «Californian» var kun noen mil unna da de stoppet for natten i et område med mye is.{{Sfn|Ryan|1985|p=11}} De sendte et nytt isvarsel klokken 22.30, men meldingen ble avbrutt av Phillips som sendte tilbake: «Hold kjeft! Hold kjeft! Jeg jobber Cape Race.»{{Sfn|Ryan|1985|p=11}}

Selv om mannskapet var informert om at det var is i nærheten, ble ikke farten satt ned, og «Titanic» fortsatte med {{Konverter|22|knots}}, kun to knop mindre enn maksimumshastigheten på {{Convert|24|knots}}.{{Efn|Til tross for myten, som vist i [[James Cameron]]s [[Titanic (1997)|filmatisering]] fra 1997, prøvde ikke [[RMS «Titanic»]] å sette ny fartsrekord: [[White Star Line]] gjorde en bevisst beslutning om å ikke konkurrere med rivalen [[Cunard Line]] på hastighet, men heller fokusere på størrelse og luksus.{{Sfn|Bartlett|2011|p=24}}}}{{Sfn|Ryan|1985|p=10}} Skipets høye hastighet i farvann der det hadde blitt varslet om is, har senere blitt kritisert som uforsvarlig, men farten gjenspeilte maritim praksis på tiden. Ifølge femtestyrmannen [[Harold Lowe]] var det vanlig «å seile videre, og være avhengig av utkikksmennene og mannskapet på broen for å få øye på isen tidsnok til å unngå å treffe den».{{Sfn|Mowbray|1912|p=278}}

Det var ikke helt uvanlig å observere isfjell og drivis på «Titanic»s rute.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=98}} Det hadde hendt at store skip og passasjerskip kolliderte med isfjell, men ingen transatlantiske passasjerskip hadde forlist som et følge av en slik kollisjon.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=98}} At en kollisjon med et isfjell skulle få et katastrofalt utfall, var derfor ikke et scenario mange sjøfolk på transatlantiske skip tok med i beregningene.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=98}} Et sammenstøt mellom et passasjerskip og et isfjell skjedde bare sju år tidligere, i juli 1907. Da kolliderte [[SS «Kronprinz Wilhelm»]], et tysk passasjerskip, med et isfjell ved [[De store banker|Newfoundlandsbankene]] i samme farvann som «Titanic».{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=98}} Passasjerskipet fikk noen skader og en knust [[baug]], men kom seg trygt til havn.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=98}}{{Sfn|Barczewski|2006|p=13}} Samme år sa kaptein Edward J. Smith i et intervju at han ikke kunne «se for seg noe som ville få et skip til å synke. Moderne skipsbygging har gått forbi dette».{{Sfn|Barczewski|2006|p=13}}

=== «Isfjell, rett forut!» (23.39) ===
==== Kollisjon ====
[[Fil:Frederick Fleet Titanic.jpg|thumb|left|Utkikksmann [[Frederick Fleet]] var den første som fikk øye på isfjellet. Han har senere forklart at katastrofen kunne vært unngått hvis han hadde en kikkert tilgjengelig, men trakk etterhvert tilbake denne påstanden.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=107}}]]

Idet [[RMS «Titanic»]] nærmet seg den skjebnesvangre kollisjonen, hadde de fleste passasjerene lagt seg og kommandoen på broen gikk fra [[Styrmann|andrestyrmannen]] [[Charles Lightoller]] til førstestyrmannen [[William McMaster Murdoch]]. Utkikksmennene [[Frederick Fleet]] og [[Reginald Lee]] var i utkikkstårnet {{Konverter|29|m}} over dekket. Temperaturen var nær frysepunktet og havet var helt rolig. Oberst [[Archibald Gracie IV|Archibald Gracie]], en av de overlevende, skrev senere at «havet var som en glassflate, så glatt at stjernene ble tydelig reflektert».{{Sfn|Gracie|1913|p=247}} Det er i dag kjent at slikt rolig vann er et tegn på nærliggende pakkis.{{Sfn|Halpern|2011|p=85}}

Selv om luften var klar, var det ingen måne, og på grunn av det rolige havet var det ingenting som kunne tilsi om det var noen isfjell i nærheten. Om havet hadde vært røffere, ville bølgene som slo seg mot isfjellene gjøre dem tydeligere.{{Sfn|Eaton|Haas|1987|p=19}} Kikkertene som skulle hjelpe utkikksmennene å se bedre, lå i tillegg igjen i [[Southampton]].{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=107}}{{Sfn|Brown|2000|p=47}} I sin forklaring til [[Den britiske havarikommisjonen etter RMS «Titanic»s forlis|den britiske havarikommisjonen]] etter ulykken, hevdet Fleet bestemt at isfjellet kunne ha blitt observert tidligere om de hadde en kikkert, men kollegaen George Symons var uenig.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=107}} Han fortalte at en kikkert kun ble brukt for å bekrefte eller avkrefte et objekt man observerte med det blotte øyet. Siden Fleet var sikker på at det var et isfjell han så og varslet broen umiddelbart, kunne en kikkert dermed ikke ha utgjort noen stor forskjell.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=107}} Da Fleet senere ble konfrontert med Symons' forklaring, endret han mening og sa seg enig med kollegaen.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=107}} Utkikksmennene var uansett klar over isforholdene, siden Lightoller hadde bedt dem og andre besetningsmedlemmer om å «holde et godt øye etter is, og spesielt små isfjell».{{Sfn|Barratt|2010|p=122}}

Klokken 23.30 så Fleet og Lee en svak dis i horisonten, uten at de reagerte på dette. Ti minutter senere, klokken 23.40, så Fleet et isfjell et stykke unna.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=19}} Han ringte i klokken tre ganger og ringte broen for å informere sjettestyrmannen [[James Paul Moody|James Moody]]. Fleet spurte «Er det noen der?» Moody svarte «Ja, hva ser du?» og Fleet svarte «Isfjell, rett forut!»{{Sfn|Lord|2005|p=2}} Etter å ha takket Fleet, bragte Moody meldingen til Murdoch, som beordret [[Kvartermester (grad)|kvartermester]] [[Robert Hichens]] til å navigere vekk fra isfjellet.{{Sfn|Eaton|Haas|1994|p=137}} Murdoch gav ordren «hard styrbord»,{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=19}} noe som resulterte i at [[rorkult]]en ble svingt mot [[styrbord]] (skipets høyre side) i et forsøk på å svinge skipet mot [[babord]] (venstre).{{Sfn|Brown|2000|p=47}} Han ringte også «full fart akterover» på [[maskintelegraf]]en.{{Sfn|Barczewski|2006|p=191}}{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=19}}

[[Fil:Titanic porting around English.svg|400px|thumb|Diagram over [[RMS «Titanic»]]s kurs under kollisjonen med isfjellet. Blå viser retningen til [[baug]]en, mens rød viser retningen til [[akterspeil]]et.]]

Ifølge fjerdestyrmannen [[Joseph Boxhall]], fortalte Murdoch kaptein Smith at han prøvde å «dreie hardt babord og gå rundt [isfjellet]»: han ønsket først å svinge baugen rundt isfjellet, for så å svinge akterspeilet etter slik at begge ender kunne unngå en kollisjon. Det oppstod imidlertid en forsinkelse før skipet begynte å svinge; den dampdrevne styringsmekanismen brukte opptil 30 sekunder på å snu rorkulten,{{Sfn|Barczewski|2006|p=191}} og den komplekse oppgaven med å sette motorene i revers tok også en del tid.{{Sfn|Brown|2000|p=67}} Siden midtturbinen ikke kunne bli reversert, stoppet både denne og midtpropellen, som begge lå rett foran skipets [[ror]]. Dette reduserte rorets effektivitet, og minsket dermed skipets evne til å snu. Om Murdoch hadde snudd skipet med den farten skipet gikk i, kunne «Titanic» kanskje ha unngått isfjellet med to fot.{{Sfn|Barczewski|2006|p=194}}

De unngikk riktignok en eventuell frontkollisjon, men isfjellet traff skipet under havoverflaten på styrbord side og lagde en tydelig flenge i skroget. Kontakten mellom skipet og ifjellet varte i omtrent sju sekunder. Tonnevis med is falt ned på fremre brønndekk som følge av kollisjonen.{{Sfn|Ballard|1998|p=21}}{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=100}} Få minutter senere stoppet skipets motorer,{{Sfn|Ballard|1998|p=21}} noe som gjorde at skipet lå vendt mot nord, drivende i [[Labradorstrømmen]] sør for [[Newfoundland]].{{Sfn|Halpern|2011|p=94}}

==== Skadeomfang ====
[[Fil:Iceberg and titanic (no).png|mini|Kollisjonen med isfjellet førte til at platene bøyde seg, og at naglene som holdt dem sammen spratt ut. Dette gjorde at flere vanntette rom ble fylt med vann. I kontrast med senere antagelse, ble aldri noen plater kuttet direkte i to.]]

Det ble lenge antatt at sammenstøtet med isfjellet lagde en stor åpning i «Titanic»s skrog, «ikke mindre enn {{Convert|300|ft}} i lengden og {{Convert|10|ft}} over [[kjøl]]en,» som en forfatter senere beskrev åpningen.{{Sfn|Hoffman|Grimm|1982|p=20}} For [[Den britiske havarikommisjonen etter RMS «Titanic»s forlis|den britiske havarikommisjonen]]s arbeid etter forliset, forklarte Edward Wilding (sjefsarkitekt for [[Harland and Wolff]]) imidlertid ut at den observerte oversvømmelsen av de fremre rommene førti minutter etter kollisjonen tilsa at det rammede området var «noe rundt 12 [[kvadratfot]]».<ref name="wilding" group="R" /> Han mente også at det måtte «ha skjedd flere steder,» og ikke som «én sammenhengende ripe».<ref name="wilding" group="R" /> Wilding sa at de forskjellige åpningene må ha strukket seg langs et område på rundt 300 fot, noe som førte til oversvømmelse i flere rom.<ref name="wilding" group="R" /> Den offisielle rapporten fra havarikommisjonen sa imidlertid at skaden var 300 fot lang, noe som gjorde at mange journalister og forfattere brukte denne informasjonen i sine tekster. Moderne [[ultralyd]]undersøkelse av vraket viser at skaden besto av seks smale åpninger i et område av skroget som bare dekker omtrent {{Convert|12|to|13|sqft|m2|1}} totalt. Ifølge Paul K. Matthias, som gjorde disse målingene, var skaden en «serie deformasjoner på [[styrbord]] side som starter og stopper langs skroget ... ca {{Konverter|10|ft}} over bunnen av skipet».{{Sfn|Broad|1997}}

Riftene skal ha vært nært parallelt med skrogplatene: den lengste av riftene var cirka {{Konverter|39|ft}} lang. Dette tyder på at jernnaglene som festet platene sammen brakk eller spratt ut, noe som skapte små åpninger der vannet fosset inn. En ingeniør fra «Titanic»s skipsverft Harland and Wolff foreslo denne forklaringen for den britiske havarikommisjonen etter forliset, men hans syn ble ikke tatt til følge.{{Sfn|Broad|1997}} [[Robert D. Ballard]], som oppdaget skipet på bunnen av Atlanterhavet i 1985, har kommentert teorien om at skipet fikk ett stort hull. «[Det var] et [[biprodukt]] av myten om «Titanic». Ingen kunne tro at det store skipet ble senket av litt sølv.»{{Sfn|Ballard|1987|p=25}} Små feil under byggingen av skipets skrog kan ha vært en medvirkende faktor. Da deler av skrogplatene senere ble hentet opp fra havet, viste det seg at noen av dem ble knust i kollisjonen med isfjellet – uten å ha blitt bøyd.{{Sfn|Zumdahl|Zumdahl|2008|p=457}}

Platene på midtdelen av skroget ble holdt sammen av [[nagle]]r av [[Stål#Karbonstål|karbonstål]], mens platene på [[baug]]en og [[akterspeil]]et ble holdt sammen av doble rader av nagler av [[smijern]]. Ifølge metallforskerne Jennifer Hooper McCarty og Tim Foecke var disse ved sin [[Spenning (mekanikk)|spenningsgrense]] allerede før kollisjonen.{{Sfn|''Materials Today'', 2008}}{{Sfn|McCarty|Foecke|2012|p=83}} Jernnaglene inneholdt høye konsentrasjoner av [[slagg]], noe som gjorde boltene sprø og mindre i stand til å holde sammen om de ble satt under press, 
spesielt i ekstrem kulde.<ref name="sprønagler" group="R" />{{Sfn|Broad|2008}}{{Sfn|Verhoeven|2007|p=49}} Tom McCluskie, en pensjonert arkivar fra Harland & Wolff, har imidlertid pekt på at [[RMS «Olympic»]], «Titanic»s søsterskip, var naglet sammen med det samme smijernet og var i tjeneste i nesten 25 år uten ulykker. Hun overlevde noen store kollisjoner, inkludert et sammenstøt med et annet britisk passasjerskip.{{Sfn|Ewers|2008}} Skipet senket i tillegg den tyske [[Undervannsbåt|ubåten]] SM «U-103» med baugen. [[Stevn]]en ble vridd og skrogplatene på styrbord side ble spent uten å gjøre noen alvorlige skader.{{Sfn|Ewers|2008}}{{Sfn|Mills|1993|p=46}}

Det var lite som gav tegn om en kollisjonen over havoverflaten. [[Stuert]]ene på spisesalongen i første klasse merket et lite rykk, men de trodde det var fordi skipet hadde mistet et propellblad. Mange av passasjerene følte et dump, et rykk eller en svak risting,<ref name="Bakke" group="R" /> men visste ikke hva det var.{{Sfn|Butler|1998|pp=67–9}} Den unge realfaglæreren [[Lawrence Beesley]] satt og leste i lugaren sin på andre klasse da katastrofen inntraff. «Det lød ikke annerledes enn litt ekstra maskinstøy og det var litt mer dirring enn den vanlige dirringa i madrassen jeg satt på. Ikke noe mer, ingen lyd av støt eller noe som helst. Ingen sjokkartet følelse, ingen opplevelse av risting som når to tunge legemer støter sammen.»{{Sfn|Ballard|1998|p=21}} Beesley fortsatte å lese, men innså at noe var galt da maskinene bråstoppet.{{Sfn|Ballard|1998|p=21}} De som var på lavere dekk og i nærheten av isfjellet under kollisjonen følte det mer direkte. Maskinist Oiler Walter Hurst har senere sagt at han «våknet av et dundrende krasj på styrbord side. Det var ingen som ble redde, men vi visste alle at vi hadde kollidert med noe.»{{Sfn|Barratt|2010|p=151}} [[Fyrbøter]] George Kemish hørte et «tungt dunk og spjærende lyder» fra skroget på høyre side,{{Sfn|Barratt|2010|p=156}} mens [[Styrmann|andrestyrmann]] [[Charles Lightoller]] beskrev det som «en plutselig vibrerende risting i skipet».{{Sfn|Ballard|1998|p=21}}

Vann strømte umiddelbart inn i skipet; beregnet til {{Konverter|7|LT|t}} per sekund, femten ganger fortere enn det kunne pumpes ut.{{Sfn|Aldridge|2008|p=86}} Andremaskinist J. H. Hesketh og sjeffyrbøter Frederick Barrett ble truffet av en stråle isvann i kjelerom 6 og unnslapp sekunder før de vanntette dørene ble lukket.{{Sfn|Ballard|1998|p=22}}{{Sfn|Ballard|1987|p=71}} Dette var en ekstrem farlig situasjon for maskinistene og fyrbøterne; kjelene var fortsatt fulle av varm damp under høytrykk, og det var en betydelig risiko for at de kunne eksplodere om de kom i kontakt med det kalde sjøvannet. Mannskapet ble bedt om å dempe flammene og lufte kjelene, noe som sendte store mengder damp opp gjennom ventilene på [[skorstein]]ene.{{Sfn|Barczewski|2006|p=18}}{{Sfn|Ballard|1998|p=229}} Da de var ferdig med arbeidet, hadde de isvann opp til midjen.{{Sfn|Barczewski|2006|p=18}}

[[Fil:Titanic side plan annotated English.png|center|thumb|800px|Diagram over [[RMS «Titanic»]] som viser inndelingen med de vanntette rommene (i blått) og [[skott]]ene (i rødt). [[Dekk (skip)|Dekkene]] på skipet er listet på høyre side (starter med båtdekket på toppen, for så å gå fra A til F og slutte med det laveste dekket ved havoverflaten). Områdene som ble skadet i kollisjonen med [[isfjell]]et er vist med grønn. Skalaens minste enhet er på {{Konverter|10|ft}} og den totale lengden er {{Konverter|400|ft}}.]]

Skipets lavere dekk var delt inn i seksten vanntette rom. Hver av dem var separert fra naborommene med et vanntett [[skott]] som lå på tvers av skipet; det var 15 tverrgående skott totalt.{{Sfn|Ballard|1998|p=22}} Hver av disse nådde som oftest opp til undersiden av E-dekket, vanligvis ett dekk eller {{Konverter|11|ft}} over havoverflaten. De to nærmest baugen og de seks nærmest akterspeilet gikk ett dekk lenger opp.{{Sfn|Mersey|1912}} Hvert skott kunne bli stengt av ved hjelp av vanntette dører. Maskinrommene og kjølene hadde vertikale dører som kunne bli styrt fra broen, senket automatisk av en flottør om det var vann i nærheten, eller lukket manuelt av mannskapet. Disse dørene brukte omtrent 30 sekunder på å lukke seg. Skipet hadde også varselklokker og alternative rømningsveier slik at mannskapet ikke skulle bli innestengt. På [[banjer]]dekket, F-dekket og E-dekket ble dørene lukket horisontalt og styrt manuelt. De kunne lukkes fysisk ved døren eller fra dekket ovenfor.{{Sfn|Mersey|1912}}

[[File:Titanic-sinking-animation.gif|thumb|left|Animasjon som viser [[RMS «Titanic»]]s forlis med klokkeslett angitt.]]

Selv om de vanntette skottene strakte seg godt over havoverflaten, var de ikke helt lukket på toppen. Om for mange rom ble oversvømt, ville baugen gå dypere ned i havet, og vann ville renne videre fra et rom til det neste. Dette skjedde med «Titanic», som hadde fått store skader fra isfjellet på de fem fremste rommene.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Skipet var imidlertid konstruert til å holde seg flytende med to rom oversvømt, uansett hvilke, og kunne også holde seg flytende med noen kombinasjoner av tre eller til og med fire (de fire fremste) rom fylt med vann.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Med fem rom oversvømt ville toppene av skottene være neddykket, og skipet ville fylles med [[sjøvann]].{{Sfn|Mersey|1912}}{{Sfn|Ballard|1987|p=22}}

Kaptein [[Edward J. Smith]] følte kollisjonen fra lugaren sin og kom umiddelbart til broen.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Da han var informert om hva som hadde hendt, tilkalte han [[Thomas Andrews]], skipets sjefsdesigner, som var sammen med flere ingeniører fra Harland and Wolff for å observere skipets jomfrutur.{{Sfn|Barczewski|2006|p=147}} Skipet krenget fem grader til styrbord side og hadde allerede sunket to grader i front bare få minutter etter kollisjonen.{{Sfn|Butler|1998|p=71}} Smith og Andrews gikk nedenunder for å sjekke tilstanden, og fant ut at de fremre lagerrommene, postrommet og squashbanen var oversvømt, mens kjelerom 6 allerede var fylt av vann til en dybde av {{Konverter|14|ft}}. Sjøvann rant over til kjelerom 5,{{Sfn|Butler|1998|p=71}} og mannskapet kjempet for å pumpe det ut.{{Sfn|Butler|1998|p=72}}{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}}

45 minutter etter kollisjonen hadde minst {{Konverter|13500|LT|t}} vann kommet inn i skipet. Dette var altfor mye for «Titanic»s ballast og lensepumper å håndtere. Den totale pumpekapasiteten for alle pumpene til sammen var bare på {{Konverter|1700|LT|t}} per time.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=112}} Sjøvann fylte skipet 15 ganger fortere enn det kunne pumpes ut. Andrews informerte kapteinen om at de fem første rommene var overfylt, og at «Titanic» dermed var fortapt.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Etter hans beregninger ville skipet holde seg flytende mellom én og en halvannen time til.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}}

Fra tidspunktet for kollisjonen med isfjellet og fram til de siste minuttene før hun sank, hadde minst {{Konverter|35000|LT|t}} vann flommet inn i «Titanic», noe som nesten forårsaket en dobling av skipets [[deplasement]] fra {{Konverter|48300|LT|t}} til over {{Konverter|83000|LT|t}}.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=106}} Oversmømmelsen skjedde verken i jevn fart eller jevnt ut over hele skipet; sistnevnte på grunn av oversvømmelsen av de vanntette rommene. Krengingen mot styrbord ble forårsaket av asymmetrisk oversvømmelse på styrbord side idet vann strømmet ned en passasje i bunnen av skipet.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=116}} Da passasjen ble overfylt med vann, rettet krengingen seg selv, men skipet begynte senere å krenge mot babord med opp til ti grader, da også denne siden ble oversvømt asymmetrisk.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=118}}

Da skipets baug sakte forsvant i havdypet ble det dannet en vinkel mellom havoverflaten og [[akter]]et; denne vinkelen gikk fra null til fire og en halv grad i løpet av den første timen etter kollisjonen. Hastigheten ble imidlertid dempet kraftig i løpet av den andre timen, og forverret seg til kun fem grader.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=109}} Dette ga mange av passasjerene ombord falske håp om at de kanskje kunne rekke å bli reddet før skipet forsvant ned i havdypet. Halvannen time etter kollisjonen begynte baugen imidlertid å synke fortere, helt til akterenden nådde en vinkel på ti grader.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=118}}