Redigerer Qing-dynastiet (avsnitt)

== Maktkonsolideringens første år ==
[[Fil:Wang Yüan-ch'i 002.jpg|thumb|right|250px|Landskapsmaleri etter av klassisk modell blomstret i det tidlige Qing-dynasti. Her et landskap malt av [[Wang Yuanqi]] rundt [[1700]].]]
Etter erobringen av Beijing gikk det ganske radig for Qing-styrkene å erobre mesteparten av det tradisjonelle kinesiske kulturområdet. De fleste steder var motstanden svak. Bare to fylker, ([[Jinshan]] i [[Zhejiang]], og [[Ganzhou (Jiangxi)|Ganzhou]] i [[Jiangxi]]), og enkelte byer, motsatte seg sine nye overherrer. Blant de byene var [[Jiangyin]] i regionen [[Wu (region)|Jiangnan]] ved [[Yangtze|Yangtzeflodens]] nedre løp. Den gjorde i [[1645]] nærmest selvmorderisk motstand mot sine beleirere; kampene var blodige med meget stort mannefall, og byen ble fullstendig ødelagt.<ref>[[Frederic Wakeman, jr|Frederic E. Wakeman, jr.]]: «Localism and Loyalism during the Qing Conquest of Jiangnan: The Tragedy of Jiangyin», i Frederic Wakeman Jr./Carolyn Grant (red.): ''Conflict and Control in Late Imperial China'', Berkeley: University of California Press, 1975, s. 43-85</ref>

Lenger sør tetnet motstanden til. Men i løpet av rundt 40 år hadde Qing-herskerne nedkjempet alle styrker lojale til Ming-riket i sine siste motstandslommer i det sørlige Kina. Den siste Ming-pretendenten, [[Prinsen av Gui|prins Gui]], tok tilflukt i [[Burma]], men ble utlevert til en ekspedisjonsstyrke ledet av Wu Sangui og ført tilbake til provinsen [[Yunnan]]. Der ble han henrettet tidlig [[1662]].

Regjeringstiden til den første av de egentlige Qing-keiserne, Fulin ([[Shunzhi-keiseren|Shunzhi]], [[1643]]–[[1661]], den niende av  Abahais sønner) ble i virkeligheten dirigert av de to prinseregentene [[Dorgon]] og Dsirgalang. Allerede i [[1645]] innførte de den berømte «kø-ordren» som tvang hankineserne til å gå over til mandsjuenes hårfrisyre og klesdrakt som tegn på at de underkastet seg de nye styresmaktene. For mennene innebar det den «grisehalen» («køen») som ble til ved at hele fremre del av hodet ble glattbarbert, og håret på bakhodet samlet i en eneste lang hale. Ordren stred mot kinesisk skikk og [[konfucianisme|konfusiansk]] etikk, som var at håret ikke skulle klippes. Men kineserne hadde intet reelt valg; enten ble håret eller hodet skåret av.

:''I mandsjuenes 268 år lange styre var «kø-ordren» en årsak til en rekke opprør. De fleste av de gruppene som kalles ''[[Kinesiske triader|triadene]]'' og som i moderne tid mest assossieres med kriminalitet særlig i [[Hongkong]] og i noen kinesiske miljøer utenlands, har sine røtter tilbake til de hemmelige selskapene som ble opprettet på [[18. århundre|1700-tallet]] for å gjenopplive motstanden mot mandsjuene.

Dessuten forbød man (likesom i [[Yuan-dynastiet|Yuan-tiden]]) ekteskap mellom kinesere og mandsjuer. [[Beijing]] ble delt i to soner: En by for mandsjuene i nord, og en for kineserne i sør. Innreise i Mandsjuria ble forbudt for hankinesere.

Imidlertid ble forbudet mot blandingsekteskap ikke respektert; særlig mandsju-eliten misaktet den. Til og med Qing-keiserne kunne velge seg hankinesere som bihustruer. Keiser [[Kangxi-keiseren|Kangxi]] var født i et slikt blandingsekteskap. Og todelingen av Beijing var ikke særlig vanntett. Omkring 1700 var nordbyen over 70 % han-kinesisk.

Allerede etter [[Dorgon]]s død i [[1651]] fikk kinesiske lærde og embedsmenn større innflytelse på keiseren. Det gav seg mange utslag. Et særlig påtagelig tegn var at hele tjenerskapet i keiserpalasset ble kinesisk, at det han-kinesiske språket ble offisielt hoffspråk, og at det mandsjuiske språket ble fortrengt.

Etter få år forfalt keiser Fulin til et slags religiøst fantasteri, og han døde av [[kopper (sykdom)|kopper]] i en alder av 23 år.