Redigerer Pythia (avsnitt)

== Opprinnelse ==
Oraklet i Delfi kan ha vært til stede i en eller annen form fra 1400 f.Kr., i den midtre perioden av [[Mykensk kultur|mykensk Hellas]] (1750–1050 f.Kr.).<ref> Dietrich, Bernard C. (1992): [https://journals.openedition.org/kernos/1047 «Divine Madness and Conflict at Delphi»], ''Kernos - Revue internationale et pluridisciplinaire de religion grecque antique '' (5). doi:[https://doi.org/10.4000%2Fkernos.1047 10.4000/kernos.1047]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0776-3824 0776-3824].</ref> Det er hentydninger på at Apollon visstnok tok over helligdommen med ankomsten av prester fra øya [[Dilos]] på 800-tallet f.Kr., der de tidligere hadde dyrket jordgudinnen [[Gaia]].<ref>Fortenrose, Joseph (1959): [https://www.jstor.org/stable/jj.8085318 ''Python. A Study of Delphic Myth and Its Origins''], University of California Press, DOI:[https://doi.org/10.2307/jj.8085318 10.2307/jj.8085318].</ref>

Endringen på 800-tallet av oraklet i Delfi til en helligdom for Apollon ser ut til å være forbundet med den økende betydningen av byen [[Korint]] og viktigheten av steder ved [[Korintbukta]]].<ref>Forrest, W.G. (1957): «Colonisation and the Rise of Delphi», ''Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte'', '''6''' (2); s. 160–175</ref>

Den eldste beretningen om opprinnelsen til oraklet i Delfi er gitt i den homeriske hymnen til den delfiske Apollon,<ref>Pepper, Timothy, red. (2011): [https://chs.harvard.edu/chapter/8-the-homeric-hymn-to-apollo-translated-by-rodney-merrill/ ''A Californian Hymn to Homer'']. Hellenic Studies Series 41. Washington, DC: Center for Hellenic Studies.</ref> som seneste forskning har dateret innenfor et smalt tidsepoke, ca. 580–570 f.Kr.<ref>  West, Martin L. (2003): ''Homeric Hymns. Homeric Apocrypha. Lives of Homer'', Loeb Classical Library No. 496; s. 9–12, gir et sammendrag for denne dateringen, ved eller like etter innvielsen av hestestridsvogner ved [[Pythiske leker]], 582 f.Kr.; Chappell, Mike (desember 2006): [https://www.jstor.org/stable/4493421 «Delphi and the Homeric Hymn to Apollo»], ''Classical Quarterly'', '''56'''(2), s. 331-348</ref> Den beskriver i detalj hvordan Apollon valgte sine første prester i deres «raske skip»; «kretere fra [[Minos]]’ by [[Knossos]]» som seilte til det sandete [[Pylos]]. Men Apollon, som hadde ''Delfinios'' som et av sine kultepiteter,<ref name="fox_341">Robin Lane Fox (2008) i ''Travelling Heroes in the Epic Age of Homer'', s. 341-</ref> sprang opp på skipet i en [[delfin]]s skikkelse (''delfys'', gen.'' delfinos''). Delfiske Apollon åpenbarte seg for de vettskremte kreterne og ba dem følge ham opp til «stedet hvor dere vil ha rike offer». Kreterne «danset og fulgte med og sang ''Iē Paiēon'', som kreteres [[paean]] (sang) i hvis bryster den guddommelige [[Musene|musen]] har plassert «honningsøte sangstemmer».<ref name="fox_341"/> Navnet Paean antas å være første gang attestert på [[mykensk gresk]] som alternativt navn på Apollon; skrevet i [[Linear B]], er navnet ''pa-ja-wo-ne''.<ref> Schofield, Louise (2007): [https://books.google.com/books?id=QXwzT1048Z4C&pg=PA160 ''The Mycenaeans'']. The British Museum Press. ISBN 978-0-89236-867-9; s. 160.</ref>

George L. Huxley mente at hymnen til den delfiske Apollon formidlet at det en gang var prester fra [[Kreta]] i Delfi.<ref> Huxley, George L. (1975): "Cretan Paiawones", ''Greek, Roman and Byzantine Studies'' '''16''', s. 122, sitert hos Fox (2008), s. 343.</ref> Robin Lane Fox slo fast at kretisk [[bronse]] funnet i Delfi er datert fra 700-tallet f.Kr. og framover, og at kretiske skulpturer er innviet så sent som 620–600 f.Kr. Dette sier ikke sikkert hvor prestene kom fra, men underbygger iallfall kontakten med Kreta.<ref>Fox (2008), s. 342.</ref> Hesiod omtalte «dalene ved [[Parnassos]]fjellet» på slutten av 700-tallet f.Kr., samt en ''omfalos'' (ομφαλός), «navlen», «verdens midte», en kjegleformet [[marmor]]blokk i tempelet der, trolig en overlevering fra eldre religiøse forestillinger, hostet opp av guden [[Kronos]] selv.<ref>Hesiod: [https://classics.domains.skidmore.edu/lit-campus-only/primary/translations/Hesiod%20Th%20Caldwell.pdf ''Theogonien''] (PDF), s. 56, linjene 495-500. Geografen Pausanias (1 0,16) skiller ''omfalos'' fra steinen til Kronos, men Pausanias er nesten 900 år senere enn Hesiod.</ref> «Jordens navle» ble tolket som Delfi utpekt som verdens sentrum. Her møttes de to ørnene som [[Zevs]] ifølge myten sendte fra verdens østlige og vestlige hjørner. Hensikten var å finne verdens sentrum.<ref>Winther, Rasmus Grønfeldt (2014): [https://www.academia.edu/8727362/World_Navels «World Navels»], ''Cartouche'' '''89''', s. 15–21</ref><ref> Voegelin E. (2000): [https://books.google.com/books?id=zzvYIK_0GUEC&q=omphalos&pg=PA31 ''Order and History''], bind 2. University of Missouri Press. ISBN 9780826263933; s. 31.</ref>
[[Fil:Claude Lorrain 027.jpg|thumb|''Utsikt over Delfi med offerprosesjon'', maleri av [[Claude Lorrain]], 1600-tallet.]]
Selve opphavet til orakelet i Delfi ble forsøkt forklart i flere senere fortellinger, som [[Diodorus Siculus]] på slutten av 100-tallet f.Kr. Han fortalte om en geitegjeter ved navn Koretas, som en dag la merke til at en av geitene hans, som hadde falt ned i en sprekk i jorden, oppførte seg merkelig. Da han kom inn i kløften, fant han seg selv fylt med et guddommelig nærvær og evnen til å se utenfor nåtiden, inn i fortiden og framtiden. Begeistret over oppdagelsen delte han den med landsbyboere i nærheten. Mange begynte å besøke stedet og opplevde kramper og inspirerende [[transe]]r, selv om det ble hevdet at noen forsvant inn i kløften grunnet deres vanvittige tilstand.<ref>Diodorus Siculus, 16.26.1–4.</ref> En helligdom ble reist på stedet, der folk begynte å tilbe i [[Bronsealderen|sen bronsealder]], innen 1600 f.Kr. Etter en rekke menns død valgte landsbyboerne å la en enkelt ung kvinne være forbindelsesleddet for de guddommelige inspirasjonene. Etter hvert kom hun for å tale på vegne av gudene.<ref>Broad, W.J. (2007), s.21. Sitat: «It was also said that the young woman was given a tripod on which to be seated, which kept her from falling during her frenzied states.»</ref>

Ifølge tidligere myter<ref> Smith, William (1844-1849): ''Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology'' noterer på dette punktet [[Ovid]]: ''[[Metamorfoser]]'' i. 321, iv. 642; [[Apollonios Rhodios]]: ''[[Argonautene| Argonautai]]'' iv. 800; [[Servius]], kommentarer til ''[[Æneiden]]'' iv. 246; pseudo-Apollodorus, ''[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Bibliotheca]]'' i. 4. § 1; [[Pausanias (geograf)|Pausanias]], x. 5. § 3; [[Aiskhylos]]: ''[[Orestien|Eumenidene]]'', åpningslinjene; se utdrag i oversettelse på Theoi Project: [https://www.theoi.com/Titan/TitanisThemis.html Themis].</ref> var oraklet opprinnelig besatt av gudinnene [[Themis]] og [[Foibe]], og stedet var opprinnelig hellig for [[Gaia]] (guddommelig personifisering av Jorden). Deretter ble det antatt å være hellig for [[Poseidon]], jordskjelvguden. I løpet av den såkalte greske mørke tidsalder (overgangen fra bronsealderen til jernalderen), fra 1000- til 800-tallet f.Kr.,<ref>Robertson, D.S. (september 1941): «The Delphian Succession in the Opening of the Eumenides», ''The Classical Review'' '''55'''(2), s. 69, begrunner at i de tre store tildelingene av guddommelige maktene ved orakelet i Delfi, som tilsvarer de tre generasjonene av gudene, «''ga Uranos, som det passet, orakelet til sin kone Gaia og Kronos tildelte det på passende måte til hans søster Themis.''» Da det var Zevs' tur til å gi gaven, kunne Aiskhylos imidlertid ikke skrive at oraklet ble gitt til Apollon, som ennå ikke var født, og dermed ble Foibe et mellomledd. Men i vanlig moderne rekonstruksjon av helligdommens før-olympiske historie tyder ingenting på at det var viet til tidlige guder</ref> ble det sagt at en ny profetisk gud, [[Apollon]], hadde overtatt templet ved Delfi og forvist Gaias tvillingslanger, hvis kropper han viklet rundt sin ''[[Merkurstav|caduceus]]''. Senere myter hevdet at Foibe eller Themis hadde «gitt» stedet til Apollon, og således latt den nye gudens presteskap overta stedet, men antagelig måtte det opprinnelige orakelets prestinner beholdes av hensyn til tradisjonen.

[[Diodorus Siculus|Diodorus]] hevdet at Pythia i utgangspunktet var en passende påkledd ung [[jomfru]], ettersom det ble lagt stor vekt på at hennes [[kyskhet]] og renhet som skulle være forbeholdt guden Apollon.<ref>Broad, W.J. (2007), s. 30-31</ref> Han rapporterte følgende historie:<ref>Diodorus Siculus, 16.26.6</ref>
<blockquote>
«Etter å ha ankommet helligdommen og sett jomfruen som fremsa orakelet, ble Ekhekrates fra [[Thessalia]] forelsket i henne på grunn av hennes skjønnhet, bar henne bort og krenket henne; og på grunn av denne beklagelige hendelsen vedtok delfierne en lov om at en jomfru i framtiden ikke lenger skulle profetere, men at en eldre kvinne på femti skulle fremsi oraklene, men kle seg i en jomfrus antrekk, som en påminnelse om profetinnene fra eldre tider.»
</blockquote>
Pythia hadde fellestrekk med [[Sjamanisme|sjamanistisk]] praksis, som når hun satte en stor gryte på et [[Trefot|stativ]] og talte i ekstatisk transetilstand som gjorde ytringene hennes uforståelige.<ref>West, Martin Litchfield (1983): ''The Orphic Poems'', s. 147: «''The Pythia resembles a shamaness at least to the extent that she communicates with her [deity] while in a state of trance, and conveys as much to those present by uttering unintelligible words. cf. Spirit Language,''] [[Mircea Eliade]]. ''It is particularly striking that she sits on a cauldron supported by a tripod, reiterating the triad of the great goddess. This eccentric perch can hardly be explained except as a symbolic boiling, and, as such, it looks very much like a reminiscence of the initiatory boiling of the shaman translated from hallucinatory experience into concrete visual terms. It was in this same cauldron, probably, that the Titans boiled Dionysus in the version of the story known to Callimachus and Euphorion, and his remains were interred close by''».</ref>

Det ble sagt at stolen Pythia satt på, var gjennomhullet, og etter hvert som hun inhalerte dampene, virket det som om hun ble større, at håret reiste seg, fargen hennes endret seg, hjertet hamret, barmen hovnet opp, og stemmen lød overmenneskelig.<ref>Godwin, William (1876): ''Lives of the Necromancers''. London, F.J. Mason; [https://archive.org/details/livesnecromance04godwgoog/page/n169 s. 11].</ref>
[[Fil:A Delphi magic mist.JPG|thumb|Ruinene av Apollons tempel ved Delfi.]]