Redigerer Psykoterapi (avsnitt)

==Historie==
De fleste psykoterapiformer er enten direkte avledet av [[psykoanalyse]]n, eller grunnleggerne startet i psykoanalysen før de utviklet sine egne teorier- f.eks grunnleggerne av gestaltpsykologien. De fleste vil derfor starte med [[Sigmund Freud]] når psykoterapiens historie skrives.

===Psykoanalysen===
Selv om det finnes retninger i psykologien uten arv fra Sigmund Freud (f.eks.behavorismen)kan det meste spores tilbake til hans arbeide som startet i [[Wien]] i [[1880-tallet]]. Med utdanning som nevrolog, begynte Freud å legge merke til nevrologiske problemer hos pasienter som ikke kunne forklares biologisk. Etter å ha sett synsforstyrrelser, [[paralyse]]r og [[anoreksi]] hos pasienter uten noen fysisk forklaring, beveget han seg mot sinnet for å finne svarene sine. Gjennom sine oppdagelser av at mentalt syke mennesker kunne erfare fysiske symptomer traff han kolleger og lærere med tilsvarende interesser som [[Josef Brauer]] og [[Jean-Martin Charcot]]. 

Freud åpnet en privat praksis i 1886 og frem til 1896 hvor han for det meste behandlet kvinner med symptomer på [[hysteri]] (et løselig definert begrep på den tiden). Ved hjelp av teknikker som [[drømmetydning]], [[fri assosiasjon]], [[overføring]] og analyser av id, ego og superego, uviklet hans kolleger et system av psykoterapi som ble kalt '[[psykoanalyse]]n'.

Studenter og kolleger av Freud, som [[Alfred Adler]], [[Otto Rank]], [[Carl Jung]] og [[Wilhelm Reich]] ble psykoanalytikere selv, og formet sine egne avvikende psykoterapeutiske retninger. Disse ble alle senere benevnt under en bredere benevning: psykodynamisk – i betydningen alt som omfatter psykens [[Bevissthet|bevisste]]/ubevisste påvirkning på eksterne relasjoner og selvet. Psykodynamisk psykoterapi og psykoanalyse er oppfattet som spesielt effektivt ved behandling av bestemte mentale forstyrrelser som personlighetsforstyrrelser, men også andre følelsesmessige forstyrrelser.

Dagens psykodynamiske tilnærminger er under stadig utvikling og endring. Noen moderne psykoanalytiske tilnærminger har beholdt Freuds vektlegging på seksualitet(lyst), [[aggresjon]] og mentale konflikter. Andre er mer fokusert på relasjonelle aspekter og tilknytning. En klassisk psykoanalyse vil være mer innsiktsorienterte og avdekkende, enn mer støttende teknikker.
Andre nåværende psykodynamiske tilnærmingsmetoder slik som objekt-relasjon og selv-psykologi foretrekker teknikker som er rettet mot å endre pasientens vanemønstre ved å bygge en spesielt autentisk eller støttende relasjon til analytikeren som er ventet å kunne hjelpe pasienten til å relatere seg til andre mennesker og verden på en ny måte.

Det psykoanalytiske miljøet har i den siste tiden lagt mye vekt på forskning effekten av og den terapeutiske prosessen i psykoanalytisk behandling.

===Kognitiv adferdsterapi===
Mens hovedsakelig [[psykoanalyse]]n og [[behaviorisme]]n hadde sin dominans på feltet på midten av 1900-tallet, ble andre psykoterapeutiske idéretninger etter hvert også unnfanget. En av disse var [[kognitiv adferdsterapi|kognitive adferdsterapier]], som blant annet hadde sitt opphav i arbeidet til psykiateren [[Aaron T. Beck]] som ved Brown University og Yale Medical School på 1960- og 70-tallet utviklet sin egen form for psykoterapi kjent som [[kognitiv terapi]]. Likeledes hadde psykologen [[Albert Ellis]] ved [[Columbia university]] utviklet og pionert Rational Therapy (nå kjent som [[Rational Emotive Behaviour Therapy]]) et tiår tidligere etter å ha praksisert [[psykoanalyse]] i flere år. 

Feltet som etter hvert ble kjent som kognitiv adferdsterapi involverer noen felles egenskaper, inkludert kortvarig, aktiv-direkte, strukturert og nåtidsfokusert intervensjoner rettet mot en persons forstyrrede tankesett, meningsskapende tanke- og trossystemer og adferdsmønstre. Ofte orientert mot symptomlindring, kollaborativ empirisme, kartlegging og endring av tankemønstre- og skjemaer og adferdsintervensjoner er dette ofte foretrukne behandlingsmetoder der hvor tidsaspektet er viktig.
Denne behandlingsmetoden er kjent for å ha blitt utsatt for mer forskning enn de fleste andre typer psykoterapi.

===Humanistisk===
Den humanistiske retningen startet med [[Carl Rogers]] på 1950 -tallet.
Rogers studerte ved Columbia universitetet sammen med Albert Ellis, og tok sin doktorgrad samtidig med at han fattet interesse for [[eksistensialisme]], [[Abraham Maslow]] og hans [[Maslows behovspyramide|behovshierarki]].
I tidlig [[1930-årene]] hadde Rogers avsluttet sitt doktorarbeide og hadde brakt personfokusert psykoterapi i fokus.
Rogers fokuserte på at begreper som ubetinget positiv omtanke, autentisitet og empatisk forståelse var viktige holdninger hos terapeuten.
Ifølge Rogers var disse begrepene både nødvendige og tilstrekkelige for å skape en helende relasjon for klientens psykiske velvære, slik at hen kan få en fullverdig egenerfaring.
Inspirert av Rogers fulgte andre hans tankesett slik som [[Fritz Perls | Fritz]] og [[Laura Perls]] som skapte [[gestaltterapi]].
Senere ble disse områdene av psykoterapien kjent som [[humanistisk psykoterapi]].

===Behavioristisk===
Utviklingen av behavioristisk terapi begynte i [[1920-årene]] men ble ikke allment kjent før i 1950-årene og 1960-årene. 
Hovedbidragsyterne var [[Joseph Wolpe]] i Sør-Afrika, [[M.B. Shapiro]] og [[Hans Eysenck]] fra Storbritannia samt [[B.F. Skinner]] fra USA.

Behavioristisk terapi baseres på [[operant betinging]], [[klassisk betinging]]
og andre former for [[læring]]. Behaviorstisk terapi er basert på [[Behaviorisme | behavioristisk psykologi]]. 

I henhold til behavioristiske prinsipper skal terapien fokusere på observerbar og målbar adferd fremfor de psykiske prosesser som postuleres å ligge til grunn for den. Bemerk at klientens utsagn (foregivende å være) om sin egen subjektive opplevelse er objektivt observerbar adferd.

Det er dessuten verdt å bemerke at B.F. Skinner ble tildelt prisen «Årets Humanist» i 1972 av American Humanist Association, noe som indikerer at behavioristisk terapi kan bli betraktet som kompatibel med [[humanisme | humanistisk filosofi]] (Epstein, 1997).

Den behavioristiske terapeuten kan benytte operant betinging teknikker. For sosial læringsteknikker kan terapeuten benytte modellering, adferdspraksis grupper og rollespill.
Ofte er klassiske betingingsteknikker benyttet i behandling av [[fobi | fobier]] og [[fetisj | fetisjer]], og omfatter teknikker som motbetinging og aversjonsterapi.
Noen ganger benyttes hypnose for å få klienten til å slappe av.

I tillegg har behavioristisk terapi vist seg effektiv i behandlingen av spiseforstyrrelser.
Behavioristisk terapi er den mest vitenskapelige validerte tilnærmingen på grunn av sin vekt på målbare og observerbare resultater.
I større og større grad tar terapeuter og forskere inn adferdsmodifiserende teknikker sammen med andre teknikker (eklektiske eller multimodale tilnærminger), og utvikler behavioristiske definisjoner for å måle psykologiske konsepter som [[Depresjon (sykdom)|depresjon]], [[angst]] og [[sinne]] (Thomson, Rudolph & Henderson, 2004).

===Korttidsterapi===
Korttidsterapi trekker på elementer av de ovenstående terapeutiske tilnærminger. Fokus for korttidsterapi er pasientens symptomer. Det er mindre vekt på analyse av underliggende årsaker, som ofte kan kreve langvarig terapi. Det er blant annet utviklet flere manualer for denne type behandling rettet mot konkrete lidelser som: fobi, angst, panikk og depresjon. Resultatene er ofte gode. 
Terapiformer som kan være korttidsorientert er bla.; psykodynamisk korttidsterapi, intensiv dynamisk korttidsterapi, kognitiv korttidsterapi (eks. løsningsfokusert terapi, eksponeringsterapi), narrativ terapi etc..

Vanligvis tar korttidsterapi fra én til 12 sesjoner.

Velkjente forfattere og utøvere av korttidsterapi omfatter blant andre [[Bill O'Hanlon]], [[Insoo Kim Berg]], [[Michael White]], [[Jeffrey Guterman]] og [[Steve de Shazer]].