Redigerer Prosti (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Søsterkirkene på Gran - 2012-09-30 at 13-18-27.jpg|miniatyr|[[Nikolaikirken på Gran]] er et eksempel på ei tredingkirke som siden ble prostikirke.{{foto|Kjetil Ree, 2012}}]]
Norge var [[katolsk tid i Norge|katolsk]] fram til [[reformasjonen i Norge|reformasjonen]] rundt år 1537. De første prostiene kan hevdes å ha oppstått alt på [[1100-tallet]] i Norge og har nok sammenheng med opprettelsen av [[Nidaros erkebispedømme]] i [[1152]]/[[1153]], men regulære prostier ble ikke vanlig før en god del senere.<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/> De første egentlige prostiene i [[Eidsivatingslagen]] dukker først opp fra år [[1223]] og framover.<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/> Før den tid fantes [[treding]]en (av [[norrønt språk|norr.]] ''þriðjungen''), (''«mikla sokn ok viða'') et slags «storsogn» ([[NgL]] III: 242–243<ref name="NgL III: 242–243"/>) i en tidlig fase av [[kristendommen]]s utvikling i landet.<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/> Ifølge [[kristenretten]] var tredingen en grunnenhet for en bestemt type hovedkirke og omtales tre ganger i loven (E:32.7, E:34.2, E:38.5), som også nevner tredingsmenn (E:38.2, E:38.5).<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/> Hovedkirkene i tredingen blir derfor kalt tredingkirker og kan sammenlignes med de senere prostikirkene. Eksempler tredingkirker som senere ble prostikirker er [[Vågå kirke|Vågå kirke i Gudbrandsdalen]], [[Ringsaker kirke|Ringsaker kirke på Hedmarken]], [[Hoff kirke|Hoff kirke på Toten]], [[Nikolaikirken på Gran|Nikolaikirken på Gran på Hadeland]], [[Norderhov kirke|Norderhov kirke på Ringerike]], og [[Seljord kirke|Seljord kirke i Øvre Telemaken]] med flere.<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/>

Før reformasjonen var prosten biskopens fremste tjenestemann i lokalforvaltningen. Han hadde domsmyndighet i kirkelige saker og beslutningsrett om kirkens skatter og jordegods. Oppgaven var å drive inn biskopens inntekter samt utøve biskopens anklagemyndighet etter kristenretten. Dette tilsvarte om lag hva biskopens [[årmann]] (av norr. ''aarmader'') tidligere hadde gjort. I 1310 forbød erkebiskopen sysselmenn å inneha et prosteembete. I 1334 kom det også et generelt forbud mot at legfolk kunne inneha et prosteembete, og det ble et krav at prosten heretter skulle være presteutdannet.<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/>

Etter reformasjonen ble han en rent geistlig person som fungerte som mellomledd mellom biskopen og det øvrige presteskapet. Rundt 1665 var det 43 prostier i Norge. Det siste århundret har antall prostier ligget på mellom 80 og 100. I 1973 ble prosteembetet lagt til et bestemt soknekall og søkes samtidig med sokneprestembetet.