Redigerer Professor (avsnitt)

== Professorer i Norge ==
===Historie===

Professorstillingen har i norsk historie alltid vært den øverste akademiske stillingen, eller en av de øverste stillingene. I [[Danmark-Norge]] ble professortittelen benyttet ved rikets eneste universitet, [[Københavns Universitet]]. I 1679 ble professorene gitt en rekke privilegier i forlengelsen av privilegiene gitt «borgerlig fødte betjenter», herunder plass i [[rangfølge]]n.

Stillingen ble videreført i Norge etter etableringen av [[Det Kongelige Frederiks Universitet]] (nå Universitetet i Oslo) i 1811. Professorer utnevnt frem til 1990 var embetsmenn utnevnt i statsråd, og professorstillingen var lenge bare brukt ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Professorene utgjorde også i begynnelsen kollektivt ledelsen for universitetet under betegnelsen [[Det akademiske kollegium (UiO)|det akademiske kollegium]], som senere ble et representativt organ. Gjennom 1800-tallet og deler av 1900-tallet skilte man mellom et ordinært professorat (''professor ordinarius''), som var en fast lærestol knyttet til et sentralt fagområde, og et ekstraordinært professorat (''professor extraordinarius''), som i prinsippet var en stilling opprettet for en bestemt person uten nødvendigvis å bli videreført etter dennes avgang.

Opprinnelig utgjorde stillingen den høyere av to akademiske stillinger, over [[universitetslektor]], en stilling som opprinnelig fungerte mer som senere tiders [[førsteamanuensis]]. Fra slutten av 1800-tallet vokste det frem et mer komplekst stillingshierarki under professor; fra 1890-årene ble stillingen [[dosent]] tatt i bruk om en vitenskapelig stilling like under professor, som ble brukt for mindre sentrale fagområder. Professorstillingen var den eneste akademiske stillingen på embetsmannsnivå, mens dosent og lavere stillinger var tjenestemenn. Bare professorer hadde stemmerett i universitetsdemokratiet frem til 1939, da også dosentene fikk stemmerett, og bare professorer var valgbare som rektor og prorektor frem til 1989. 

Da stillingen [[forsker|forsker I]] ble innført i staten i 1948 ble den sidestilt med professor, administrativt og faglig; denne stillingen ble brukt i [[instituttsektoren]], utenfor universitetene. I 1985 ble dosentene gitt professortittel og dosentstillingen ble avskaffet. Fra 1990 ble nye professorer ansatt som tjenestemenn og universitetene fikk fullmakt til selv å utnevne professorer. Det ble også innført en opprykksordning etter kompetanse fra stilling som førsteamanuensis.

På 1800-tallet var det bare Det Kongelige Frederiks Universitet som kunne bruke professortittelen; senere ble det utnevnt professorer ved de vitenskapelige høyskolene og nye universiteter etablert på 1900-tallet. I 1995 fikk også høyskolene rett til å bruke professortittelen.

Ved Universitetet i Oslo har ordningen fra gammelt av vært at professorer i prinsippet forventes å bruke halvparten av sin tid på [[forskning]] og den andre halvparten på undervisningsrelaterte og andre oppgaver. Ved nyere universiteter er den normerte forskningstiden ofte på mellom 35 og 45 prosent. Tidsbrukundersøkelsen har vist at norske professorer i gjennomsnitt bruker 31 % av tiden på forskning. Andre oppgaver er typisk undervisning, veiledning, formidling og andre utadrettede oppgaver, og administrative gjøremål.<ref name="tidsbrukundersokelsen_2018_nifu">''[https://khrono.no/files/2018/05/07/tidsbrukundersokelsen_2018_nifu.pdf Tidsbruksundersøkelse for universiteter og høgskoler]''</ref>

===Formelle krav===

[[Fil:Johan Galtung.jpg|thumb|[[Johan Galtung]] var professor i [[freds- og konfliktforskning]] ved Universitetet i Oslo 1969–1977, som den første i verden innen dette fagfeltet, og var siden professor ved en rekke universiteter verden over. Han var utdannet [[cand.real.]] i matematikk og [[magister]] i sosiologi.]]

I Norge er professor en beskyttet tittel som bare kan benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved bestemte offentlige og private institusjoner.<ref>http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/otprp/20032004/otprp-nr-79-2003-2004-/7/3.html?id=393385</ref> Universitets- og høyskoleloven § 6-7 slår fast at tittelen bare kan brukes ved institusjoner
*som har institusjonell akkreditering som universitet eller høyskole, eller
*som har akkreditering som høyere utdannelse for enkeltstudier etter universitets- og høyskoleloven, eller
*som driver forskning og/eller undervisning på tilsvarende nivå som universiteter og høyskoler, og som har tillatelse fra Kunnskapsdepartementet til å bruke tittelen

I staten fantes det til 2019 fire stillingskoder for professor: SKO 1013 er den normale stillingskoden. SKO 8013 og SKO 9301 var stillingskoder for professor II (professor i deltidsstilling), men fra 2019 ansettes også disse i den vanlige koden 1013. SKO 1404 er en lite brukt stillingskode for professor med lederoppgaver, og brukes i noen grad for f.eks. instituttledere eller forskningsledere (som regel ansatt på åremål). Alle disse stillingskodene er faglig på samme nivå.

For å bli ansatt som professor må man ha blitt tilkjent professorkompetanse (se eget avsnitt). Grunnlaget for ansettelse i professorstilling er
*Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, som er hjemlet i Lov om universiteter og høyskoler § 6-3(6)
*Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk, anbefalt av [[Universitets- og høgskolerådet]] 25. november 2002
*Veiledende retningslinjer for professorkompetanse innen det enkelte fagområde (eksempelvis samfunnsvitenskap, humaniora osv.) anbefalt av Universitets- og høgskolerådet
*Stillingsomtale
Av disse dokumentene er det forskriften som går foran, og veiledningene supplerer forskriften. Stillingsomtalen må være innenfor rammene gitt av forskriften, men tillegges normalt ikke betydning i forhold til selve kompetansebedømmelsen innen etablerte fagområder, bare i forhold til hvem som innstilles til stillingen (eksempelvis ønsket forskningsprofil).

Forskriftens § 1-2<ref name="forskrift">[http://www.lovdata.no/for/sf/kd/xd-20060209-0129.html FOR 2006-02-09 nr 129: Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger]</ref> slår fast at kravet for ansettelse som professor er
*«vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder», ''eller''
*(innen kunstneriske fag) «omfattende kunstnerisk virksomhet på høyeste nivå etter internasjonal standard og relevant bredde og fordypning i faget eller disiplinen på høyeste nivå».

I tillegg kreves det «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning», men [[Universitets- og høgskolerådet]] har presisert at «kravet til pedagogisk kompetanse er nøyaktig det samme som for tilsetting som førsteamanuensis [...] annen kompetanse kan ikke kompensere for mangler ved den vitenskapelige kompetansen».<ref name="uhr">{{Kilde www |url=http://www.uhr.no/documents/Veiledende_retningslinjer_professoropprykk_SV_fag.pdf |tittel=Krav til kompetanse for professoropprykk – veiledende retningslinjer for nasjonale bedømmelseskomiteer i samfunnsvitenskap |besøksdato=2011-09-19 |utgiver=[[Universitets- og høgskolerådet]] |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20130513125655/http://www.uhr.no/documents/Veiledende_retningslinjer_professoropprykk_SV_fag.pdf |arkivdato=2013-05-13 |dato=2002 |url-status=yes }}</ref><!-- finnes også på engelsk: http://www.uhr.no/documents/Veil_retnl_bed_nasj_opprykk__des_07__en.pdf og http://www.webcitation.org/61reJZTY8 -->

Kravet til vitenskapelig kompetanse er svært vagt definert i forskriften fordi det varierer etter fag, men mer detaljert beskrevet i de nasjonale retningslinjene utarbeidet av fakultetsmøtene og anbefalt av Universitets- og høgskolerådet innen de enkelte fagområder som danner grunnlaget for opprykksbedømmelser. Gjennomgående er ''minstekravet'' vitenskapelig arbeid som omfangsmessig tilsvarer 2–3 doktorgrader, og i tillegg kreves det at arbeidene skal være av høy kvalitet, bidra med original kunnskap, at hvertfall en del av dem skal være publisert i de høyest rangerte publiseringskanalene i faget, og det kreves både faglig bredde og dybde, herunder bidrag til flere forskningsområder.

Det er ingen bestemte krav til hvilken [[akademisk grad]] en professor skal ha, jf. forskriftens § 1-2. I norsk sammenheng er det vanlig at professorer har enten norsk [[doktorgrad]], utenlandsk grad betegnet som doktorgrad, [[magister]]grad, [[lisensiat]]grad eller eventuelt bare [[hovedfag]] eller tilsvarende [[eksamen av høyere grad]]. I ''Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk'' fremgår det eksplisitt at formell (norsk) doktorgrad ikke er et krav for å bli tilkjent professorkompetanse og bli ansatt som professor; det fremgår videre av forskriftens § 1-4 at doktorgradskompetanse kan oppnås på grunnlag av publiserte forskningsarbeider uten å avlegge formell doktorgrad. Særlig innen humaniora og samfunnsfag har det lenge vært, og er fortsatt (hovedsakelig for personer utdannet før [[Bolognaprosessen]]), vanlig å bli professor uten formell doktorgrad; til gjengjeld var de eldre gradene under eldre norsk doktorgrad innen disse fagene (særlig [[lisensiatgrad]]en og [[magister]]graden) gjerne like omfattende som grader som betegnes som doktorgrad/ph.d. i dag.<ref name="Sorensen1998">{{Kilde bok
  | ref= 
  | forfatter=Liv Helga Dommasnes, Else Johansen Kleppe, Gro Mandt og Jenny-Rita Næss
  | redaktør= Margarita Díaz-Andreu García og Marie Louise Stig Sørensen 
  | utgivelsesår= 1998
  | artikkel=Women archeologists in retrospect – the Norwegian case
  | tittel= Excavating women: a history of women in European archaeology
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=London
  | forlag=[[Routledge]]
  | side=115
  | isbn= 0415157609
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url=
 }}</ref> Innen andre fag, eksempelvis medisin, er det en langt sterkere tradisjon for formelle doktorgrader. Vitenskapelig kompetanse vurderes likevel først og fremst utfra antall vitenskapelige artikler og/eller vitenskapelige monografier og andre vitenskapelige arbeider man har publisert, og innholdet og kvaliteten i dem.

Professorer ved statlige læresteder ansatt før 1. januar 1990 er [[embedsmenn]] utnevnt av [[Kongen i statsråd]], mens professorer ansatt etter dette er [[tjenestemenn]] som er ansatt av de enkelte institusjonene. Professorer som er embedsmenn har et langt sterkere stillingsvern og kan bare avsettes ved rettskraftig dom eller kongen i statsråd. Også private høyskoler kan ha ansatt personer med tittelen professor; disse er hverken embedsmenn eller (offentlige) tjenestemenn, men privat ansatte. Kravene er likevel de samme; dvs. de må bedømmes som professorkompetente.

Inntil [[1985]] var det som hovedregel bare én professor ved hvert ''institutt'' ved universitetene, og vedkommende innehadde følgelig en mer fremtredende posisjon. Andre vitenskapelig ansatte med tilsvarende kompetanse ble utnevnt til [[dosent]]er. Ved en reform i 1985 ble alle dosentstillinger ved de norske universitetene og [[vitenskapelig høgskole|vitenskapelige høgskolene]] omgjort til professorater. Tittelen dosent ble i en periode bare brukt ved de statlige høgskolene, i formen ''høgskoledosent''. Fra 2006 er tittelen gjeninnført som en tittel som er formelt likestilt med professor, men som opprykksordning fra [[førstelektor]] og med mer vekt på undervisning enn forskning.

I 2009 var det i Norge 2891 personer som hadde tittelen professor ved norske universiteter og høgskoler. 21 % av disse er kvinner.<ref>[http://www.regjeringen.no/nn/dep/kd/Dokument/proposisjonar-og-meldingar/prop/2010-2011/prop-1-s-20102011/19.html?id=617446 Tabell 3.8 Tal på årsverk i undervisnings-, forskings- og formidlingsstillingar 2009] {{Wayback|url=http://www.regjeringen.no/nn/dep/kd/Dokument/proposisjonar-og-meldingar/prop/2010-2011/prop-1-s-20102011/19.html?id=617446 |date=20101012074642 }}</ref>

===Forsker med professorkompetanse (forsker I)===
{{Hoved|Forsker}}
Stillingen ''forsker med professorkompetanse'' eller ''forsker I'' (stillingskode 1183) brukes primært i [[instituttsektoren]] og ved universitetssykehusene, og er den øverste stillingen i [[forsker]]stigen. Stillingen er faglig og administrativt likeverdig med professor og krever professorkompetanse. Forskjellen mellom professor og forsker I er primært at stillingene brukes ved forskjellige typer institusjoner, og at forskere med professorkompetanse har forskning som hovedoppgave, mens professorer i gjennomsnitt bare har 30 % forskningstid. I andre land enn Norge, f.eks. i de andre nordiske landene og Storbritannia, er stillingen betegnet professor eller forskningsprofessor, og forstås som en professorstilling som er mer forskningsintensiv enn andre professorstillinger. Stillingen betegnes ''research professor'' på engelsk. I ''[[European Framework for Research Careers]]'' tilhører forsker I og professor begge toppkategorien R4 (''leading researcher'').<ref name="Iversen" /> En forsker I kan ofte ha en bistilling som professor II ved et universitet for å holde kontakt med undervisningsmiljøer.

Arbeidsoppgaver for forskere I har hovedfokus på forskning, forskningsledelse og andre forskningsrelaterte oppgaver, men omfatter gjerne også faglig formidling, veiledning (f.eks. doktorgradsveiledning) og eventuelt noe undervisning, gjerne i samarbeid med eksterne institusjoner. Forskere med professorkompetanse blir også ofte utnevnt til medlemmer av offentlige utvalg og lignende. Forskere har den samme retten til [[akademisk frihet]] som andre vitenskapelig ansatte, og Stortinget presiserte i 2010 at den akademiske friheten også gjelder i [[instituttsektoren]].

Kompetansekravene er fastsatt i Statens personalhåndbok (kapittel 10) som «[[professorkompetanse]] eller forskerkompetanse på professornivå»; kompetansen kan være tilkjent gjennom en professorkompetansebedømmelse etter universitets- og høyskoleloven eller gjennom en forskerbedømmelse som legger de samme vitenskapelige kriteriene til grunn.<ref>{{Kilde www|tittel = 10.3.2 Regler for opprykk til forsker kode 1183 |verk=Statens personalhåndbok 2019 |url = https://lovdata.no/dokument/SPH/sph-2019/KAPITTEL_10#KAPITTEL_10|verk = lovdata.no|besøksdato =2019-09-07}}</ref><ref name=":0">[https://lovdata.no/static/SPHPM/pdf/pm-1998-11.pdf Regler for opprykk til forsker kode 1183] Personalmelding i staten, 1998, nr 11.</ref> Ved 1183-bedømmelser i instituttsektoren kan kvalifikasjoner knyttet til forskning og forskningsledelse (f.eks. utvikling og ledelse av forskningsprosjekter) inngå i vurderingen i stedet for undervisningsinstitusjonenes undervisningserfaring, som likeverdig alternativ. Internasjonalt er det vanlig at nøyaktige krav til professorkompetanse er tilpasset den enkelte institusjonen og dens arbeidsoppgaver; det som er felles og som er kjernen i professorkompetanse er høye krav til vitenskapelig kompetanse (forskning).

Det er ingen forskjeller mellom professor og forsker I når det gjelder om stillingene er ment å være faste eller midlertidige; nesten alle på forsker I-nivå er fast ansatt. De to stillingene representerer heller ikke alternative kompetanse- eller karriereveier, siden de to stillingene følger det samme kompetanseløpet og ofte det samme karriereløpet. For å bli forsker I er det mest vanlig idag å starte som stipendiat for å ta en doktorgrad, gjerne fulgt av en stilling som postdoktor og flere års ytterligere forskning som enten seniorforsker (forsker II) eller førsteamanuensis. Noen forskere I har også erfaring som professor før de blir forsker I, og en god del forskere I er både forsker I og professor, ved forskjellige institusjoner, vanligvis ved at de har en bistilling. Regjeringens politikk er at det skal være «økt mobilitet mellom institusjoner nasjonalt og internasjonalt» og at «ansatte lettere skal kunne veksle mellom stillinger i universitets- og høyskolesektoren [og] instituttsektoren».<ref>NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler, kapittel 28, s. 282</ref>

=== Professor II ===
[[Fil:Harald Ulrik Sverdrup.jpg|thumb|Oseanografen [[Harald Ulrik Sverdrup]], direktøren for [[Norsk polarinstitutt]], ble professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo i 1949.]]
Professor II er i Norge en uformell betegnelse på en ''bistilling'' som professor på normalt 20 % som vanligvis er knyttet til en ''hovedstilling'' ved en annen vitenskapelig institusjon. Den formelle stillingstittelen er bare professor. Professorer II er fullverdige professorer i Norge med de samme kravene til [[Professor#Professorkompetanse|professorkompetanse]] og samme status og rettigheter i universitetssamfunnet som andre professorer, og er ansatt i samme stillingskode som andre professorer. Romertallet II står for «(professor i) annenstilling», altså en stilling nummer to som man har i tillegg til en hovedstilling. Professorer II har ofte en faglig overordnet [[klinisk]] hovedstilling ved et [[universitetssykehus]] (typisk som [[overlege]] eller psykologspesialist), en faglig likeverdig stilling som forsker med professorkompetanse ([[forsker I]]) ved et forskningsinstitutt i [[instituttsektoren]] eller et universitetssykehus, en stilling som professor ved et annet universitet eller en lederstilling innen forskning eller klinisk virksomhet (direktør for forskningsinstitutt, lederstillinger ved sykehus e.l.). Professorer II har i regelen en faglig ledende rolle hos hovedarbeidsgiveren og er ofte ledere for forskergrupper. Professorer II med hovedstilling ved institutter eller andre universiteter er ofte svært fremstående forskere, i en del tilfeller verdensledende forskere fra utlandet, mens professorer II i medisin med klinisk hovedstilling er den største gruppen av medisinprofessorer i Norge. Før 1990 ble professorer II utnevnt av [[Kongen i statsråd]].

Professor II-stilling kan maksimalt utgjøre 20 % stillingsandel. Frem til 2019 ble professorer II ansatt i egne stillingskoder, SKO 8013 og SKO 9301, men fra 2019 ansettes de i den vanlige stillingskoden for professorer (SKO 1013) og håndteres dermed på samme måte som andre deltidsstillinger. Professorer II har som oftest 100 % stilling i hovedstillingen, og dermed 120 % stilling totalt og tilsvarende høyere lønn. Forarbeidene til universitets- og høyskoleloven uttaler at hovedformålet med professor II-ordningen er «faglig utveksling med andre institusjoner»,<ref>[https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-3/id2690294/?ch=29 NOU 2020: 3]</ref> normalt samarbeid mellom universitetssektoren på den ene siden og andre forskningsutførende sektorer som [[instituttsektoren]] og spesialisthelsetjenesten (universitetssykehus) på den andre. Stillingen er dermed ikke begrunnet primært i den ene partens behov knyttet til ordinær daglig drift og ordinære arbeidsoppgaver, men har et mer strategisk siktemål om å fremme institusjonelt samarbeid gjennom å knytte ledende forskere (og i medisin erfarne klinikere som også er forskere) til universitetene i bistillinger. Ordningen er et hovedvirkemiddel i det institusjonelle samarbeidet mellom sektorene. Ordningen bidrar også til økt mobilitet mellom sektorene, også gjennom at en professor II kan gi studenter og stipendiater ved et universitet innpass hos sin egen hovedarbeidsgiver med tanke på veiledning, deltagelse i forskningsprosjekter og forskerrekruttering. I medisin er universitets- og universitetssykehusvirksomheten nært integrert.

Den først utnevnte professor II var oseanografen [[Harald Ulrik Sverdrup]], den daværende direktøren for [[Norsk polarinstitutt]], som ble professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo i 1949 ved siden av sin direktørstilling; Sverdrup hadde allerede hatt en hovedstilling som professor ved [[Geofysisk Institutt (UiB)|Det geofysiske institutt]] i Bergen.

Totalt er det per 2020 drøyt tusen professorer II i Norge, hvorav over 800 er ansatt ved de fire «gamle universitetene» [[UiO]], [[UiB]], [[NTNU]] og [[UiT]].<ref name=dbh>Database for statistikk om høyere utdanning</ref><ref>[https://www.uio.no/om/organisasjon/styret/moter/2015/3/d-sak-2-likestilling.pdf Likestillingsrapport for 2014], UiO</ref> Professor II-ordningen er mest brukt innen medisin og naturvitenskap, men kan brukes innen alle fagområder. Av 329 professorer II ved UiO i 2020 var 185 (ca. 56 %) ansatt ved Det medisinske fakultet, 72 (ca. 21 %) ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, 27 (ca. 8 %) ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet (nesten alle i psykologi og økonomi) og bare noen få ved de øvrige fakultetene. I humsam-miljøene har professor II-stillinger ofte blitt brukt for å rekruttere verdensledende forskere fra utlandet, mens samarbeid med andre norske institusjoner står mer sentralt innen medisin og naturvitenskap.<ref>[https://www.nsd.no/polsys/data/filer/aarsmeldinger/AN_2017_21612.pdf Årsrapport 2017–2018], UiO</ref> Ved UiO som helhet utgjorde professorene i bistilling ca. 30 % av alle professorene; ved Det medisinske fakultet var de den største gruppen blant professorene.<ref>[https://www.uio.no/om/strategi/planer-rapporter/arsrapport-2020-2021.pdf Årsrapport 2020] {{Wayback|url=https://www.uio.no/om/strategi/planer-rapporter/arsrapport-2020-2021.pdf |date=20210728193609 }}. UiO.</ref> På landsbasis utgjør professorene i bistilling i underkant av en firedel av alle professorene.<ref name=dbh /> Per 2019 var 30 prosent av professorene II rekruttert fra utlandet (som regel professorer ved ledende utenlandske universiteter), 24 prosent hadde hovedstilling i et norsk [[helseforetak]], rundt 23 prosent hadde hovedstilling som professor ved et annet norsk universitet eller høgskole, 12 prosent i [[instituttsektoren]] og rundt 10 prosent i øvrig offentlig sektor eller næringsliv. Over halvparten av alle professorer II har dermed  hovedstillinger som professorer ved andre universiteter.<ref>[https://www.forskningsradet.no/indikatorrapporten/fokusartikler-og-dypdykk/bistillinger-ved-universiteter-og-hogskoler/ Bistillinger ved universiteter og høgskoler]</ref>

Professorer II med hovedstilling i instituttsektoren og helseforetak har som regel forskning, faglig ledelse og eventuelt klinisk arbeid som hovedarbeidsoppgaver i hovedstillingen. Eventuell undervisningsplikt er mer begrenset sammenlignet med en fulltidsprofessor. På denne måten er den samlede stillingsprofilen og arbeidshverdagen for en professor II normalt vesentlig forskjellig fra vanlige professorer som i gjennomsnitt bruker rundt 60–70 % av tiden på undervisningsrelaterte oppgaver og tilsvarende mindre på forskning.<ref>Hebe Gunnes (2016). ''[https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2497245/NIFUarbeidsnotat2018-2.pdf?sequence=1&isAllowed=y Tidsbruksundersøkelse for universiteter og høgskoler: En kartlegging av tidsbruk blant vitenskapelig og faglig tilsatte i 2016]'', NIFU</ref>

Professorer II har som oftest en faglig ledende funksjon eller rolle hos hovedarbeidsgiveren, gjerne som leder for en egen forskningsgruppe, forskningsmiljø eller laboratorium. Noen professorer II har både en faglig og en administrativ lederfunksjon hos hovedarbeidsgiver f.eks. som direktør, klinikksjef, forskningssjef eller lignende (eksempelvis som direktør for [[Meteorologisk institutt]] eller direktør for [[Folkehelseinstituttet]]). Ved store universitetssykehus er det f.eks. ofte tradisjon å finansiere professor II-stillinger for leger som er klinikksjef eller har andre stillinger i toppledelsen. For universitetene er samarbeidsrelasjonen med en annen institusjon/forskningsmiljø som en professor II bringer med seg like viktig som de konkrete arbeidsoppgavene innenfor bistillingen.

Særlig innen medisin er professor II-stillinger svært utbredt, siden både det meste av den medisinske forskningen og undervisningen av medisinstudenter skjer på universitetssykehus, i en klinisk kontekst. De fleste medisinprofessorer i Norge er professor II kombinert med en overlegestilling; det er også vanlig at høye lederstillinger ved universitetssykehus knyttes til bistillinger som professor II. Professor II-stillinger brukes også for å styrke samarbeid med andre universiteter. Spesielt i klinisk orienterte fag som medisin og psykologi er det ikke uvanlig at professorer II blir valgt til dekan eller instituttleder; i slike tilfeller blir stillingsandelen i universitetsstillingen økt normalt til 100 %. I andre fag enn medisin er professorer II vanligvis først og fremst forskere, og dermed også ofte mer prominente som forskere enn andre professorer.

Professorer II ansettes enten fast eller på åremål, avhengig av hva slags samarbeid stillingen er knyttet til. Professor II-stillinger er i mange tilfeller finansiert av hovedarbeidsgiveren og knyttet til hovedstillingen. Professorer II er så godt som alltid fast ansatt i hovedstillingen som bistillingen er knyttet til. I mange tilfeller er ansettelsen i bistillingen midlertidig for 5 år, som kan fornyes et ubegrenset antall ganger, noe som er hjemlet i universitets- og høyskoleloven § 6-6, og stillingen kan dermed i praksis ha karakter av fast stilling gjennom at personen innehar stillingen så lenge vedkommende innehar den faste hovedstillingen. Dersom stillingen inngår i et fast og tidsubegrenset samarbeid mellom institusjoner kan ansettelsen i bistillingen også formelt være fast. Ofte blir hovedstillingen og bistillingen utlyst sammen. Dersom vedkommende allerede er ansatt i hovedstillingen skjer ansettelsen i bistilling typisk ved [[kallelse]], med hjemmel i universitets- og høyskoleloven § 6-3 (4). Ved ekstern finansiering av professor II-stillingen er ansettelse i hovedstillingen hos den arbeidsgiveren som finansierer bistillingen alltid en forutsetning for ansettelse i bistillingen.

Formell professorkompetanse er en forutsetning for ansettelse i stilling som professor II. Ved utlysning av professor II-stillinger gjennomføres det ordinær professorkompetansebedømmelse av sakkyndig utvalg. Ved [[kallelse]] av professor II gjennomføres det bedømmelse dersom personen som skal kalles ikke har formell professorkompetanse fra før.<ref name="uio">[https://www.uio.no/om/regelverk/personal/vitenskapelig/regler-ansettelse-professor-forsteamanuensis.html#toc7 Regler for ansettelse i professorater og førsteamanuensisstillinger ved UiO]</ref>

Hvilke arbeidsoppgaver som inngår i en professor II-stilling kan variere. Sentralt i stillingen er det overordnede målet om å fremme institusjonelt samarbeid med professorens hovedarbeidsgiver, f.eks. gjennom utvikling av felles forskningsprosjekter eller gjennom samarbeid om veiledning og undervisning. Noen stillinger omfatter bare forskning (normalt sett i sammenheng med forskningsoppgaver i hovedstillingen), forskningssamarbeid og annet forskningsrelatert og institusjonelt samarbeid. Andre professor II-stillinger omfatter en blanding av dette og noe undervisning og/eller veiledning (særlig av doktorgradsstipendiater). Faglig miljø-/nettverksbygging, som gjerne er en viktig begrunnelse for stillingen, utgjør også gjerne en viktig del av arbeidsoppgavene. I institusjonelt samarbeid mellom institusjoner er en professor II en nøkkelperson. Særlig ved eksternfinansierte professor II-stillinger er det vanlig at forskning og forskningsrelaterte samt miljøbyggende oppgaver er en viktig del av stillingen, mens internfinansierte professor II-stillinger kan ha mer fokus på undervisning. Ved ekstern finansiering er det i stor grad opp til finansierende institusjon hvilke oppgaver som skal inngå. UiO har uttalt at professor II-stillinger særlig kan opprettes «for å styrke et forskningsmessig samarbeid med annen institusjon (f.eks. Oslo universitetssykehus (OUS) eller forskningsinstitutter). Slike stillinger bør være finansiert av hovedarbeidsgiver». Flere universiteter, bl.a. UiO, har vedtatt å jobbe målrettet for å øke andelen kvinner i professor II-stillinger ved kallelser av kvinner.

Den formelle stillingstittelen for en professor II er bare ''professor'', mens professor II er en uformell betegnelse som angir at stillingen er en bistilling. De vitenskapelige kravene er alltid de samme som til en professor i full stilling. En professor II vil ofte omtales bare som professor, unntatt i sammenhenger hvor stillingsandelen er et poeng å få frem («NN har hovedstilling ved Oslo universitetssykehus og er professor II ved instituttet», men «professor NN»). I mange fag, og særlig innen medisin, gjøres det lite ut av forskjellen på professor II og professor i full stilling, ettersom professor II er den vanlige måten å være professor i medisin på.

Professor II oversettes på engelsk med den offisielle stillingsbetegnelsen ''Professor'' (evt. ''Professor II'' der stillingsandelen er et poeng å få frem). Stillingen som professor II i Norge er svært forskjellig fra amerikansk ''[[Adjungert professor|adjunct professor]]'', som omtrent tilsvarer timelærer, og selv om denne oversettelsen har vært brukt i enkelte tilfeller brukes den ikke av f.eks. UiO, som i stedet bruker professor II også på engelsk. Universitets- og høgskolerådet anbefaler at professorer II betegnes med den offisielle tittelen professor II også på engelsk.<ref>[https://wiki.terminologi.no/index.php?title=UHR:Professor_II Professor II], UHR</ref>

Professor i høyere stillingsandel enn 20 % kalles uformelt noen ganger professor I, analogt med betegnelsen professor II, spesielt i fag der professor II-ordningen er mye brukt (særlig medisin).

===Ansettelsesformer===
Professorer i alle stillingskodene for professor, herunder professor II, kan i prinsippet ansettes i alle ansettelsesformene, både fast, midlertidig, i vikariater og på åremål. For professorer som ikke er professor II gjelder den normale hovedregelen om fast ansettelse, der unntak krever et særskilt lovgrunnlag. For professor II er det en generell adgang til midlertidig ansettelse i stilling på inntil 20 %, og midlertidig ansettelse er derfor hovedregelen for professor II. Professorer kan også ansettes på timelønn; dette er aktuelt for professorkompetente personer som normalt har sin vanlige stilling ved et annet universitet eller forskningsinstitutt, eventuelt i helsevesenet og i mindre grad i andre sektorer, og som påtar seg mindre oppdrag typisk innen undervisning eller veiledning, f.eks. undervisning på et enkelt kurs en gang i året, der arbeidet er mer sporadisk enn det som ville gjøre ansettelse som professor II naturlig.

===Universitetspedagogisk basiskompetanse og unntakene fra dette===
Universitetspedagogisk basiskompetanse er et organisert utdanningsløp som siden 2000-årene i utgangspunktet kreves for å inneha ''undervisningsstillinger''. I første rekke retter kravet seg mot «faste vitenskapelige stillinger som er tillagt undervisning», og det er flere unntak fra kravet, særlig for midlertidig ansatte, ansatte i bistillinger og nyansatte. Som praktisert ved UiO per 2020 kan ansatte som har svært begrenset eller ingen undervisning, hovedsakelig en del professorer II (normalt i 20 %-bistillinger) som har forskning, forskningssamarbeid og lignende som hovedoppgaver, få fritak (dette gjelder også om de har noe undervisning/veiledning, så lenge det ikke er ''hoved''oppgaven). For professorer II som har ordinær undervisning som hovedoppgave er praksis ved UiO at kravet er halvparten av kravet som stilles til ansatte i full stilling. Professorer, både i full stilling og bistillinger, kan ved UiO også gis to år etter ansettelse på å oppfylle kravet. Dette er særlig aktuelt ved rekruttering av utenlandske forskere eller forskere som kommer fra [[instituttsektoren]] eller helsevesenet, som sjelden har hatt mulighet til å oppfylle et slikt krav på forhånd. Kravet gjelder heller ikke ved midlertidige ansettelser på mindre enn tre år eller når den ansatte har mindre enn tre år igjen til pensjonsalder.<ref name="uio-ped" /><ref name="uio-ped2">[https://www.uio.no/om/organisasjon/styret/moter/2019/12-03/v-sak-6-endring-i-forskrift-om-ansettelse-og-opprykk---utdanninsgfaglig-kompetanse.pdf Endring i forskrift om ansettelse og opprykk – utdanningsfaglig kompetanse], UiO, 21. november 2019</ref> Universitetet i Stavanger uttalte i 2020 at det er en generell adgang til å gjøre unntak fra «utdanningsfaglig kompetanse» for professor II-stillinger da disse stillingene har lite eller ingen undervisning.<ref name="uis">[https://www.forskerforbundet.no/PageFiles/4501/Retningslinjer%20for%20ansettelse%20og%20opprykk.docx Retningslinjer for ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstilling – forslag fra arbeidsgruppe av 29.4.2020]{{Død lenke}}</ref>

I 2020 sendte Kunnskapsdepartementet på høring en presisering av forskriften som legger UiOs tolkning og praksis til grunn og tydeliggjør at det kan gis unntak fra krav om universitetspedagogisk basiskompetanse ved ansettelse av professorer som ikke tidligere har hatt mulighet til å opparbeide seg dette, f.eks. ved rekruttering av professorer fra den norske forskningsinstituttsektoren, fra kliniske stillinger i helsevesenet eller fra utlandet, og at disse kan gis en toårsfrist etter ansettelse for å oppnå universitetspedagogisk basiskompetanse. Kravet om universitetspedagogisk bakgrunn skal være hovedregelen ved ordinært opprykk for personer som har hatt sitt virke i ''undervisningsstillinger'' ved universiteter og høyskoler.<ref>[https://www.nokut.no/siteassets/regelverk/horingsnotat---endring-i-forskrift-om-ansettelse-og-opprykk-i-undervisnings--og-forskerstillinger.pdf Høringsnotat]</ref>