Redigerer Pride (avsnitt)

==Motstand==
[[Fil:Fundamentalists Brisbane Pride March 2006.jpg|thumb|[[Kristenfundamentalister]] demonstrerer med plakater under Pride-paraden i [[Brisbane]] i Australia 2006: «Hvis [[Gud]] knuste homoene i [[Sodoma og Gomorra]], hvordan skal dere unnslippe?», «Homofile elsker [[synd]] og hater [[sannhet]]», «[[Jesus]] døde for at homofile skal angre sine synder, ikke forherlige dem» og «Jesus kan frigjøre deg fra perversjonen din.»{{Byline|Silje L. Bakke}}]]
[[Fil:Warszawa.ParadaRówności2006.5407.jpg|thumb|Kulturkonservative og høyreekstreme motdemonstranter protesterer mot Pride-paraden i [[Warszawa]] 2006: «Ingen sopere ([[pederast]]er)».{{byline|Paul David Dohert}}]]
Det er ikke uvanlig å se grupper som protesterer mot gay pride-arrangementer med utgangspunkt i religion.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/ytring/homohat-og-religiost-mangfold-1.16022910|tittel=Homohat og religiøst mangfold|besøksdato=|dato=2022-07-01|fornavn=Dag Øistein|etternavn=Endsjø|forfatterlenke=Dag Øistein Endsjø|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Motdemonstranter og kritikere kan være [[religiøs fundamentalisme|religiøse fundamentalister]], men også [[høyreekstreme]] og [[nasjonalkonservativ]]e som står for gamle [[verdi (etikk)|kulturverdi]]er og tradisjonell kjønnsmoral og familiepolitikk.{{tr}} 25. juni 2022 ble to mennesker drept i et [[islamistisk]] begrunnet [[Skytedramaet i Oslo i juni 2022|terrorangrep mot Oslo Pride]].<ref>{{kilde www
| url=https://www.nrk.no/norge/skyting-ved-utested-i-oslo-sentrum-_-etterforskes-som-terror-1.16016478
| tittel=Skyting ved utested i Oslo sentrum – PST hever trusselnivået; PST hever terrortrusselen fra ordinær til ekstraordinær terrortrussel-nivå.
| utgiver=NRK
| forfattere= Amalie Bernhus Årtun, Sunniva Grimstad Hestenes, Andreas Krantz, Mathias Revheim-Rafaelsen, Simon Solheim, Ninnie Therese Rogne Nilsen, Jenny Dahl Bakken, Maria Madeleine Knutsen, Håkon Benjaminsen og Anne Skifjeld
| dato=2022-06-25
| besøksdato=2022-06-25
| språk=nb-NO
}}</ref>

Også innenfor homomiljøet er det flere som avviser ideen om «homofil stolthet». Enkelte mener at pride er for ensidig opptatt av det seksuelle og mangler diskresjon, noe som kan svekke den offentlige [[moral]]en og ødelegge for homosaken. Isteden foreslår de å kjempe for inkludering i samfunnet og kulturen på et bredere grunnlag.{{tr}}

Andre avviser ''gay pride'' på grunn av [[identitetspolitikk]]en bevegelsen står for. Kritikerne mener at seksuell orientering ikke skal være det viktigste eller eneste som definerer en person.{{tr}}

Atter andre mener de blir oversett eller utelukket fordi de ikke er enig i de [[liberal]]e verdiene og radikale politiske ideene som homomiljøet ofte støtter og representerer.{{tr}} 

I Norge har Pride gått fra å være en [[motkultur]]ell markering for noen få aktivister til å få bred oppslutning fra alle deler av det etablerte samfunnet, selv fra det offentlige maktapparatet på øverste hold. Men støtte til Pride-arrangementer har også møtt motstand fra norske politikere, lærere, ulike aktivister og aviskommentatorer som har tolket deltakelse som støtte også til Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold og organisasjonens politiske kampsaker. Fri har blant annet villet innføre et [[tredje juridisk kjønn]], og mener at personer med [[kjønnsinkongruens]] må få behandling uansett alder.<ref name="Dagbladet Ramnefjell">{{kilde www
| url=https://www.dagbladet.no/meninger/angrepet-pa-pride/76458922
| forfatter=Geir Ramnefjell
| utgiver=''Dagbladet''
| dato=2022-06-26
| tittel=Pride-skytingen: Angrepet på Pride
| sitat=Masseskytingen utenfor London Pub kommer på et ubehagelig tidspunkt, og viser hva Pride egentlig handler om.
}}</ref>

Andre stiller seg kritiske til avpolitiseringen av homokampen og [[kommersialisering]]en av ''gay pride''-arrangementer.<ref>[https://conservancy.umn.edu/bitstream/handle/11299/172102/WinnLenetsky_umn_0130E_15778.pdf;sequence=1 Jonah Ari Winn-Lenetsky: ''Performing Gay Shame, Solidarity and Social Change'' (s. 14 og 102)]</ref> Noen av de homofile kritikerne har holdt mot-arrangementer som de kaller ''gay shame'' («homofil skam»).<ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.no/books?id=RWgWDAAAQBAJ&pg=PA92&lpg=PA92&dq=gay+shame+commercialisation&source=bl&ots=RCoV-m1NeD&sig=ACfU3U3vc375972fP0SsEBOJtoeXctXKgA&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwj5m_2np6X5AhWwX_EDHUxPDGwQ6AF6BAgmEAM#v=onepage&q=gay%20shame%20commercialisation&f=false|tittel=Critical Live Art: Contemporary Histories of Performance in the UK|etternavn=Johnson|fornavn=Dominic|dato=2016-04-29|utgiver=Routledge|isbn=978-1-134-90743-4|språk=en}}</ref>

=== Pride i Norge ===
[[Fil:Europride parade Oslo 2005.jpg|thumb|Banner for [[Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring]] i [[Oslo Pride|«homoparaden» i Oslo]] i [[2005]], året da festivalen «[[Skeive dager]]» isteden ble en del av [[Europride]]. Pride-markeringene har siden 1970- og 80-tallet utviklet seg fra [[radikal]] [[likestilling]]skamp og demonstrasjonstog for [[skeive]]s rettigheter til inkluderende folkefest og feiring av [[frihet]], mangfold, [[kjærlighet]] og glede. Arrangementene møter likevel motstand i flere land. {{Byline|Silje L. Bakke}}]]

I Norge arrangeres en tredjedel av alle Pride av [[Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.foreningenfri.no/engasjer-deg/pride/|tittel=Pride|besøksdato=2022-08-09|språk=nb-NO|verk=FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold}}</ref> De resterende arrangeres av uavhengige organisasjoner, politiske partier og andre arrangører.

I Norge ble den første offentlige markeringen holdt i 1974 i Oslo, der det har vært «homomarsjer» og «[[Skeive dager]]» fra 1982. I stolthetsparaden under [[Oslo Pride]] i juni 2019 deltok anslagsvis {{formatnum:50000}} personer i opptoget og {{formatnum:275000}} som tilskuere.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/awalRa|tittel=50.000 i Pride-paraden – men Støre stjal showet|besøksdato=|dato=2019-06-23|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref>

Det som nå kalles Pride, ble i Norge markert første gang på [[Universitetsplassen]] i [[Oslo]] i juni 1974. Det var arrangert av DNF-48 med ulike appeller. Kvinnegruppen i DNF-48 tok initiativ til det første åpne demonstrasjonstoget for homofile av begge kjønn 27. juni 1975. Dette ble innledet med et arrangement på [[St. Hanshaugen]] som fortsatte med et demonstrasjonstog til sentrum, men konservative homofile menn og [[AKP (m-l)]]-sympatisører gikk sin vei. I DNF-48s internblad ble kvinnegruppen kalt for «[[Sjåvinisme|kvinnesjåvinister]]», og marxist-leninistene syntes uttrykket «lesbisk kultur» var en overdrivelse når [[homofili]] likevel kom til å forsvinne etter en marxistisk [[revolusjon]]. Men også i juni 1976 ble det arrangert et demonstrasjonstog.<ref>
{{Kilde www|url=https://klassekampen.no/utgave/2022-05-19/de-usynlige|tittel=De usynlige|besøksdato=|forfattere=Inge Ås|dato=2022-05-19|språk=nb|verk=klassekampen.no}}</ref>