Redigerer Porfyr (avsnitt)

=== Antikken og Konstantinopel ===
For romerne var det kjent som ''Lapis porfyritt''. ''[[Naturalis Historia]]'' (36, 11) av [[Plinius den eldre]] forteller at «keiserlige porfyr» hadde blitt oppdaget i Egypt under [[Tiberius]]’ regjeringstid; en inskripsjon som på 1990-tallet ble oppdaget og datert fra 18 e.Kr., nevner romeren Caius Cominius Leugas som den som fant det nye steinbruddet.<ref>Van Rengen, Wilfred (1995): [https://www.brepolsonline.net/doi/abs/10.1484/J.CDE.2.308994 «A New Paneion at Mons Porphyrites»], ''Chronique d'Egypte'', '''70''', (139-140), s. 240-245.</ref><ref>Hirt, Alfred Michael (2010): ''Imperial Mines and Quarries in the Roman World: Organizational Aspects 27 BC-AD 235'', OUP Oxford, ISBN 0199572879; Bagnall, Roger S.; Harrell, James A. (2003): «Knekites», ''Chronique d'Egypte'', '''78''' (155-156), s. 229-235</ref> Porfyr ble brutt allerede i [[oldtidens Egypt]] fra et steinbrudd på Jabal Abu Dukhkhan, som romerne omtalte som [[Mons Porphyrites]], en region i sørøstlige Egypt og nordøstlige Sudan. Det er en fjellkjede som kalles lokalt Itbāy, men er ellers omtalt som Rødehavsfjellene og strekker seg nord–sør og parallelt med [[Rødehavet]]. Oldtidens egyptere hadde brukte dekorative porfyrsteiner med en lignende sammensetning og utseende, men forble tilsynelatende uvitende om tilstedeværelsen av den «keiserlige porfyr» som romerne traktet etter. Porfyr ble tidvis benyttet i [[minoisk kultur]] på [[Kreta]] så tidlig som 1850 f.Kr. På [[Knossos]] var det store søyler laget av porfyr.<ref>Hogan, C. Michael (2007): [http://www.themodernantiquarian.com/site/10854/knossos.html#fieldnotes «Knossos fieldnotes»], ''The Modern Antiquarian''</ref>

Porfyr ble kalt «keiserlig» ettersom gruvene, som andre steder i imperiet, var eid av keiseren.<ref>Hirt, Alfred Michael (2010): ''Imperial Mines and Quarries in The Roman World», Organizational Aspects 27 BC–AD 225''. Oxford: Oxford University Press,. ISBN 9780199572878; s. 368</ref> Den røde porfyren kom alle fra Gabal Abu Dukhan-bruddet (i Mons Porphyrites)<ref>[https://web.archive.org/web/20080321020500/http://www.arch.soton.ac.uk/Projects/projects.asp?ProjectID=34 «Mons Porphyrites»], Department of Archaeology, University of Southampton. Arkivert fra [http://www.arch.soton.ac.uk/Projects/projects.asp?ProjectID=34 originalen] 24. mai 2004</ref> i [[Østørkenen|den østlige ørkenen]] i Egypt, fra 600 millioner år gammel [[andesitt]] fra [[Arabisk-nubiske skjold|det arabisk-nubiskegrunnfjellsskjold]]. Veien fra steinbruddet vestover til byen [[Qena]] (tilsvarer romersk ''Maximianopolis'') ved [[Nilen]], som geografen [[Klaudios Ptolemaios]] markerte på sitt kart fra 200-tallet e.Kr., ble først beskrevet av [[Strabon]] på 100-tallet f.Kr. Det er den dag i dag kjent som ''Via Porphyrites'', «Porfyrveien», dens spor preget av ''hydreumata'', det vil si en vanningsstasjon som gjorde det levedyktig i dette helt tørre landskapet. Stein fra bruddet ble brukt til alle de røde porfyrsøylene i Roma, [[toga]]ene på byster av keisere, panelene i bekledningen av [[Pantheon (Roma)|Pantheon]],<ref>[http://www.saudiaramcoworld.com/issue/199806/via.porphyrites.htm «Via Porphyrites»] {{Wayback|url=http://www.saudiaramcoworld.com/issue/199806/via.porphyrites.htm |date=20100113155241 }}, ''Saudi Aramco World''.</ref> Konstantinsøylen i [[Istanbul]],<ref>Lenski, Noel Emmanuel (2006): [https://books.google.no/books?id=cfRTip1qBJcC&pg=PA9&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''The Cambridge Companion to the Age of Constantine''], bind 13, Cambridge University Press, s. 9</ref> samt altere og vasene og fontenebassengene gjenbrukt i [[renessansen]] og spredt så langt som til Kiev.

Romerne brukte også "grønn porfyr" (''lapis Lacedaemonius'',<ref>Plinius den eldre: ''[[Naturalis Historia]]'', 36, 11</ref> fra [[Hellas]], i dag også kjent som [[serpentinitt]]),<ref>Pensabene P., I marmi nella Roma antica, Rome 2013, s. 59-62.</ref> og "svart porfyr" fra det nevnte egyptiske steinbruddet.<ref>Nicholson, Paul T.; Shaw, Ian (2000): ''Ancient Egyptian Materials and Technology'', Cambridge University Press, s. 49</ref>

Etter 400-tallet var steinbruddet tapt og glemt i mange århundrer. Byzantium-forsker Alexander Vasiliev har antydet at dette var konsekvensen av [[konsilet i Khalkedon]] i 451 og de påfølgende problemene i Egypt.<ref name="Vasiliev">Vasiliev, Alexander A. (1848): «Imperial Porphyry Sarcophagi in Constantinople», ''Dumbarton Oaks Papers''. '''4''': 1+3–26. doi:[https://doi.org/10.2307%2F1291047 10.2307/1291047]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/1291047 1291047]</ref> De vitenskapelige medlemmene av den franske ekspedisjonen under [[Napoléon Bonaparte]] søkte det forgjeves tidlig på 1800-tallet, og det var først da den østlige ørkenen ble gjenåpnet for studier under den egyptiske herskeren [[Muhammad Ali]] at stedet ble gjenoppdaget av de engelske egyptologene [[James Burton]] og [[John Gardner Wilkinson]] i [[1823]].

Porfyr ble mye brukt i [[Østromerriket|bysantinske]] keiserlige monumenter, for eksempel i [[Hagia Sofia]]<ref>Swift, Emerson Howland (1940): [https://books.google.no/books?redir_esc=y&hl=no&id=KhpUAAAAMAAJ&focus=searchwithinvolume&q=Porphyry ''Hagia Sophia''], Columbia University Press, s. 62-63</ref> og i ''Porphyra'', det offisielle føderommet for bruk av gravide keiserinner i [[Det store palasset i Istanbul|det store palasset i Konstantinopel]], noe som ga opphav til uttrykket «født i lilla».<ref>''Journal of the Transactions of the Victoria Institute'', Victoria Institute (Great Britain), 1890, [https://www.google.no/books/edition/Journal_of_the_Transactions_of_the_Victo/VN0bAQAAIAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22born+in+the+purple%22&pg=PA82&printsec=frontcover s. 82]</ref><ref>Evanoff, Matthew (2020): ''English Idioms'', ISBN 979-8550168325; [https://www.google.no/books/edition/English_Idioms/uYcEEAAAQBAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22born+in+the+purple%22&pg=PA231&printsec=frontcover s. 231]</ref>

Å velge porfyr som materiale var en dristig og spesifikk budskap for det sene keiserlige Roma. Som om det ikke var nok at porfyr eksplisitt var til keiserlig bruk, hadde det faktum porfyr var sjelden noe som igjen skilte og hevet keiserne opp fra sine undersåtter. Porfyr understreket at disse figurene ikke var for vanlige borgere, men at keiserne sto mange nivåer over, til og med som guder, og verdig respekten de forventet. Porfyr gjorde keiserne utilnærmelige med hensyn til makt og natur, som tilhørte en annen, guddommelig verden.<ref>Nees, Lawrence (2002): ''Early Medieval Art-Oxford history of art''. Oxford University Press. ISBN 9780192842435; s. 22.</ref>

De romerske keisere hadde på seg klær eller kappe av purpur for å vise keiserlig status. I likhet med porfyr var purpur et klesstoff som var meget vanskelig å framstille, ettersom det krevde bruk av sjeldne sjøsnegler for å lage fargestoffet.<ref>Schultz, Colin (10. oktober 2013): [https://www.smithsonianmag.com/smart-news/in-ancient-rome-purple-dye-was-made-from-snails-1239931/?no-ist «In Ancient Rome, Purple Dye Was Made from Snails»], ''Smithsonian Magazine''. Smithsonian Institution</ref><ref>Haynes, D.E.L. (1976): [https://www.jstor.org/stable/878411 «A Late Antique Portrait Head in Porphyry»], ''The Burlington Magazine'', '''118''' (879), s. 357.</ref>