Redigerer Pompeius (avsnitt)

== Sicilia og Afrika ==
[[Fil:Mommsen p733.jpg|thumb|left|upright|Pompeius' profil, byste]] 
Da krigen i Italia var over, ble Pompeius sendt av Sulla til å kjempe Marius' styrker på [[Sicilia]] og i Afrika.<ref>Plutark: ''Life of Pompey'', s. 141</ref> I 82 f.Kr. hadde Pompeius sikret Sicilia og således garantert kornforsyningene til Roma. Han henrettet Gnaeus Papirius Carbo og hans tilhengere på stedet, noe som ga ham omtalen som ''adulescens carnifex'' («ungdomsslakter»).<ref>Valerius Maximus: [http://www.thelatinlibrary.com/valmax6.html ''Facta et dicta memorabilia''], 6.2.8</ref> I 81 f.Kr. flyttet han over til den romerske provinsen i Afrika hvor han beseiret [[Gnaeus Domitius Ahenobarbus (død 81 f.Kr.)|Gnaeus Domitius Ahenobarbus]] og den [[Numidia|numidiske]] kong Hiarbas etter et langvarig og innbitt slag.<ref>Plutark: ''Life of Pompey'', s. 143-145</ref>

Etter denne rekken med seirer ble Pompeius proklamert ''imperator'' av sin hær i Afrika; straks han var tilbake i Roma ble han gitt en entusiastisk folkelig mottagelse og hyllet av Sulla som ''Magnus'', «den store», – åpenbart i anerkjennelse av Pompeius militære seirer og popularitet, men muligens også med en undertone av sarkasme. Den unge generalen var fortsatt offisielt en ''privatus'' (privat borger) som ikke hadde noen posisjon i ''[[cursus honorum]]''. Tittelen kan ha hatt til hensikt å kappe Pompeius ned i størrelse; han benyttet seg aldri selv av denne tittelen senere i sin karriere.<ref>Plutark: ''Life of Pompey'', s 148–149.</ref>

Da Pompeius krevde et [[triumftog]] for sine seirer i Afrika, nektet Sulla. Det ville være uten presedens, selv ulovlig, for en ung ''privatus'' – han måtte isteden oppløse sine legioner. Pompeius nektet, og presenterte seg selv ventende ved Romas port. Sulla ga seg.<ref>Plutark: ''Life of Pompey'', s. 149</ref> Imidlertid holdt Sulla sitt eget triumftog først, deretter holdt [[Quintus Caecilius Metellus Pius|Metellus Pius]] sitt, noe som gjorde at Pompeius først kom på tredjeplass i raske rekkefølge av triumftog. Pompeius' alder, hans status som [[Ridder (romersk)|''equites'']] og hans seier over Romas fiender skulle ha diskvalifisert ham fra en triumf. Sullas samtykke, formalisert ved hans lydige senat som en republikansk tillatelse førte til en ikketradisjonell og strengt tatt ikke lovlig triumf, men dog en triumf uansett.<ref>Beard, Mary (2007): ''The Roman Triumph'', The Belknapp Press, s. 16 – 17.</ref> På selve dagen forsøkte Pompeius å overgå sine eldre foran seg i triumftogene ved å ri inn i stridsvogn tauet av en [[elefant]] som et symbol på hans afrikanske erobringer. Elefanten var for stor for byporten og rask improvisering ble nødvendig, hvilket var meget pinlig for Pompeius og til stor fornøyelse for tilskuerne i Romas gater.<ref>Plutark: ''Life of Pompey'', s. 151</ref>