Redigerer Platons hulelignelse (avsnitt)

== Platons egen fortolkning ==
[[Fil:Allegory of the Cave blank.png|thumb|En annen skjematisk illustrasjon av skyggene av virkeligheten og solen som er årsaken til alt.]]
Platon er ikke tilfreds med bare å antyde tingene, han fortolker også lignelsen: «Dette bilde, hulelignelsen, må vi bruke i dets helhet overfor alt hva som er sagt.» Det vil si at den kan brukes til å fortolke de foregående sider i ''Staten'' som dreier seg om to lignelser, sollignelsen og lignelsen om den delte linje. I særdeleshet sammenligner Platon «området som avsløres ved synets hjelp», det vil si de mest alminnelige gjenstander omkring oss

:«...med vilkårene i fengselet og bålets lys med solens styrke. Og hvis man antar at oppstigningen og betraktningen av tingene utenfor er sjelens oppstigning til forståelsen, vil du ikke misforstå min antagelse... Min drøm er, slik det forekommer meg, at den siste ting man kan forstå, og som sjeldent blir forstått, er ideen om det gode. Når den er forstått, tvinger den oss til den konklusjon at dette er i sannhet årsaken til alle ting, til alt som er riktig og vakkert, som føder den synlige verdens lys, som er lysets opprinnelse, og som selv er den ekte kilde til sannhet og fornuft i den forståelige verden...»

Vi ser alt gjennom våre fordommer, og kan ikke frigjøre oss fra dem uten å stå i fare for å miste vår forstand. Det er derfor et meget dristig prosjekt å innse hva som er de sanne fordommer for alt, nemlig det Platon kaller det godes idé, og som sola her er et symbol på. Sollignelsen sier at slik sola er det grunnliggende [[prinsipp]] for alle sansbare ting og slik også for menneskets evne til å se disse tingene, slik er det godes idé det prinsipp som gjør de enkelte tings idéer mulige. Det godes idé gjør det også mulig for menneskets tenkeevne å tenke idéen, slik sola gjør det mulig for menneskets syn å se det sansbare.

Den strålende sol utenfor hulen står for det Godes vesen, og i denne som i andre passasjer kan man få det inntrykk at Platon betrakter dette som en skapende Gud. Vi holdes normalt fanget og ser kun skygger av bestemte figurer som ikke engang selv er den ekte ting, som kun kan finnes «utenfor hulen» i en forståelig verden av former som gjenkjennes av fornuften og ikke av de relativt «tåkete» sanser. 

Dessuten er man tilbøyelig til å vise seg som en ynkelig figur når man er vendt tilbake til menneskenes sørgelige elendighet etter å ha gjennomtenkt det guddommelige,

:«...mens han stadig blinker i tussmørket, og før han er blitt tilstrekkelig tilpasset til det omgivende mørke, er han tvunget til i rettssal eller andre steder for å drøfte rettferdighetens skygger eller de bilder som kaster skyggene, og til å føre diskusjoner om oppfattelsen av disse ting i sinnet hos noen som aldri har sett selve rettferdigheden.»

Her kan Platon kanskje ha tenkt på (eller minnet leseren forsiktig om) rettssaken mot Sokrates.