Redigerer Pjotr Kropotkin (avsnitt)

== Biografi ==
=== De første årene ===
Pjotr Kropotkin ble født den [[9. desember]] [[1842]] av faren, Prins Aleksej Petrovitsj Kropotkin, og moren Jekaterina Nikolajevna Sulima. Selv om han sto ved streng militærdisplin i hjemmet, var ikke farens miltærkarriere særlig vellykket. Han møtte Pjotrs mor i løpet av en militærkampanje i [[1832]], og de fikk fire barn. Moren hadde et kunstnerisk talent, og likte å lese, men døde av [[tuberkulose]] bare fire år etter Pjotrs fødsel.

=== Ungdom ===
Aleksandr, Kropotkins favorittstorebror, startet i militæret i 1856. Tomrommet broren etterlot seg, ble fylt av Nikolaj Pavlovitsj Smirnov, Kropotkins russiske [[mentor]]. Selv om Kropotkin hadde andre mentorer, ble han i størst grad påvirket av Smirnov. Kropotkin var ikke spesielt imponert over gymnaset.  Han følte at «alle fagene ble undervist i på den mest tåpelige måte». Men til tross for sitt skolehat maktet han å skaffe seg en utmerket karakter i [[geometri]], og likte historie og geografi svært godt.

I [[1857]] gikk han inn i tjenestekorpset, hvor han åpent gikk imot de mange formene for autoritetsutøvelse der. På grunn av svære sprang i interessefelt, hadde Kropotkin problemer med å forholde seg til sine medelever. Istedenfor å gå sammen med de andre, brukte han mye tid på å lese bøker og skrive brev. Etter hvert utviklet han en stor interesse for politisk økonomi og [[statistikk]], han utførte også statistiske undersøkelser i nærmiljøet, noe som bragte ham nærmere bøndene. Ellers fortsatte han sin rebelske aktivitet, og som takk ble han idømt noen uker i [[arrest]]. 

I sitt siste tjenestekorpsår var han nærmere [[tsar]]en og hans materielle overdådighet, som han sammenlignet med bøndenes vilkår. Slik mistet han all respekt for tsaren.

=== Voksenliv ===
[[Fil:Map of Eastern Siberia.png|thumb|"Kart over den sørlige halvdelen av Øst-Sibir og deler av Mongolia, Mandsjuria, og Sakhalin: For en generell Skisse av terrenget i Øst-Sibir," tegnet av Kropotkin, publisert i 1875.]]
Grunnet Kropotkins mistillit til regjeringen, unnlot han å avansere i sin påbegynte militærkarriere. Han ville heller inneha en stilling som han kunne forbedre den russiske underklassens sosiale kår fra. Derfor ønsket han seg til [[Sibir]], dit han kom som [[kosakk]]-offiser i oktober 1862. Han stod under general Kukel, som Kropotkin anså som svært liberal, og som han håpet kunne igangsette store sosiale omveltninger. En av hans første oppgaver var sekretærarbeid for fengselsreformskomitéen. Han fikk dermed kjennskap til de forferdelige forholdene i fengslene, og sendte inn [[reform]]forslag til St. Petersburg. Disse ble ignorert og forkastet. 

Senere fikk han samlet inn nok bevis mot en kynisk tjenestemann til å få ham [[Suspensjon|suspendert]]. Men til Kropotkins store fortvilelse ble han selv forfremmet – samtidig som general Kukel ble fjernet. Dette styrket Kropotkins mistro til regjeringen. Senere så han hvilke elendige forhold arbeiderne i Sibir levde under, og skrev flere kritiske artikler rettet mot regjeringen, i håp om å få satt en stopper for dette.

I 1864 fikk Kropotkin tilbud om geografisk arbeid i en annen region. Han takket ja, lykkelig over endelig å kunne forlate sin post. I 1866 forlot han militæret, etter at han hadde sett militære slakte en liten gruppe flyktende opprørere som ikke utgjorde noen trussel. Samtidig så han hvor ekstreme forholdene i gullgruven Lena var. Han fordypet seg i verker av [[John Stuart Mill]] og [[Pierre-Joseph Proudhon]]. 

Et møte med anarkistiske [[urmaker]]e i [[Jura (Sveits)|Jura]]-kantonen i [[Sveits]] overbeviste ham at han skulle vie livet sitt til kampen for sosial rettferd. Han sa fra seg prinse-tittelen sin, og gikk så langt som å protestere mot orkester-[[Orkesterleder|dirigent]]er, fordi disse undergravde musikernes individuelle frihet. I Russland deltok han i en hemmelig anarkist-celle, ble arrestert i 1874 og innesperret i Peter og Paul-festningen i St. Petersburg. I 1876 klarte han å flykte, og fra 1879 utgav han avisen ''La Revolte'' i [[Genève]]. Kropotkin tok seg etterhvert til London, hvor han i 1881 deltok på en internasjonal anarkistkongress som grunnla anarkistenes svarte internasjonale. Etter [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]] i 1917 vendte han tilbake til Russland, men var ikke politisk aktiv. Han likte ikke det han så av [[bolsjevisme]]n, og hans onde anelser om sovjet-styret viste seg senere langt på vei å slå til.<ref>[[Bernt Hagtvet]]: ''Ideologienes århundre'' (s. 25-6), forlaget Dreyer, Oslo 2010, ISBN 978-82-8265-004-5</ref>