Redigerer Petronord (avsnitt)

=== Norsk-fransk samarbeid === 
Funnet av det store gassfeltet [[Groningen (gassfelt)|Groningen]] på nederlandsk sokkel i 1959 gjorde at flere av de store selskapene var interessert i å lete i Nordsjøen.
Flere selskap drev i 1962/1963 undersøkelser på norsk sokkel i Nordsjøen, blannet annet utførte franske BRP fly-kartlegging av jordmagnetisme.  
Dette selskapet var heleid av den franske staten, mens CFP var halv-statlig. 
Fra fransk side var CFP blitt gitt hovedansvaret for engelsk sektor, RAP for nederlands sektor, mens BRP skulle ha ansvaret for norsk, dansk og tysk 
sektor.<ref name=NOM94A>[[#NOM94|Norsk Oljemuseums årbok 1994]] Birger Lindanger: Var Phillips likevel ikke først ute? s.5ff</ref>

For å kunne utføre videre undersøkelser var 
det nødvendig å ha dialog med de norske myndigheten, og BRP hadde sitt første møte med Industridepartementet 27. mars 1963.  
På dette tidspunktet var jurisdiksjon og rettigheter i Nordsjøen enda ikke fastlagt.  Først 31. mai samme år la norske myndigheter fram en midlertidig lov
om sa at «retten til undersjøiske naturforekomster tilligger staten» og «Kongen kan gi tillatelser til å utforske eller utnytte forekomster».<ref name=HELLE2>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.24ff</ref> 
 
Hydro hadde et betydelig innslag av franske aksjonærer og var på mange måter en naturlig samarbeidspartner for de franske selskapene.    
I juni 1963 ble 
Norsk Hydro kontaktet av den norske advokaten Erik Poulsson, som på vegne av BRP ville sondere muligheten for et samarbeid i norsk del av Nordsjøen. 
Poulsson var styremedlem i Hydro og også advokat for den franske ambassaden, så valg av talsmann var ikke tilfeldig.<ref name=HYDRO1/><ref name=NOM94A/>

Direksjonssekretær Erik Kittelsen i Hydro ble satt til å vurdere tilbudet. Han påpekte i et internt notat at tilbudet svært interessant, men også svært hassardiøst.  Petroleumsvirksomhet ville medføre
svært høye kostnader.  

Generaldirektør [[Rolf Østbye]] var enig i vurderingen, men uttrykte sterk tvil på om Hydro burde spre virksomheten mer enn det alt hadde gjort, også på bakgrunn av den store økonomiske risikoen.  
Hydro hadde et nært samarbeid med [[Esso]] om raffineriet på [[Slagentangen]], og Østbye var usikker på om dette selskapet ville være negativ til at Hydro ble en konkurrent i Nordsjøen.  
Langt mer positiv var Hydros forskningsdirektør [[Johan B. Holte]], som ivret for å at selskapet skulle gå inn i petroleumsvirksomhet.

I et møte 9. august 1963 diskuterte styremedlemmene i Hydro et mulig norsk-fransk samarbeid. Tre styremedlemmer, inkludert Rolf Østbye, var negative.  Poulsson var inhabil, og kun styreformannen [[Kjell Meinich-Olsen]]
var positiv.  

Tre dager senere, i et møte med en fransk delegasjon, var Johan B. Holte den som hadde fått oppdraget å melde tilbake at Hydro ikke var interessert.  Østbye var på reise og kunne
ikke delta.  Holte var lojal mot styrebeslutningen og informerte om den negative styreavgjørelsen, men han fortsatte likevel forhandlingene.  Etter Holtes oppfatning var et samarbeid en mulighet som ikke kunne
slippes før en hadde vurdert forhandlingsresultatet.  Tvilen i styret ble brukt som argument i forhandlingene, for å presse fram et så positivt resultat som mulig. 

Kort tid etter møtet med den franske delegasjonen, var den juridiske rådgiveren i Hydro, advokat [[Torvild Aakvaag]], i et nytt møte med representanter fra Utenriksdepartementet.  [[Jens Evensen]]
fra Utenriksdepartementet uttrykte da skepsis til om et samarbeid ville være gunstig for Hydro. Evensen var generelt positiv til at norske selskap ville gå inn i en framtidig petroleumsvirksomhet, men
framhevet at samarbeid med amerikanske selskaper ville være mer i samsvar med norske interesser.

På tross av alle disse negative signalene fortsatte Holte og Aakvaag forhandlingene med de franske interessene.  Sonderinger med Esso gjorde det klart at dette selskapet ikke var negativ til at 
Hydro gikk inn i petroleumsvirksomheten.  Etter ni dagers forhandlinger var et avtaleutkast klart.  Etter forhandlingsprotokollen 14. august 1963 skulle Hydro ha 20 % av det nye selskapet.  BRP
skulle ha muligheter til å invitere inn andre franske selskap som medeiere, under forutsetning av at disse ble godkjent av Hydro.
De franske selskapene skulle også påta seg å bære alle utgiftene til letevirksomheten.<ref name=NOM94A/>

Avtaleutkastet var svært gunstig for Hydro.  Hydro-styret snudde i sin oppfatning av avtalen og ga sin tilslutning.  
Rolf Østby signerte forhandlingsprotokollen 20. september 1963.  Avtalen er i ettertiden blitt karakterisert som «den viktigste i Norsk Hydros historie».<ref name=HYDRO1>[[#HYDRO|O. J. Sagafos: ''Hydro 1905-2005'']] s.154ff</ref>