Redigerer Persisk litteratur (avsnitt)

== Den klassiske periode ==
'''Profan litteratur'''

Etter den arabiske erobringen av [[Persia]] 636–651 var [[arabisk]] gjennom flere hundre år administrasjons- og skriftspråk i Iran, men etter den gradvise svekkelsen av kalifenes makt og fremveksten av uavhengige persiske fyrstedømmer begynte persene fra slutten av 800-tallet på ny å skrive på morsmålet sitt. Med [[Firdausi]]s ''Kongeboken'', som ble avsluttet 1010, ble det innledet en 500-års litterær blomstringsperiode med få sidestykker i verdenslitteraturen. Etter hvert spredte denne litterære høykulturen seg til hele det [[muslimsk]]e Østen, og persisk ble dannelses- og litteraturspråket i en iransk kulturkrets som strakte seg fra [[Balkan]] til [[Bengal]]. Flere av de største persiske dikterne levde og virket utenfor [[Iran]]: [[Rumi]] i [[Tyrkia]], Nezami i [[Kaukasus]], Amir Khosrau og Iqbal i [[India]]. Denne litterære tradisjonen er fortsatt levende i Iran, [[Tadsjikistan]] og [[Afghanistan]].
[[Fil:Conference of the birds.jpg|thumb|right|Illustrasjon til [[Farid ud din Attar]]s ''[[Fuglenes forsamling]]''.]]

Karakteristisk for perioden [[900]]–[[1200]] er [[sekulær]]t innhold og en relativt enkel stil. Det første store navn er [[Rudaki]] (død 940), som er blitt kåret til [[Tadsjikistan]]s nasjonalpoet. Han går for å være «den [[persisk]]e diktnings far», men den som virkelig fortjener denne betegnelsen, er [[Firdausi]] som i sitt epos ''Kongeboken'' (Shahname) gjennom {{formatnum:60000}} vers med rytme og klingende rim forteller [[Iran]]s historie fra Verdens skapelse til den siste Sasanide]keisers død i [[751]]. Med dette verket skapte han ikke bare verdenslitteratur, men reddet samtidig Irans antikke myte- og historietradisjon fra å bli glemt og gjengav iranerne sin nasjonale identitet. [[Firdausi]]s ''Kongeboken'' er (i originalversjonen) fortsatt populær lesning i dagens [[Iran]].{{tr}} Middelpersisk kulturtradisjon ligger også til grunn for Fakhr al-din Gorganis romantiske epos "Vis og Ramin" fra ca. 1050. Sannsynligvis stammer de europeiske fortellingene om ''Tristan og Isolde'' i siste instans fra samme middelpersiske kilde.{{tr}} ''Qasida''-formen, lange dikt i monorim med en lyrisk innledning  etterfulgt av panegyrisk lovprisning av dikterens mesen, ble utviklet av [[Rudaki]], Farrokhi, Manuchehri og Auhad al-din Anvari. Fra denne perioden stammer også de ekte delene av [[Omar Khayyam]]s ''Rubaiyat''.

;Sufisk litteratur
Hva som preger perioden etter [[1200-tallet]] er fremkomsten av en rik litteratur knyttet til [[sufisme]]n, samt utviklingen av ''ghazal''-formen, det korte lyriske dikt med tvetydig, mystisk-erotisk innhold. Den første store sufidikter var den meget produktive [[Farid ud din Attar]], som skrev flere ''masnavi''-dikt, deriblant ''[[Fuglenes forsamling]]'' (Manteq al-teir), den berømte allegorien om fuglene som drar ut for å finne sin konge.

Den største av alle sufidikterne var Jalal al-din Rumi, hvis store ''Det åndelige mathnavi'' (Masnavi-ye ma'navi) er kjent som «sufienes bibel». Sheikh [[Sa'di]] kan kalles den persiske litteraturens [[Cicero]]. Han anses å ha skrevet det fornemste [[persisk]], og hans ''Rosehagen'' (Golestan), livskloke prosafortellinger med innflettede vers, er gjennom århundrer blitt brukt som skolebok. Både [[Rumi]] og [[Sa'di]] dyrket ''ghazal''-formen, men ''ghazalens'' ubestridte mester er [[Hafez]], hvis dikt allerede i hans levetid ble berømt over hele den iranske kulturkretsen. Den siste store representant for den klassiske stilen er den allsidige Abd al-Rahman Jami.