Redigerer Per Borten (avsnitt)

== Tidlig politisk karriere ==

=== Ordfører i Flå ===

Ved kommunevalget 1945 fikk Borten plass på Bondepartiets liste i [[Flå (Sør-Trøndelag)|Flå]]. Han var ikke kumulert og var et stykke nede på listen, men ble valgt inn i kommunestyret med stort stemmetall og ble partiets ordførerkandidat. Loddtrekning måtte til for å avgjøre hvem av Borten og Arbeiderpartiets kandidat som skulle få ordførervervet, og da Borten vant ble han en av landets yngste ordførere.<ref name="Unneberg-51-52" />

I sin første periode som ordfører fikk Borten vedtatt bygging av et nytt [[rådhus|herredshus]]. Dessuten fikk han forhandlet med Melhus Elverk slik at elektrisiteten kom til kommunen.<ref name="Snøfugl-15" />

Borten ble gjenvalgt i kommunevalget to år senere. Han fikk et stort antall personlige stemmer, og denne gangen var det ikke nødvendig med loddtrekning for å avgjøre hvem som skulle bli ordfører. Borten ble også valgt til formann i [[Fylkesting|fylkestinget]] samme år med støtte fra alle partiene på ikke-sosialistisk side.<ref name="Unneberg-56-57" />

I 1949 ble Bygdefolkets Ungdomsfylking (BUF, det senere [[Senterungdommen]]) startet opp. Borten ble foreslått som formann på stiftelsesmøtet, men tapte med knapp margin mot [[Sverre Vaule]] og ble deretter valgt til nestformann.<ref name="Unneberg-58" />

=== Stortingsmann og partileder ===

Da partiformann [[Nils Trædal]] omkom i en ulykke høsten 1948 åpnet det seg en stortingsplass for Bondepartiet i Sør-Trøndelag. Borten takket ja til nominasjonen i 1949, og samme høst ble han valgt til [[Stortinget]].<ref name="Unneberg-59" /> Her kom han til å sitte frem til 1977, fra 1956 også i gruppestyret.<ref name="stortinget" />

I 1955 trengte partiet ny formann da [[Einar Frogner]] lå på dødsleiet. Både Borten og [[Jon Leirfall]] ble lansert som kandidater, og under landsmøtet ble også [[Hans Holten]] lansert som kompromisskandidat. Leirfall kjempet hardt for formannstillingen mens Borten hadde ungdomsorganisasjonens støtte. Holten ble slått ut i første votering, og i andre votering vant Borten med klar margin. Leirfall kom aldri helt til å godta nederlaget, og forholdet mellom Leirfall og Borten var for ettertiden preget av lederstriden under dette landsmøtet.<ref name="Unneberg-68-71" />

=== Veivalget om partiets politiske linje: Bondepartiet blir til Senterpartiet ===
[[Fil:Jon Leirfall, Stortingsarkivet.jpg|miniatyr|upright|Nordtrønderen [[Jon Leirfall]] var i alle år Bortens politiske rival. Ved siden av personlige motsetninger var de også uenige om partiets overordnede linje; der Leirfall ville ha et parti for bønder og bygdefolk ønsket Borten et bredere sentrumsparti som også kunne appellere til andre grupper.<ref name="Berntsen-110-111" />{{byline|Foto: Fotograf Thore Fr. Finne, Oslo (†1979)|omkring 1945}}]]

Ved midten av 1950-årene stod Bondepartiet ved et veivalg: Skulle partiet fortsette med hovedfokus på bygdefolkets interesser og da primært grunneiende bønder? Eller skulle man forsøke å lage et bredere parti, der man tilnærmet seg de andre sentrumspartiene, og forsøkte å skape et borgerlig venstre-parti som også kunne appellere til folk i byer og utenfor landbruket? I striden om veivalget representerte de to rivalene fra formannsvalget i 1955 hver sin hovedretning, og mens Leirfall arbeidet for et smalere interesseparti for landbruket gikk Borten inn for et bredere parti der man også trakk til seg akademikere og andre utenfor de rene bondenæringene.<ref name="Berntsen-110-111" /><ref name="Forr-262-263" /> 

Én av de viktigste sakene som ville bidra til å stake ut den politiske kursen fremover, var debatten rundt partinavnet. Borten mente at et nytt navn kunne bidra til å øke tilslutningen blant andre yrkesgrupper og markere at den politiske profilen ble lagt om i mer allmenn retning. Leirfall stod hardt på at partiet måtte ha et navn der ordet «bygd» var med, mens Borten ønsket et navn der ordet «demokrati» inngikk. Etter bred behandling innad i partiet kom saken opp ved Bondepartiets landsmøte i 1959, og det var på forhånd fire alternativer: «Bygdefolkets Samlingsparti», «Demokratene», «Sentrumspartiet» og «Norsk Folkestyreparti». I debatten under landsmøtet ble også nye forslag som «Senterpartiet» og «Bygdepartiet» lansert. Etter debatten endte landsstyret opp med å anbefale «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)», og dette ble vedtatt av landsmøtet med 118 stemmer, mot 19 for Senterpartiet. Dobbelt-navnet var ifølge landsmøteprotokollen foreslått av Borten som et kompromiss, men det har også blitt hevdet at forslaget egentlig kom fra [[Hans Holten]], mens Borten skal ha vært tvilende.<ref name="Berntsen-113-115" />

Umiddelbart etter landsmøtet begynte sentrale partifolk å få kalde føtter, og arbeidsutvalget bestemte seg for å avvente å ta det i bruk. Det ble satt opp et ekstraordinært landsmøte senere samme år for å behandle saken på nytt, og her argumenterte Borten igjen for «Demokratene». Etter mange avstemninger endte landsmøtet med å vedta «Senterpartiet» med 103 stemmer mot 33 for å beholde «Bondepartiet». Navneskiftet førte med seg at partiet beveget seg bort fra å være et rent interesseparti for landbruket, og de prøvde i de neste valgene også å gjøre innhogg i byene og blant velgere med akademiker-bakgrunn. Ved [[kommunestyrevalget 1963]] stilte Senterpartiet liste i Oslo for første gang, og i valgene som fulgte, økte oppslutningen noe i byene. Partiledelsen slet imidlertid med å tiltrekke seg mange tillitsvalgte og kandidater utenfor landbruksmiljøer, og på tross av at partiet ble modernisert forble Senterpartiet likevel i stor grad et distriktsparti.<ref name="Berntsen-115-117" />

=== Forsøk på samling i sentrum ===

[[Arbeiderpartiet]] hadde styrt Norge siden 1945 og hadde fått rent flertall i de fire stortingsvalgene fra 1945 til 1957. De fire borgerlige partiene &ndash; Senterpartiet, [[Høyre]], [[Venstre]] og [[Kristelig Folkeparti]] &ndash; hadde samarbeidet på kommunenivå, men hadde ikke klart det samme på rikspolitisk plan. De tre sentrumspartiene takket nei til Høyres forslag om samarbeid før [[stortingsvalget 1957]]. Partienes skepsis skyldtes for en stor del at Høyre sammen med Ap hadde vedtatt et forbud mot [[listeforbund]], samt fått opphevet [[Bondeparagrafen]]. Dette hadde gjort Høyre direkte uspiselige som samarbeidspartnere for mange i sentrumspartiene. Også Borten var skeptisk til Høyre, og han var redd for å miste småbrukernes stemmer over til venstresiden dersom Senterpartiet gikk inn i et formelt samarbeid.<ref name="Berntsen-134-136" />

Borten hadde hatt et bredere mål for øye da han arbeidet for å bytte partinavn, og han ønsket gjerne en sammenslåing med andre partier. I 1957 ble det kun et begrenset samarbeid med felleslister i noen fylker, men etter at Arbeiderpartiet nok en gang hadde fått rent flertall begynte man i sentrum å diskutere et langt mer forpliktende samarbeid. Både Venstre og KrF var delte i spørsmålet. Venstre-formann [[Bent Røiseland]] måtte stille kabinettsspørsmål på landsmøtet i 1960 for å få partiet med seg på å drøfte samarbeid. Høsten 1960 møttes et nimannsutvalg &ndash; tre fra hvert parti &ndash; til faste drøftinger på Stortinget, og det ble arbeidet med en felles politisk erklæring fra de tre partiene før neste stortingsvalg. På tross av at de mer urbane og radikale delene av Venstre ønsket å legge hele samarbeidet dødt, klarte partiledelsene å komme frem til en felles erklæring. Denne ble vedtatt i Senterpartiet og Venstre, men ble stoppet av KrFs konservative fløy, som fikk landsmøtet med seg på at erklæringen ikke tok nok hensyn til partiets kristne og moralske verdier. Dette skjedde på tross av at en samlet partiledelse i KrF hadde anbefalt forslaget. Borten måtte dermed innse at sentrumsprosjektet var dødt i denne omgang.<ref name="Berntsen-136-143" />

[[Kings Bay-saken]] i 1963 gjorde at [[Einar Gerhardsens tredje regjering]] gikk av etter at [[Sosialistisk Folkeparti]], som var i [[vippeposisjon]], hadde stemt for de borgerlige partienes mistillitsforslag. De borgerlige hadde vært forberedt på denne muligheten siden tidlig på sommeren, og partilederne hadde begynt å diskutere muligheter for en borgerlig samarbeidsregjering i månedsskiftet juni/juli.<ref name="Lyng(1973)-151-154" /> I starten av august, omtrent tre uker før Gerhardsens avgang, begynte mer formelle forhandlinger om en mulig regjeringskabal. Det var nå blitt akseptabelt for sentrumspartiene å samarbeide med Høyre igjen, men de tre klarte ikke å enes om et felles alternativ til Høyres statsministerkandidat [[John Lyng]]. Borten ble spurt av Lyng om han ønsket enten å bli samferdselsminister eller utenriksminister, men Borten takket nei til dette. Ved å forbli parlamentarisk leder kunne han bedre kontrollere mer ytterliggående stortingsrepresentanter som Jon Leirfall, og Borten stod også mye friere for fremtiden ved ikke å ha noe ansvar for regjeringens resultater. Regjeringen viste seg uansett å bli kortvarig, men selv om den måtte gå av etter bare fire uker, hadde den vist at det var mulig å bli enig om en felles regjeringserklæring på borgerlig side. Man hadde dermed etablert et troverdig alternativ til Arbeiderpartiet før stortingsvalget to år senere.<ref name="Berntsen-170-175" />