Redigerer Peltonturbin (avsnitt)

=== Primitiv utnyttelse av vannkraft i gullrushet i California ===
Lester Allen Pelton var som ung mann med i [[gullrushet i California]] i 1850-årene. Her ble [[vannkraft]] brukt for å drive møller og lignende i forbindelse med gruvedrift. Turbinrør ble bygget av tømmerplanker og skaffet trykk for å drive rundt såkalte ''hurdy-gurdy-hjul''. Dette var relativt store hjul med skåler eller bøtter påmontert periferien. Dysen som skaffet vannstrålen inn på hjulets periferi var ofte laget av en blokk av tre med et hull borret gjennom. Disse primitive kraftverkene hadde en virkningsgrad på rundt 40 %. En mente at noe av årsaken til den lave virkningsgraden kunne være at bøttene  ble fylt av «dødt-vann» med det samme strålen traff den.<ref name="RWS">{{Kilde artikkel | forfatter=Robert W. Shortridge | tittel=Lester Pelton and His Water Wheel. | publikasjon=Hydro Review | språk=engelsk | dato=oktober 1989 | url=http://www.hydroworld.com/content/dam/hydroworld/downloads/Q%26Aturbine4.pdf | besøksdato=2014-10-25 | arkiv-dato=2014-10-25 | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20141025175512/http://www.hydroworld.com/content/dam/hydroworld/downloads/Q%26Aturbine4.pdf | url-status=yes }}</ref><ref group="note">Funksjonen er at en gitt bøtte blir hurtig fylt med vann. Vannet i bøtta fortsetter med løpehjulets hastighet og avgir ikke mer av sin bevegelsesenergi til løperen. Videre så mottar bøtta fortsatt vann fra dysen. Dette vannet treffer vannflaten i den fylte bøtta, avgir noe av sin energi og spruter vilt rundt med stor hastighet, bevegelsesenergi som går tapt. I den ideelle pelton er vannhastighet, pereferihastighet og skålenes utforming slik at nær alt vann treffer skåla, vendes rundt og faller ned uten mer hastighet. Mao, all kinetisk energi er overlevert til løpehjulet.</ref>, altså vann som bare ble værende i bøtten som strålen traff. Dette førte til mye turbulens og dårlig utnyttelse av vannets energi. Som en tilvirker senere uttalte: «Den ideelle konstruksjon er slik at vannstrålen treffer koppen uten at det dannes turbulens, og forlater den uten hastighet.»<ref>{{Kilde artikkel | forfatter=Robert A. Kraft og Robert H. Samay | tittel=The tangential impuls water wheel in Califonria godl Mining | publikasjon=National Associatiation of Mining History Organisation | språk=engelsk | dato=juli 2002 | url=http://www.pdmhs.com/PDFs/ScannedBulletinArticles/Bulletin%2015-4&5%20-%20The%20Tangential%20Impulse%20Water%20Wheel%20in%20California%20Gold%20Mining.pdf | url-status=død | arkivurl=https://web.archive.org/web/20120519041130/http://www.pdmhs.com/PDFs/ScannedBulletinArticles/Bulletin%2015-4%265%20-%20The%20Tangential%20Impulse%20Water%20Wheel%20in%20California%20Gold%20Mining.pdf | arkivdato=2012-05-19 }}</ref> Veien frem mot en slik konstruksjon skulle komme til å ta sin tid, med mange eksperimenter før dagens utforming ble funnet.

Etterhvert innså en at konstruksjonen mislykkes i å gi vannet nok hastighet i fasen der det forlater bøttene. I 1866 laget the Pacific Iron Works i San Francisco et hjul i støpejern med bøtter som tømte ut vannet raskere, dessuten hadde de latt strålen komme inn noe på skrå mot bøttene. Det siste utnyttet impulsprinsippet og ga en mer effektiv utnyttelse av vannfallet. I 1870 gjorde S. N. Knight en forbedring av bøttene på hjulet ved å la disse få form som en kopp, og denne konstruksjonen hadde forbedrede egenskaper i det å slippe vannet ut.<ref name="RWS" />