Redigerer Paulus Diaconus (avsnitt)

== Verker ==
* ''[[Historia gentis Langobardorum]]
Paulus Diaconus hovedverk var ''Historia gentis Langobardorum''; en ufullstendig historie i seks bøker skrevet etter [[787]] og før [[795]]/ [[796]] – kanskje ved Monte Cassino. Verket omhandler langobardenes historie fra [[568]] til kong [[Liutprand]]s død i [[744]], men inneholder likeledes en del informasjon om [[Det østromerske keiserdømme]], [[frankerne]] med mere. Historien er skrevet fra en langobards synsvinkel og er særlig verdifull for innsikt i forholdet mellom langobardene og frankerne. Historien starter:
::''Jo fjernere det nordlige himmelstrøket ligger fra solens varme, og jo mere det avkjøles ved snø og frost, dess sunnere er det for menneskenes legemer, og dess bedre egner det seg til å fremme nasjonenes utbredelse; nettopp som det omvendte, jo nærmere en sydlig egn ligger solens varme, dess mer oversvømmes den av sykdommer, og dess mindre er den tjenlig for oppfostringen av mennesker.'' (''Historia gentis Langobardorum'')

Iblant hans kilder var dokumentene ''[[Origo gentis Langobardorum]]'', ''[[Liber Pontificalis]]'', en nå tapt historiebok skrevet av [[Secundus av Trent]], og de tapte [[annal]]ene fra [[Benevento]]; derutover gjorde han bruk av [[Beda]], [[Gregor av Tours]] og [[Isidor av Sevilla]].

* ''[[Historia Romana]]
Paulus annet store hovedverk er ''Historia Romana'', en fortsettelse av [[Eutropius (historiker)|Eutropius]]' historie ''[[Breviarium]]''. Denne historie ble nedskrevet mellom [[766]] og [[771]] mens han oppholdte seg ved Arechis hoff i Benevento. Paulus skulle ha oppfordret sin tidligere elev Adelperga til å lese Eutropius. Det gjorde hun, men fant den mangelfull fordi hun ikke syntes den hedenske forfatteren hadde noe å si om kristne emner, og for øvrig sluttet historien med keiser [[Valens]]' maktovertagelse i [[364]]. Det ble til at Paulus utvidet Eutropius' historie med seks ytterligere bøker og deler fra de hellige bøker og [[Ekklesiologi|kristen kirkelære]], hvorved den ble bragt opp til år [[533]]. Dette verket er verdifullt for sin tidlige historiske presentasjon av perioden ved [[Vestromerriket]] siste tid.

* ''[[Gesta episcoporum Mettensium]]
På oppfordring av biskopen av [[Metz]], [[Angilram]] (død 791) skrev Paulus boken ''Gesta episcoporum Mettensium''; som er en historie om Metz' biskoper opp til år [[766]], hvilken var den første av sitt slag nord for [[Alpene]].

* Annet
Derutover har han skrevet mange brev, vers og [[Epitaf|epitafer]], som dem for grev Arichis av Benevento og mange medlemmer av karolingerslekten. Noen av hans brev er utgitt sammen med ''Historia gentis Langobardorum'' i ''Monumenta''. [[Ernst Dümmler]] har samlet Paulus' dikt og epitafer og utgitt dem i ''Poetae latini aevi carolini'', Band&nbsp;i. (Berlin, 188f). Nyere materiale er siden kommet frem og en ny utgave og diktene (''Die Gedichte des Paulus Diaconus'') er blitt redigert og utgitt av Karl Neff (München, 1908) – som imidlertid mener at Paulus ikke er opphavsmann til det mest kjente diktet i samlingen; diktet ''Ut queant laxis'' – en hymne til [[Johannes Døperen]]. Noe overraskende skulle det ellers vise seg at være et stimuli til en av de mest avgjørende hendelser i musikkhistorien, da [[Guido av Arezzo]] i det [[1000-tallet|11. århundre]] utviklet [[noter]] nettopp ut fra denne hymnen. Guido tok den første stavelsen i det første vers og brukte dem som navnene på sin nye musikkskala.
:'''''UT''' queant laxis '''RE'''sonare fibris
:'''''MI'''ra gestorum '''FA'''muli tuorum,
:'''''SOL'''ve polluti '''LA'''bii reatum,
:'''''S'''ancte '''I'''ohannes.
De syv notene: ro, re, mi, fa sol, la og si.

Paulus har også skrevet en [[epitom]] som er bevart, kalt ''De significatu verborum''. Den var dedikert til Karl den store. Mens Paulus var i Frankerriket, opfordret Karl ham også til å skrive en samling [[Homilie|prekener]], noe han gjorde etter han var returnert til Monte Cassino. De ble hovedsakelig brukt i frankiske kirker. Endelig er også en bibliografi over pave [[Gregor I den store]] tilskrevet Paulus Diaconus.